Mari fra Rødt: – Jeg har bodd i flere andre norske byer, men aldri på et sted som er så klassedelt som Oslo

Mari Rise Knutsen (48) bor på Kalbakken i bydel Grorud og jobber som pedagogisk leder i barnehage. Hun stiller til lokalvalget som Rødts tredjekandidat til Oslo bystyre.

– Hvor gikk sommerferien og med hvem?

– Sommerferien i år gikk til La Mata, en spansk småby litt sør for Alicante, og Singsås, hjembygda mi i Trøndelag. Samboer Heidi og jeg hadde fire fine ferieuker sammen. I Spania traff vi venner, i Trøndelag var vi sammen med min familie.

– Hvilken hendelse og/eller person fikk deg til å engasjere deg i politikken?

– Jeg ble politisk engasjert under EU-kampen på begynnelsen av 90-tallet. Oppvokst på småbruk, med en politisk engasjert far, og der alle naboene var gårdbrukere. Jeg gikk rundt med «Ny giv for bygdeliv» på t-skjorta og en bjørke-button med «Nei til EF!».

– Jeg var og er fortsatt opptatt av at det skal være mulig å bo og livnære seg i distriktene. Dessverre har det vist seg, gjennom innføring av EØS-avtalen, at frykten jeg hadde som tenåring har blitt reell. Sentralisering og nedlegging preger distriktene, det er ikke akkurat så mye som stimulerer til ny giv på bygdene, men jeg har fortsatt et inderlig håp om at dette vil endre seg.

– Da jeg på slutten av 90-tallet flytta til Stavanger som nyutdanna barnehagelærer ble jeg engasjert i fagforeninga og feministisk politikk. Det var da jeg begynte å gå i 8. mars- og 1. mai-tog. Men det var først da jeg flytta til Oslo i 2000 at jeg ble virkelig politisk engasjert.

– Jeg har bodd i flere andre norske byer, men aldri på et sted som er så klassedelt før. De enorme, helt åpenbare levekårsforskjellene mellom øst og vest i byen, som avspeiler seg i nærmiljøer, boliger og biler, og den strukturelle forskjellsbehandlinga av folk ut ifra hvor en bor og hvor en kommer fra, satte meg ut, men det fikk meg også til å ville gjøre noe.

Pluss

Rødt med løsning for å huse boligløse oslostudenter: – Bruk tomme kommunale bygg

– Da 15 første åra jeg bodde i Oslo var byen Høyre-styrt. Som barnehagelærer opplevde jeg at byrådet fratok oss pedagoger både tillit, metodefrihet og ytringsfrihet. Jeg opplevde stadige pålegg om standardiserte metoder, skjemaer og tester fra byrådet, med Torger Ødegaard i spissen.

– Når politikere uten pedagogisk utdannelse og erfaring, og uten dialog med profesjonen, legger sterke føringer for barnehagens innhold og metoder, da blir det uutholdelig å jobbe som barnehagelærer.

– Det var under oppseilinga til valget i 2009 at jeg meldte meg inn i Rødt, etter å ha stemt på RV i alle år. Frp satt i byråd med Høyre, og Sylvi Listhaug var på denne tida byråd for pleie- og omsorgstjenesten, sosialtjenesten, rusomsorgen og barnevernet, og det var helt krise i alle disse sektorene i Oslo.

– Jeg frykta at vi også ville få Høyre-regjering og ville bidra til en forandring. Det var da jeg skjønte at det ble nødvendig å gjøre det gjennom partipolitikken. På det tidspunktet hadde jeg ikke tenkt å stille til valg sjøl, men allerede i 2011 sto jeg på Rødt-lista til Grorud bydelsutvalg, og siden har det gått slag i slag, med tillits- og folkevalgtverv, og jeg har nå vært folkevalgt på bydelsnivå i over ti år.

– Hvilken arbeidsdag var den beste så langt i år?

– Hmmm… Det er litt vanskelig å svare på, men det må ha vært en av de dagene da alle fast ansatte på avdelingen i barnehagen var på jobb. En av de dagene da vi hadde tid og overskudd til å se alle barna og gi dem det de trengte, framfor opplæring av vikarer og å løse små og store praktiske kriser som oppstår som følge av underbemanning.

– … og hvilken var den tøffeste å komme igjennom?

– Jeg hadde en del tøffe dager på jobb i våres da begge mine faste kolleger var langtidssykemeldte i en periode. Da var jeg helt prisgitt gode kolleger fra andre avdelinger og vikarer.

– Det ble en del ekstra lange arbeidsdager fordi jeg ikke kunne gå fra barnegruppa med nye, ukjente vikarer. Den ubundne tida som er avsatt til pedagogisk planlegging og forberedelser ble brukt til vikarbooking. Etter sånne arbeidsdager har en lyst til å legge seg ned og gråte, men det hjelper ikke så mye på bemanningssituasjonen.

– Hva lokket frem det største smilet hos deg i år?

– Det tror jeg faktisk var 29. juli, da Hopalong AKA fylte bakgården på Folk i Storgata, og jeg kunne synge og danse vilt med venner, bekjente, ukjente, og parti- og fagforeningskamerater til blant annet «Itjnå» og «Virvelstevet». Jeg blir i veldig godt humør av sang og musikk, og jeg elsker allsang.

– … og hva klasket du deg selv i pannen av?

– Tja, det skjer jo for eksempel når politiske motstandere med flertallsmakt kveler godt funderte Rødt-forslag. Men jeg tror jeg må svare regjeringas habilitetsproblemer, og særlig Borten Moes kjøp av våpenaksjer.

– Om det kan defineres som innsidehandel, skal ikke jeg avgjøre, men å forsvare aksjekjøpet med at han gjorde det for å sikre sine barns framtid, er helt hinsides av en mann som har en oljeformue på over 24 millioner.

– Hvilken beslutning var den viktigste du har tatt i år?

– Jeg har tatt en beslutning om å prøve å skille litt bedre mellom jobb og privatliv. Jeg prøver i alle fall å være litt mer til stede når jeg er hjemme og å legge bort jobben. Men mitt politiske engasjement lar seg ikke så lett skru av, og spesielt nå som det er valgkampinnspurt kommer det til å bli vanskelig å realisere beslutningen om å prioritere familielivet. Men etter valget har jeg ambisjoner om å bli en bedre samboer.

– … og når tok du feil og måtte korrigere kursen?

– Jeg måtte korrigere kursen i våres, da jeg fikk oppleve hvordan det er å ha alvorlig sykdom i nærmeste familie. Først prøvde jeg å få til alt som vanlig, og sa til meg selv: «Dette klarer du, du er sterk!», men så skjønte jeg at jeg måtte kaste inn håndkleet på jobb fordi sykdom er krevende for hele familien.

– Jeg lærte utrolig mye på kort tid om hvor vanskelig det er å få hjelp når en trenger det. Selv om jeg som folkevalgt har fått fortalt mange historier fra andre pårørende, så var det helt annerledes å selv erfare hvor tungrodd systemet er når en står i ei krise og hvor sårbar en blir i møte med det offentlige. Dette tar jeg med meg som en viktig erfaring og lærdom.

– Vi har møtt ulike utfordringer som bomiljø og økende husleie som mange knapt har råd til

– … og når skulle du ha holdt munn?

– Sikkert mange ganger! Jeg prøver å holde munn når jeg ikke har noe nytt å komme med og når det ikke fører diskusjonen videre. Men jeg klarer ikke å brenne inne med noe, særlig når jeg fundamentalt uenig eller sitter på saksopplysninger og egne erfaringer. Jeg prøver å skjerpe meg, men burde nok følge min mormors råd om at det noen ganger er smartere å tie enn å tale.

– Hvilket tall reagerte du på i år?

– 115 000! Antallet barn i Norge som vokser opp i fattigdom, eller vedvarende lavinntekt. Et tall som har holdt seg nedslående stabilt de siste åra, på tross av at barnetrygden har økt og at antall barn (innbyggere under 18 år) synker. Og igjen, forskjellene er størst i Oslo!

– … og hva vil du gjerne endre hurtigst mulig i Oslo?

– Anbud og konkurranseutsetting av helt nødvendige tjenester som vi har behov for i kommunen må stoppes! Dette fører til sosial dumping og dårligere lønn og vilkår for arbeidstakerne.

– La oss starte med å ta tilbake renholdet i kommunal regi i alle kommunale barnehager og skoler. Jobben må uansett gjøres. De som gjør det mulig for alle oss andre å ha et trygt, forsvarlig og godt arbeidsmiljø fortjener trygghet og best mulig arbeidsvilkår.

• LES MER: Her kan du se flere av intervjuene med kandidater til Oslo-valget.

Tar nye grep for å få flere oslofolk til valgurnene – nå kan du forhåndsstemme