DEBATT
– Eldre må nå bruke stemmeseddelen til å sikre seg et verdig liv, mener Cecilie Lyngby og Britt Fossum.
Foto: Frank May / NTB
– De som har ofret mest fortjener trygghet, forutsigbarhet og respekt ikke en plass i køen til sosialkontoret
I Oslo opplever noen av landets mest sårbare innbyggere en situasjon som kan kalles alt annet enn verdig. På Lovisenberg Omsorg+ i bydel St. Hanshaugen har eldre beboere, mange av dem enker og minstepensjonister, fått brev om husleieøkning som kan knuse både økonomien og livskvaliteten deres.
Vi kan lese at For 95 år gamle Lars Hochlin betyr dette at
husleien stiger fra 9.971 til hele 18.030 kroner en økning på over 8.000 kroner
over natten. Det er et hopp på 80 prosent. Han er ikke alene – mange går rundt
i fortvilelse, noen gråter, andre frykter at de må forlate hjemmet sitt.
Dette er ikke en enkeltstående sak. Det er et symptom på et
samfunn der de som har bygget landet, nå blir stående igjen som tapere i en
kynisk økonomisk virkelighet. Minstepensjonistene i Norge lever allerede under
fattigdomsgrensen, og likevel øker kostnadene i rekordfart.
Politikerne svikter, folket betaler
Dette skjer mens statsminister Jonas Gahr Støre selv er
millionær og lever langt unna realitetene for landets eldre. Han vet ikke hva
det vil si å gå sulten til sengs, eller å fryse i sitt eget hjem.
I flere tiår har de etablerte partiene lovet gull og grønne
skoger i valgkampene, men når valget er over, forsvinner løftene like raskt som
stemmene ble hentet inn. Dette er ikke bare dårlig politikk, det er et svik mot
hele generasjoner som har bidratt til å bygge opp velferdsstaten.
Nå må de eldre selv reise seg
Hvis vi som samfunn aksepterer at 95-åringer får husleien
økt med 80 prosent på ett døgn, har vi mistet både bakkekontakt og moral.
Eldre må nå bruke stemmeseddelen til å sikre seg et verdig
liv, ikke fortsette å gi makten til partier som har bevist at de ikke
prioriterer dem. Eldre må våkne og slutte og se på lovord etter lovord som blir
brutt gang på gang.
Partiet DNI har lenge advart mot denne utviklingen. Nå ser
vi resultatene og vi sier: Det kan ikke bli verre enn dette. Tiden er inne for
å velge noe nytt. De som har ofret mest fortjener trygghet, forutsigbarhet og
respekt ikke en plass i køen til sosialkontoret.
Hvis vi fortsetter som før, vil det snart ikke være spørsmål
om eldre havner på gata det blir bare et spørsmål om når.
