Komponist Sverre Joner: – Utrygghet har vært bensin for min kreativitet

Nylig fikk komponist Sverre Indris Joner den gjeve NOPA-prisen for en komposisjon skrevet for pianisten Leif Ove Andsnes. Prisen deles ut av Norsk forening for komponister og tekstforfattere (NOPA).

VårtOslo møter musikeren etter at han har vært i et planleggingsmøte for noen barnekonserter han skal holde.

– Vi skal spille noen klassiske norske barnesanger i Cuba-versjon, noen låter sangeren Jusvier Iznaga har laget selv og noen «vanlige» cubanske sanger. Så da synger vi og leker litt med barna. Det er overraskende gøy.

– Full av lovord og skryt

Komposisjonen Joner vant prisen for er et solostykke for piano, som heter «Abrazando el torbellino», eller «omfavne virvelvinden», oversatt til norsk.

– Jeg trodde det var et altfor vanskelig tilgjengelig stykke jeg hadde laget, men så leste jeg begrunnelsen, og den var full av lovord og skryt, så da sa jeg bare «halleluja» og «takk», sier komponisten, som har jobbet med en rekke prosjekter i både inn- og utland.

Med Michael Krohn og Jokke

Nylig vant han også den cubanske ekvivalenten til Spellemannprisen, Cubadisco, for albumet «Clasicos a lo Cubano», innspilt med det cubanske operaorkesteret, der Joner tar utgangspunkt i gamle klassiske stykker og ikler dem cubansk drakt.

– Hvordan endte du opp med å gå i denne musikalske retningen?

– Jeg startet med å være opptatt av musikk som ikke var fra vår kulturkrets allerede på gymnaset, da alle andre var opptatt av pop og rock, på slutten av 70-tallet.

Raga Rockers-sjefen er en levende legende i Oslo-rocken: Nå må Michael Krohn trolig gi seg som konsertvokalist

– Jeg gikk på Forsøksgymnaset. Der gikk også Michael Krohn, som senere stiftet Raga Rockers, Jokke, som var ett år yngre, i tillegg til Jørn Christensen, som spiller i CC Cowboys. Så det var et miljø der alle drev med forskjellige varianter av rock og punk. Men jeg hadde blitt kjent med noen musikere fra Gambia, som spilte reggae, high life og afrobeat, som har blitt populært nå.

– Det var stort for meg å lære afrikansk musikk. Jeg oppdaget at jeg på en måte hadde mye av det afrikanske i meg. Både Brasil og Cuba har sterke afrikanske røtter i musikken sin, noe som gjorde at jeg på en måte fikk det beste fra det afrikanske, i tillegg til den europeiske biten.

Elever har laget teater om opprørsskolen Forsøksgym: – Hva skjer om elevene får mer frihet og ansvar?

– Ble min skjebne

Joner reiste til Cuba da han var 21 år og forelsket seg i rytmene.

– Hvis du ikke får lyst til å bevege deg til cubansk musikk, så skjønner jeg ikke hva folk er laget av. Det traff meg midt i hjertet. Det ble min skjebne. At jeg ville gjenskape den musikken da jeg kom hjem til Norge. Ingen kunne noe om den musikken her, så jeg måtte lære det bort til absolutt alle.

– På den tiden var det perkusjon og trommer jeg drev mest med, og jeg var opptatt av å lære meg disse rytmene. Hadde det vært en pianist som var god nok, så kunne jeg vært trommeslager istedenfor, men det var det ikke, så da ble det min rolle å spille piano og arrangere, sier Joner, som fikk NOPAs pris for årets opphaver i 2025 for «sitt omfattende og mangfoldige virke som komponist, arrangør og musiker».

Ekstremt mye lytting

Joner er ikke utdannet komponist.

– Min hovedskole har vært å høre ekstremt mye på komponister i særlig brasilianske, argentinske og cubanske sjangere, og skrive ned deres musikk, for å skjønne hvordan de har bygget opp stykkene sine.

– Jeg har analysert så mye at jeg kan verktøykassen til ulike komponister og stilarter, men har vært opptatt av å ikke kopiere dem, og heller se hva jeg kan gjøre for å skape noe nytt. Jeg tror at den måten å lære på gjør at kunnskapen sitter litt ekstra, fordi den har kostet så mye å få tak i.

– Ble fascinert

– Hvordan kom idéen til akkurat det stykket du vant prisen for?

– Det begynte med at jeg bare satt ved piano og improviserte. Dette blir litt teknisk, men jeg prøver. Jeg spilte fire toner etter hverandre med den ene hånden og tre med den andre hånda innimellom annenhver gang. At det var tre og fire gjør at de spiller i hver sin syklus, så de ikke treffer hverandre før det har gått en stund. Det tar ganske lang tid før jeg er tilbake til det samme stedet.

– Jeg ble ganske fascinert av det. Det var egentlig litt «art by accident». Det var litt sånn «heisann, her skjer det noe artig». Noen ganger lukker jeg bare øynene og «bypasser» det i hodet mitt som sier at jeg må gjøre sånn og sånn. Og det er en liten forbannelse. At fingrene vil det samme stedet hver gang. Og da lager man jo nesten samme låt hver gang.

– I dette tilfellet var det et poeng å prøve å skape en ny sjanger. Folk flest kommer ikke til å høre at dette er inspirert av safrocubanske trommetradisjoner, men det trengs kanskje heller ikke for å kunne lytte til og ta imot musikken. Det var bare et sted jeg startet, og så utviklet det seg i en mer dramatisk og lengtende retning, kan man kanskje si.

Jon Kaasa (72) har sunget 60 år i St. Hallvard-guttene og møtt fem paver. Aller best: Kameratskapet!

– En utfordring

– Når man holder på med musikk i litt spesielle sjangre har man en utfordring. Det er jo noe som ikke når offentligheten så veldig. Både min musikk og alt det som skjer innenfor feltet. Det er veldig mye flott som skjer over hele verden som aldri når folk flest. For eksempel i Latin-Amerika. Og nordmenn er dessverre ikke særlig orientert utover i verden – litt for lite nysgjerrighet på andre kulturers musikk, sier Joner.

Han sier også at mange ikke vet hvor mange nordmenn som gjør det stort innenfor klassisk musikk i utlandet.

– Det finnes så mange nordmenn som leverer på det aller øverste nivået innenfor mange kunstfelt, som folk flest ikke har hørt om, sier komponisten, som har vunnet priser både nasjonalt og internasjonalt for sine stykker.

Blant annet har han vunnet «den cubanske Grammy-prisen» og blitt utnevnt til «Academico correspondiente» fra tangoakademiet i Buenos Aires i Argentina.

– Det er fint med priser. Det å bli sett er en viktig del av drivkraften bak å ha en karriere med å skape og spille musikk.

– Går opp og ned

– Hvordan ser hverdagen ut for deg?

– Jeg sitter jo mye her oppe på loftet. Jeg må jo være min egen agent og bookingansvarlig, og prøve å skaffe oppdrag og så videre. Det er jo ikke det jeg liker best, men det må jo gjøres. Og så er det jo å lage musikk for ulike prosjekter. Da kan jeg jobbe med det i flere uker.

Alexandra Joner og kjæresten punget ut tosifret millionsum for leilighet i dette strøket

– Hva skjer fremover nå og hvordan er planene når det kommer til konserter?

– Det jo som en jojo. Det går opp og ned. Noen ganger skjer det veldig mye, med store prosjekter, og andre ganger spiller jeg en konsert for små lokaler og halv pris. 

Noen ganger spiller man med store symfoniorkestre i utlandet, og andre ganger for barnehager i Norge. Sånn er det. Det er helt greit å gjøre ting på både høyt og lavt nivå. Det viktigste er at det blir tatt imot og lyttet til. 

– Jeg skal også skrive mer musikk for Leif Ove (Andsnes). Han ønsket seg en del to av det verket jeg fikk prisen for. Så da må jeg sitte og lage noen skisser og prøve å finne på noe enda mer genialt.

Bedragersyndrom

Joner legger ikke skjul på at det melder seg en tvil når han står foran et så stort prosjekt med blanke ark.

– Det er noe mange skapende lider av, dette bedragersyndromet. Og tanken om at man aldri kommer til å få til noe lignende igjen. Det føles sant hver gang. Men det stemmer jo ikke. Fordi man får det til. Det er forbløffende. Men det henger kanskje sammen med det behovet for å skape, å bli sett og hørt, noe som gjør at man orker å holde ut i en frilanstilværelse.

– For det koster jo. Og noen sier jo: «Hvorfor ikke bare ta seg en streit jobb?», mens for noen er det liv og død. Og sånn er det litt for meg. Mange har jo en deltidsjobb ved siden av, men det høres helt pyton ut for meg.

– Hvordan føles det ut når skiva endelig er ute, og du har klart å komme i mål?

– Ja, problemet er jo at det er ferskvare. Jeg kan være fornøyd og skikkelig stolt over produktet, og så går det bare kort tid før det sier «ding», og så er det frem med pisken igjen. Man velger jo ikke å ha det sånn, men noen av oss er skrudd sammen sånn.

– Preget meg på måter jeg ikke ante

– Hvorfor tror du at du har et så sterkt behov for å lage kunst?

– Mange tror jo at man ofte lager mer interessant kunst hvis man har en djevel på skulderen. Det er vel diskutabelt, men det kan gi en dimensjon av viktighet og inderlighet. Min bakgrunn er at min mor var flyktning fra Latvia og var psykotisk.

– I en alder av 62 år har jeg oppdaget at det nok har preget meg på måter jeg ikke ante. Og det behovet for å hevde meg og å bli sett, det kommer nok fra en grunnleggende utrygghet, som i mitt tilfelle nok har vært bensin for min kreativitet.

– Den kreative åren i meg ville nok uansett vært der, og den kunne kanskje sett annerledes ut hvis det ikke var for den røffe starten, men det finner man aldri ut av.

Slik fant Ashley Shiri sin frihet i Norge. Nå er han sjef for Melafestivalen