– Oslo har funnet noe som virker – men lar verstingene styre gata

Oslo kommune har lagt frem det kanskje mest avslørende dokumentet i hele debatten om ungdomskriminalitet: rapporten om Oslomodellen for én-til-én-oppfølging.

Den slår fast to ting samtidig.

For det første: Tiltaket virker. Bydelene rapporterer om mindre kriminalitet og rus, bedre skolefungering, økt deltakelse og sterkere relasjoner. Tett, relasjonsbasert oppfølging gir effekt – særlig når den settes inn tidlig.

Bilmekaniker i Oslo bak omfattende juks i EU-kontroller: – Spredte seg raskt i bilmiljøet

Det sier alt

For det andre: Dette er langt fra nok til å endre trygghetsbildet i Oslo.

Det er her regnestykket blir nådeløst.

Ved utgangen av 2025 var det 66 ungdommer i hele byen som mottok én-til-én-oppfølging. Av disse var 28 registrert med gjentatt kriminalitet. Samtidig følges hver ungdom tett opp, med maks fem per oppfølger.

Sett isolert sier dette lite. Sett opp mot virkeligheten sier det alt.

Ungdomskriminaliteten i Oslo preges ikke av enkeltsaker, men av hundrevis av aktive gjengangere og miljøer som blir stadig yngre. Det er disse som setter premissene i nabolag, på skoleveier, kollektivknutepunkter og kjøpesentre.

Knuser fortellingen

Og midt i dette presenteres et tiltak som omfatter 66 ungdommer – hvor under halvparten er registrert med gjentatt kriminalitet. Det knuser fortellingen om at Oslo har funnet svaret.

Rapporten er brutal hvis man leser den uten politiske skylapper.

Den viser tydelig at tiltaket fungerer best når ungdommen kommer tidlig inn, når motivasjonen er til stede, og når relasjonen til oppfølger er sterk.

Den viser også det motsatte: Effekten er svakere når ungdom allerede er langt inne i kriminalitet.

Skjenkekontrollører kom over 14-åring som drakk øl. Utestedet fikk skjenkestopp i en uke

Den harde kjernen

Oversatt: Tiltaket virker best på dem det fortsatt er mulig å nå. Men det er ikke de som styrer frykten i gata.

Det gjør den harde kjernen. De aktive gjengangerne. De som driver vold, ran, utpressing og salg av narkotika og rekrutterer yngre barn inn i miljøene.

Det er denne gruppen rapporten viser at kommunen i ikke når.

Politiet har selv pekt på at det dreier seg om flere hundre sentrale aktører med nettverk rundt seg. Disse nås ikke av Oslomodellen. Det er det mest oppsiktsvekkende funnet.

Det er ikke holdbart

For når bare 28 av 66 i oppfølging er registrert med gjentatt kriminalitet, viser det at tiltaket i stor grad brukes på ungdom det er alvorlig bekymring for – ikke på dem som allerede preger utviklingen.

Det kan være klok forebygging. Men det gir ikke kontroll.

Rapporten forklarer også hvorfor:

Én-til-én-oppfølging er ekstremt ressurskrevende: Det er få ungdommer per oppfølger, høy tilgjengelighet, fleksibilitet, relasjonsarbeid og tett samarbeid mellom tjenester.

Det er nettopp dette som gjør tiltaket effektivt. Men det er også dette som gjør det umulig å skalere i nærheten av behovet. Likevel løftes dette frem som en sentral løsning.

Fra et sikkerhetsfaglig ståsted er det ikke holdbart.

Ikke i nærheten av nok

Trygghet skapes ikke bare gjennom relasjoner. Den forutsetter også kontroll, tydelige grenser og konsekvenser.

Når tiltak i liten skala presenteres som svar på et stort problem, overlates rommet til dem som ikke lar seg følge opp.

Oslo har funnet noe som virker. Det fortjener ros. Men rapporten viser også at det ikke er i nærheten av å være nok.

Filmet i 163 km/t ved Frognerstranda. Men mangemillionæren (42) slapp «billig» unna i retten

Hvem tar kontrollen

Når politiet samtidig beskriver en situasjon der det ulmer, og mangler kapasitet til å følge opp de mest belastende miljøene, blir bildet tydelig:

Kommunale tiltak alene kan ikke kompensere for et system uten kontroll.

Resultatet er enkelt: Noen få får hjelp bort fra kriminalitet. Resten fortsetter å styre utviklingen.

Hvis ikke regjeringen griper inn nå, er det ikke fordi de ikke vet. Det er fordi de har valgt å la det skje. Da er spørsmålet ikke om vi mister kontrollen, men hvem som allerede har tatt den.