Hanne føler seg fanget i den belastete bygården på Sofienberg: – Jeg liker ikke å bo her, men har ikke noe annet valg

Hanne Hardy (65) tar imot meg i leiligheten sin. Det vil si, det var Hannes hund Zorrah som først møter meg i entreen og godkjenner meg. Etter en kort hilserunde med litt klapping, og slikking til svar, hopper hunden opp i Hannes seng og slår seg til ro.

Hanne spør om jeg røyker. Hvis ikke skal hun ta hensyn og røyke ut av vinduet. Jeg svarer at jeg setter pris på det, men det er jo tross alt jeg som er på besøk i hennes leilighet. – Vi tar jo hensyn. Det er jo sånn det har blitt, sier Hanne og ler.

På innsiden av «narkoblokka»: – Tar jeg en sjanse ved å gå rundt her? Ja, det gjør du!

I sofaen sitter naboen Tone Heidi Røang (64). Hun har tatt med seg en kanne med te, i tilfelle noen av oss ville ha noe å drikke på, men ellers er hun stille og snakker forsiktig.

Tone Heidi forteller at hun ikke er vant til å snakke med journalister og er opptatt av å ikke si noe som er feil. Derfor tar hun seg god tid før hun svarer. Hanne er utadvendt og snakker mer direkte.

– Vi utfyller hverandre, sier Hanne og beveger seg rastløst mellom sofaen og vinduet og skyter inn kommentarer mens jeg snakker med Tone Heidi.

De to venninnene har bodd i bygården i mange år. De har til felles at ingen av dem ønsker å bo her, og at ingen av dem opplever at de har noe annet valg.

Vanskelig å komme seg ut av rus her

Da jeg ringer til Hanne i forkant av intervjuet, går hun rett på sak.

– Ja, jeg vil gjerne snakke med avisa, sa hun ivrig. 

– Jeg er så malplassert! Her er alle rusa. Jeg vil snakke for at andre ikke skal oppleve det samme som meg, sier hun.

Hanne forteller at det er så mye rus i gården at det er lett å starte med narkotika om man ikke er sterk til å stå imot.

Det er en fortelling vi også får høre fra flere andre. En tidligere beboer, som ikke ønsker å stå frem med navn, forteller at hans rusproblemer ble kraftig forverret av å bo her. Det var først da han krasjet fullstendig, havnet på rusavvenning og senere fikk et annet sted å bo at han klarte å komme ut av problemene.

– Litt mer enn halve blokka hører hjemme her, sier Hanne. 

Mens andre skulle vært plassert … 

Hun fullfører ikke setningen, men forteller at hun selv har blitt fortalt at hun ikke kan flytte inn andre steder, fordi det ikke er heis. Hun mener likevel at det må finnes andre alternativer i Oslo kommune.

Belastet adresse

– Det selges mye narkotika her, og det er mye LSD på huset, forteller Hanne. Hun sier at det påvirker alle som bor her, også fordi det, ifølge henne, er mye spaning mot blokka, noe de merker.

Hanne forteller at en gang hun var inne hos Tone Heidi, lot hun døra til sin egen leilighet stå ulåst. Da hun kom tilbake, lå det ei ung jente i LSD-rus på sofaen hennes. Det var nesten umulig å få henne ut av leiligheten igjen. 

Hun måtte få hjelp av naboer, som med mye strev og gjensidig kjefting til slutt klarte å få jenta ut.

Både Hanne og Tone Heidi forteller at blokka har et så dårlig rykte at folk som kommer på besøk til dem bestiller taxi til et nummer lenger opp i veien, for å unngå å oppgi denne adressen til drosjesjåføren.

Tone Heidi har både barn og barnebarn, men de kommer ikke på besøk her, sier hun. Hun forteller at når hun får besøk så går de alltid et annet sted. Hvis været er fint går de i Tøyenparken, men ikke inn her i blokka.

– Blokka her er ikke noe sted å komme på besøk til, særlig ikke for barn.

Hun forteller at datteren hennes googlet adressen som moren hennes bodde på. 

– Hun fikk bare opp rus og psykiatri. Det synes jeg ikke var noe hyggelig i det hele tatt, sier Tone Heidi.

Slitsomt i lengden

– Det er en sterk psykiatrisk avdeling over hodet mitt når jeg sover om natta, sier Hanne.

– Jeg våkner av at noen får delirium. Roping og skriking. Det er vanskelig når rus og tung psykiatri blandes med personer med andre problemstillinger, som uførhet.

Hanne forklarer at det er mange små og store episoder, som hver for seg kanskje ikke er så krevende, men hun sier at det er slitsomt i lengden å leve med alt som skjer, hele tiden.

– Nytter ikke å vise frykt

I likhet med andre vi snakker med, forteller Hanne at de ofte har hatt problemer med at folk kommer utenfra og tar seg inn i blokka. En gang opplevde hun at en kriminell gjeng klatret inn gjennom vinduet hennes fra fortauet nedenfor.

Hun bor i såkalt høy første-etasje, hvor vinduet ligger et par meter høyere enn fortauet, men her og der stikker det stumper av armeringsjern ut mellom mursteinene i veggen, slik at det er mulig for spreke personer å klatre opp til henne.

En dag Hanne kom hjem satt det flere unge gutter og menn i stua hennes.

– Jeg har vokst opp med brødre og vet at det ikke nytter å vise frykt. Så jeg forsøkte ikke å stikke av. De tilbød meg et glass Coca-Cola fra kjøleskapet. Min Cola! Men jeg svarte ja takk, sier Hanne.

– Ja takk, jeg vil gjerne ha et glass av min egen cola.

Ifølge Hanne hadde gjengen blandet inn det narkotiske stoffet GHB i drikken, men hun merket ingenting før det var for sent.

Lars (59): – Nå har jeg fått stille naboer for første gang. Ellers har det vært folk som pælma TV-en ut på gata, slåssing og ran om hverandre

– Jeg våknet opp av at jeg lå på gulvet og at hunden slikket meg på pulsåra på halsen. Døra sto åpen og hunden løp ut i gangen og bjeffet, så jeg fikk hjelp til å komme på sykehuset.

Hun forteller at det var legen som sa at det var GHB hun hadde drukket. Hun trodde man ville lukte sånt, men legen mener at det ikke er sikkert at man kan merke det.

Hanne forteller at flere tusen kroner forsvant fra leiligheten etter at gjengen hadde stukket av. Hun har bedt om at armeringsjernene utenfor vinduet skal fjernes med vinkelsliper, men det har ikke skjedd.

Ble sykere av å bo her

Hanne har en synlig hofteskade. Hun forklarer at begge hoftene hennes har sklidd ut, men ved hjelp av krykker klarer hun likevel å bevege seg rundt i den lille leiligheten. Hun sier hun trosser skaden fordi hun er så sta.

– Jeg liker ikke å bo her. Du merker det så fort du kommer inn i oppgangen. Det sitter i veggene. Det er som om du merker all sorgen her på kroppen, sier Tone Heidi.

Tone Heidi forklarer at ektemannen har en sykdom i beina, at han hadde en operasjon som gikk feil, og at han trenger tilrettelegging og hjelp i hverdagen. Hun forteller at både hun og mannen ble dårligere etter å ha flyttet til Trondheimsveien 33.

Han ble mindre mobil og hun selv fikk verre kols, sier hun. Samtidig presiserer hun at hun ikke kan si sikkert hva som skyldes påkjenninger ved boligsituasjonen, og andre ting.

– Det er jo alderen også selvfølgelig, ikke bare huset, men jeg har snakket med så mange som har følt noe av det samme, sier hun.

– Som har blitt dårligere av å bo her?

– Ja, det føles som en slags tyngde, svarer Tone Heidi.

– Handler det om miljøet her?

– Det er det også … det er forskjellige folk her. Noen hadde trengt å bo her, andre hadde ikke trengt å være her, svarer hun diplomatisk.

– Ikke tilrettelagt for funksjonsnedsettelser

Tone Heidi forteller at det oppsto en lekkasje fra taket i den første leiligheten de fikk tildelt her. Lekkasjen førte til at det ble sopp i taket.

– Store sorte ringer, sier hun.

– Det er ikke rart hun ble verre, når hun pusta inn alt det der, skyter Hanne inn.

Tone Heidi forteller at kommunen etter hvert renoverte leiligheten og at de fikk flytte lenger ned i blokka, til en mer handicap-vennlig leilighet.

– De kaller det handicap-leiligheter, men de er ikke tilpasset skikkelig for handicappede, sier begge venninnene.

Ifølge dem har blitt litt bedre enn før. Det er også gjort noen tilpasninger, som at det ikke er dørstokker og at det er satt opp stenger med håndtak for å løfte seg opp fra senga. Men leilighetene er for små til å fungere godt med rullestol.

Tone Heidi sier at hun og mannen hennes ble fortalt at dette bare skulle være midlertidig. Hun sier at de skulle få flytte til et annet sted etter noen måneder, hvor mannen kunne bli bedre fulgt opp.

– Men ingen av de tingene vi ble lovet har skjedd, sier hun resignert.

Boligbygg, som leier ut kommunale boliger i Oslo, har ikke blitt forelagt den konkrete kritikken fra Tone Heidi og Hanne, men kommunikasjonssjef Harald Wisløff skriver i en e-post til oss at handicap-boliger er en knapp ressurs, og at det er krevende å finne tilpassede boliger.

– Trondheimsveien 33 er et eldre bygg og ikke så godt tilpasset som man skulle ønsket for en handicap-bolig, men det er det beste vi får til med de ressursene vi rår over og blir tildelt, skriver Wisløff.

Se for øvrig svaret fra bydelen og Boligbygg nederst i artikkelen.

Kritisk til prisnivået

Flere vi snakker med er kritiske til prisen kommunen tar for leilighetene i Trondheimsveien 33. Et tema som går igjen er at bomiljøet her ikke kan sammenlignes med bomiljøet andre steder, og at det derfor føles urimelig for beboerne å betale tilnærmet det samme som om de hadde leid i det private markedet.

– Dessuten er det nesten ingen som får boder, sier Hanne.

Hun og flere andre vi snakker med forteller at bodene i bygget blir brutt opp hele tiden. Derfor er det ikke noe poeng i å oppbevare noe der. Ifølge de beboerne vi har snakket med, er det bare noen få leiligheter som har fått utdelt bod, på grunn av alle innbruddene.

– Jeg bruker soverommet som bod, og så sover jeg i stua. Jeg må jo ha tingene mine et sted, men da blir det jo enda mindre plass i leiligheten, sier Hanne.

– Vi mister hverandre

Hanne forteller at hun og mannen hennes tidligere bodde i et rekkehus i et annet nabolag. Der trivdes de godt, men så ble de flyttet hit av kommunen.

– Vi passet kanskje ikke inn i nabolaget? Det var flest barnefamilier der. Vi ble ikke en del av miljøet og holdt oss mest for oss selv. De ville vel helst ha noen yngre der, sier hun.

Det første som skjedde da de flyttet til Trondheimsveien 33, var at alle møblene ble stjålet. – Det forsvinner ting fra flyttelass hele tiden, sier hun.

Da Hanne og mannen fikk vite at det var hit de skulle flytte, ville ikke mannen hennes være med. Han orker ikke sove i gården. Det blir for mye.

Hanne forteller at mannen hennes har valgt å sove på jobben istedenfor å sove i leiligheten. Han er DJ på et kjent utested i Oslo og kan sove der.

– Han besøker meg her hver dag, men vi mister hverandre likevel. Jeg mister han og han mister meg, sier Hanne.

Under hele intervjuet har hun vært sprudlende og snakkesalig, men nå forsvinner smilet hennes og hun blir stille.

Hazim (21) er blant flere som flykter fra Vulkan Studenthus. Forteller om rus, bråk, slåssing og tyveri: – Føltes utrygt med alle som kom seg inn

Sorg i veggene

Tone Heidi forteller at hun opplever at kommunen lener seg på at hun skal hjelpe mannen hennes, men at det ikke er en god situasjon, og de trenger mer assistanse.

– Når det gjelder hjelp fra kommunen, så tror jeg at så lenge de vet at jeg er villig til å gjøre det jeg kan, så kommer vi ikke til å få noe hjelp, sier hun.

Etter å ha snakket sammen i nesten en time, går Tone Heidi inn til seg selv. Hun forklarer at hun blir sliten av å hele tiden tenke over hva hun sier. Gjennom hele intervjuet har hun tatt seg god tid før hun svarer og snakket med lav stemme, men svarene er velformulerte og virker gjennomtenkt.

Hanne forteller at Tone Heidi er flink til å skrive dikt og tekster. Senere får jeg se en av skrivebøkene hennes. De tekstene jeg rekker å lese handler om oppvekst og om å ikke bli sett og ikke bli møtt med den omsorgen som mange av oss tar for gitt.

Før Tone Heidi går inn til seg selv, forteller Hanne at hun ikke har så mange andre venninner her i blokka enn Tone Heidi, som hun er mye sammen med og inviterer inn i leiligheten. 

– Men det er bedre med en god venn, enn mange falske, svarer Tone Heidi.

Håp

I løpet av besøkene i Trondheimsveien 33 har jeg hørt om rus, vold og sorg. Men jeg har også hørt mye om håp.

De fleste ønsker seg bedre sikkerhet i blokka og flere tiltak. Flere har etterlyst videoovervåking, men de har fått beskjed om at det ikke er lov. Ifølge en beboer som har bodd her lenge, var det Securitas i blokka i noen måneder, etter at det hadde vært store problemer med gjenger som kom inn utenfra. Men vaktholdet ble fjernet etter kort tid.

Alle jeg snakker med drømmer også om noe bedre. Som oftest handler det om å bo et annet sted. Et sted med mer ro, mindre rus og kanskje litt natur?

– Et sted hvor man kanskje kan ha en liten balkong og kose seg, sier Hanne.

I løpet av mine besøk i Trondheimsveien 33 har jeg fått se mange eksempler på kreativitet og tiltak blant de som bor her.

– Det er mange flinke gutter her, hvis de får ansvar. Men det er det jævla stoffet, sier Hanne.

Krevende adresse

Kommunikasjonssjef Harald Wisløff i Boligbygg, skriver i en e-post til VårtOslo at bruk av «gjengs leie» er politisk bestemt, men at de også har uavhengige takstmenn og at de kan justere prisen ut fra hva som er standard for bolig av denne typen.

Wisløff skriver at det ikke er tvil om at Trondheimsveien 33 er en krevende adresse, men at Boligbygg samarbeider med bydelen om å gjøre hverdagen så trygg som mulig for beboerne. Han understreker at det er bydelen som har ansvaret for å fatte vedtak om hvem som skal få kommunal bolig.

Wisløff skriver videre at de for en tid tilbake hadde vektertjeneste i blokka i en kort periode, men at dette var svært kostbart og ble avviklet da forholdene roet seg. 

Han skriver at de har et pågående prøveprosjekt med kameraovervåking et annet sted i byen, og at de vil vurdere om dette kan benyttes andre steder. Han understreker at løpende kameraovervåking er kostbart, og at det må tas hensyn til personvern.

Har gjennomført flere tiltak

Når VårtOslo snakker med ansatte i bydelen, bekrefter de at det over tid har vært mye problematikk knyttet til rus og omsetning av rusmidler i Trondheimsveien 33.

De ansatte vi snakker med sier at de har forståelse for at beboere kan oppleve bomiljøet som en belastning, og at mange beboere kan ha følt på utrygghet. Særlig de som sitter i rullestol.

Magnhild Almås, som er teamleder for Fleksibelt oppfølgingsteam i bydel Grünerløkka, forteller at det har vært gjennomført flere tiltak for å forbedre bomiljøet. Noen av beboerne med størst utfordringer har blitt flyttet til andre adresser.

De siste årene har man også unngått å bosette de med de tyngste rusproblemene her. Det har også blitt etablert en bemannet avdeling i blokka, noe som ser ut til å virke positivt.

Bydelen har også opprettet «Kjeller’n» i Trondheimsveien 33, som er et lavterskeltilbud hvor personer med ulike problemstillinger knyttet til rus og psykiatri kan få både mat og hjelp til praktiske gjøremål.

Både Almås og andre ansatte vi snakker med forteller at de har sett en bedring i bomiljøet i Trondheimsveien 33 de siste årene. Samtidig understreker Almås at det er en viktig oppgave å bosette personer med rus- og psykiatriproblemer.