– Hvis Holmlia Kulturkafé må stenge dørene, er det ikke bare en kaffekopp vi mister. Vi i lokalsamfunnet mister litt trua

Enslig mor til fem, og fra starten så å si uten utdanning jobbet Nayat Abbouz i motbakke for å skape sine egne muligheter. Det kostet blod, slit og tårer, og mange tenkte sikkert at hun hadde tatt seg vann over hodet og ikke ville lykkes.

Det er mange i vår bydel som ikke lykkes. Det finnes få muligheter til å blomstre og lykkes med hårete mål. Derfor legger vi merke til løvetennene når de karrer seg gjennom søla og strekker seg sta mot sola.

Nylig åpnet Nayat Abbouz (50) og hennes to sønner Holmlia kulturkafé

«Jeg gir meg ikke, jeg SKAL klare det!». Nayat er en slik løvetann. Fra ingenting sparket hun opp lukkede dører. Hun lærte seg norsk, tok grunnskolen på to år og deretter fagbrev som konditor.

En virvelvind

I lokalsamfunnet vårt på Holmlia har hun vært en virvelvind av initiativ, prosjekter, pågangsmot, omsorg og klemmer. I 2017 mottok hun ærespris for fremragende innsats for kultur og miljø og for sin innsats blant for flyktningene som strømmet til Norge fra Syria.

Så kom drømmen om å skape et møtested på tvers av kulturer, hudfarger, religion og etnisitet. Ermene ble brettet opp nok en gang, og tunge byråkratiske prosesser startet. Ideen til Nayat var godt forankret, og hun fikk andre til å tro på drømmen sin.

Gjennom Holmliainitiativet ble det søkt om bomiljøtilskudd fra kommunen, og OBOS kom på tilbudssida. I 2019 åpnet Holmlia Kulturkafé dørene i nyoppussede lokaler og ble en suksess fra første dag.

Kafeen traff en nerve, for vi hadde ingen kafé hos oss, og når kakene Nayat tryllet fram i tillegg var himmelsk gode og den marokkanske mynteteen det samme, ja, da sank vi dypt ned i sofaen på kafeen og trakk inn følelsen av fellesskap og duftende kaffekopper.

Hva skjedde?

Helt fram til nå. Utgiftene ved å drifte kafé overstiger nå inntektene. Kulturkafeen sliter, skikkelig. Nå snakkes det om mulig konkurs. Så hva skjedde? Hvorfor går ikke denne perlen av en kafé rundt lenger?

Det er flere svar på det, og Nayat og styret hennes kan sikkert svare bedre på det enn jeg kan. Men jeg har mine antakelser. 

Folkefest på Grønland torg mot Norgesdemokratene og AfD-politiker

Noe er det vanskelig å gjøre noe med, slik som at kafeen ikke har like gunstige innkjøpsavtaler som kjedene og dermed betaler en mye høyere pris for råvarene de bruker i produksjonen av varene sine og heller ikke har dispensasjon for sukkeravgiften. Andre ting kan løses, hvis noen legger seg litt i selen og utviser skjønn og godvilje.

Vi snakker om blant annet husleie. OBOS eier Holmlia senter og torget rundt. De bestemmer hva det skal koste å drive butikk og kafe hos oss. De bestemmer også hvem som får leie.

Da Holmlia senter åpnet etter oppussing kom det flere kafeer til Holmlia. Inne på selve senteret flyttet en av kjedekafeene inn, og oppe på veggen på forsiden av senteret skinner navnet deres pent i sola.

Holmlia Kulturkafé, som ligger på torget bak senteret, får du ikke vite noe om når du går inn hovedinngangen på senteret. De hører ikke med på senteret.

Men husleie skal de selvsagt betale likevel, og jeg tør vedde nyra mi på at den er like stiv som strømprisene i vinterkulda. Og den husleia kan OBOS gjøre noe med hvis de vil, det er jeg hellig overbevist om.

Nå er det pengene som rår

For åtte år siden, da senteret bare var en byggeplass, var Holmlia Kulturkafé omtrent det eneste som trakk folk til området. Alle, inkludert OBOS, vil jeg tro, var svært takknemlige for at det fantes et tilbud for lokalbefolkningen.

Helen (10) og tusener av andre raste mot fritidskutt på Søndre Nordstrand: – Mange kommer til å bli ensomme

Nå virker det som «den sterkestes rett» gjelder. For da senteret gjenåpnet gjorde husleien til kafeen et kraftig byks. Hvor mye vet jeg ikke, og OBOS krever at husleiesummene er konfidensielle, så ingen på kafeen kan svare hvis jeg spør.

Men at det svei skikkelig på pungen, det er jeg ganske sikker på. Og OBOS sliter vel ikke akkurat med økonomien.

I riktig gamle dager var OBOS en viktig samfunnsaktør, hvis mål var at folk flest skulle kunne få seg bolig. Det skulle bygges gode lokalsamfunn. Det føles veldig lenge siden.

Nå er det pengene som rår, og om en bedrift eller to eller tre må stenge dørene på senteret, det bryr tilsynelatende ikke OBOS seg så mye om. Så kan man si at det er jo sånn det er, og at får man det ikke til å gå rundt, så har ikke bedriften livets rett.

Vi har vært så stolte av Nayat

Men Holmlia Kulturkafé er ikke en hvilken som helst bedrift. Den har vært et lokalt symbol på at helt vanlige folk KAN lykkes. Selv om man er kvinne med innvandrerbakgrunn, uten nettverk og uten penger i madrassen.

– Jeg brenner for miljøet og det sosiale, ikke for pengene, sier Nayat, på Holmlia kulturkafé

Vi har vært så stolte av Nayat, vi har sett opp til henne, vi har solt oss i glansen av hennes suksess. Hun inspirerer små og store holmlianere. Inn på kafeen toger horder av de litt tøffe gutta i lunsjen hver dag.

De hilser smilende på «Tante Nayat» og får klemmer og godord. De har ikke råd til å handle alle sammen, men et par panini blir det, og alle får komme innomhus til spisefri er over og skoleklokka ringer inn igjen.

Ved bordene sitter arbeidsledige, ensomme, barnefamilier, pensjonister og studenter i skjønn forening. Stedet har gitt jobb til 30 ungdommer. Kafeen favner alle.

Hvis kafeen må stenge dørene, er det ikke bare en kaffekopp vi mister. Signaleffekten ved at akkurat Holmlia Kulturkafé må gi tapt er ikke ubetydelig, og jeg tror ringvirkningene er vesentlig større enn at vi må kjøpe kakestykket et annet sted.

Vi mister litt trua på at drømmene kan gå i oppfyllelse likevel. Og akkurat det tåler vårt lille lokalsamfunn veldig, veldig dårlig.