Karen Contreras Lisperguer og en av Freia-melkesjokoladene med den aktuelle kampanjen.Foto: Privat
– Kjære Oslo-lesere – er jeg ikke et lite stykke Norge?
– Hvis mennesker som er født og oppvokst i Norge, som arbeider her, betaler skatt her og bygger livene sine her ikke er et stykke av Norge – er jeg det da?
Karen Contreras LisperguerKarenContreras LisperguerGrünerløkka-beboer og varamedlem i Utvalget for flerkulturelle minoriteter i Oslo kommune
Publisert
Annonse
Annonse
I dag åpnet jeg nettleseren og leste kritikken fra Document-journalist Lise Sørensen mot Freias kampanje, der ramadan også ble nevnt på noen av sjokoladeplatene.
I kommentaren hevdes det at muslimer ikke er «et lite stykke Norge».
Da satt jeg igjen med et spørsmål som traff meg mer personlig enn jeg hadde ventet: «Hva betyr det egentlig å være en del av Norge?»
Freias «ramadansjokolade»
Freia, kjent for slagordet «et lite stykke Norge», lanserte nylig en kampanje med 26 ulike delebudskap på innpakningen til sine sjokoladeplater.
Deler av kampanjen refererer til den årlige muslimske fastemåneden ramadan gjennom påskrifter som «Den som inviterte til Eid» og «Den som lagde iftar».
Ifølge Freia-eier Mondelēz International, skal budskapene speile «dagligdagse situasjoner», og ramadan ble tatt med i sammenhengen ettersom kampanjeperioden falt sammen med fastemåneden.
Debatten skjøt fart etter at NRK-profil Noman Mubashir omtalte grepet som «flott og inkluderende» og skrev at «muslimer også er et lite stykke Norge».
Document-journalist Lise Sørensen kritiserte dette og sa at «muslimer ikke er et lite stykke Norge», og argumenterte for at Freias slagord er knyttet til norsk kulturhistorie og ikke bør utvides til å omfatte ramadan.
Valgte jeg feil land?
Jeg er innvandrer, men også norsk statsborger. Jeg er ikke muslim. Likevel har jeg gjennom årene i Norge møtt mange fantastiske mennesker med muslimsk bakgrunn – mennesker som arbeider, studerer, oppdrar barn og bygger livene sine her.
Annonse
Mange av dem er født og oppvokst i Norge.
Derfor ble jeg oppriktig overrasket da jeg leste kommentaren. Kan mennesker som er født og oppvokst i Norge virkelig fremstilles som om de ikke helt hører til her – på grunn av sin religion?
Jeg hadde utdanning og en trygg vei videre i Chile, men ble tiltrukket av verdiene jeg opplevde her: tillit mellom mennesker, respekt for kvinners rettigheter, friheten til å være skeiv uten frykt, og et samfunn der mangfold ikke bare tolereres, men sees på som en styrke.
Jeg vokste opp i Chile under et diktatur. Friheten var begrenset, og mennesker kunne ikke uttrykke sin tro fritt.
Nettopp derfor ble jeg opptatt av frihet i ordets dypeste betydning: retten til å være den man er, også religiøst.
Freia-sjokolade med ramadanbudskap og Freia-sjokolade med et av de 26 andre budskapene.Foto: Tipser
Fikk ikke bruke hijab
Jeg husker spesielt én opplevelse fra ungdomstiden: Noen av mine palestinske klassevenninner fikk ikke lov til å bruke hijab på skolen.
For meg ble det et sterkt eksempel på hva som skjer når staten eller samfunnet begynner å bestemme hvordan mennesker skal uttrykke sin tro.
Da jeg senere ønsket å engasjere meg politisk i Norge, deltok jeg på en politisk skole der liberalisme og frihet ble diskutert.
Under en samtale argumenterte noen for at hijab burde forbys i Norge, og at muslimer ikke burde ha plass i den offentlige debatten.
Jeg husker at jeg reiste meg og sa:
– I Chile ble jeg liberal i protest mot at mine palestinske klassevenninner ikke fikk bruke hijab på skolen.
– Jeg vokste opp i et diktatur hvor mennesker ikke kunne uttrykke sin tro fritt. Det dere sier nå, er det motsatte av frihet.
Solidaritet – ofte fra muslimer
Gjennom disse 23 årene i Norge har jeg møtt mennesker fra mange bakgrunner. Jeg har opplevd solidaritet i praksis – ofte fra mennesker med muslimsk bakgrunn.
Da jeg en periode hadde dårlig råd som student etter en skilsmisse og knapt hadde penger til mat, var det en tyrkisk familie i Oslo som sørget for at jeg fikk mat mens jeg lette etter jobb.
De stilte bare ett krav: at jeg fortsatte å gå på forelesningene mine.
En annen gang landet jeg i Brussel for å besøke en venninne som ikke kunne hente meg som planlagt. Jeg sto alene på flyplassen.
Da var det en gruppe unge muslimske kvinner som tok meg med seg i to dager. Den helgen ble en av de fineste jeg har hatt.
Derfor undrer jeg meg når jeg leser at muslimer fremstilles som noe som står utenfor Norge.
For meg er virkeligheten en annen. Jeg har sett hvordan mennesker med ulik bakgrunn bidrar til fellesskapet – med omsorg, solidaritet og varme.
Er jeg ikke et lite stykke Norge?
Så jeg spør igjen, kjære Oslo-lesere:
Hvis mennesker som er født og oppvokst i Norge, som arbeider her, betaler skatt her og bygger livene sine her – fortsatt ikke anses som en del av landet, hva sier det da om vårt fellesskap?
