Lars (59): – Nå har jeg fått stille naboer for første gang. Ellers har det vært folk som pælma TV-en ut på gata, slåssing og ran om hverandre

VårtOslo besøker Trondheimsveien 33, en beryktet kommunal bygård hvor flere beboere forteller at det er utrygt å bo. Her bor personer med fattigdomsproblematikk og nedsatt funksjonsevne sammen med narkomane og personer med alvorlig psykiatri. 

Lars Blikken (59) har bodd åtte år i gården, men det tok ikke lang tid fra han flyttet inn til han opplevde en dramatisk situasjon, en beboer som tok livet sitt.

– Jeg hadde bare bodd i blokka i tre dager.

Lars forteller rolig og uten store fakter. Han sier at han snakket med den samme beboeren i blokka dagen i forveien. Selv flere år senere er det tydelig at det har satt spor å se et slikt dødsfall på nært hold.

Flere andre beboere skal også ha vært vitner. Når VårtOslo snakker med ansatte i bydelen, bekrefter også de både dette og andre dødsfall i blokka.

Vaskemidler og crack

Når jeg besøker den kommunale bygården lukter jeg ofte vaskemidler i oppgangen. Men ved ett av besøkene merker jeg noe mer enn såpe. Noe jeg ikke helt klarte å sette fingeren på.

– Hvis det lukter salmiakk, kan det godt være noen som har røyka crack, forteller Lars. Han misliker salmiakklukt. Det gir dårlige assosiasjoner.

– Når det lukter salmiakk i blokka, blir det kaos, sier han. Han viser meg en hjemmelaget nunchaku som han har liggende klar. Det er et asiatisk slagvåpen som er kjent fra mange kampsportfilmer.

– Den tar jeg med meg for å gå i postkassa, i perioder hvor det er «crazy» i blokka.

En kamerat av Lars foreslår at Lars skal vise hvordan han bruker nunchakuen mens jeg tar bilder, men Lars blir litt betenkt. Det kan gi feil signal, sier han.

Lars forteller at han tidligere har fortalt til ansatte i kommunen at han av og til har den med seg for å kunne forsvare seg selv, men da fikk han streng beskjed om at det var ulovlig å gå med våpen.

På innsiden av «narkoblokka»: – Tar jeg en sjanse ved å gå rundt her? Ja, det gjør du!

Når Lars forteller, virker han oppgitt over at det er han selv som får pekefingeren rettet mot seg, ikke sikkerhetssituasjonen i blokka. Lars spør hva de ellers skal gjøre, når ingen tar deres sikkerhet på alvor?

Lars er ikke den eneste som forteller at beboere her i perioder bevæpner seg. Flere av de jeg snakker med forteller det samme. Ran, våpentrusler, voldsepisoder og generell utrygghet preger mange av de fortellingene jeg får høre, både fra blokka og fra miljøet ute på gata.

Måtte stjele for å spise

Den første gangen jeg besøker Lars i leiligheten hans, viser han meg en bok med tegninger, avisutklipp og kommentarer. Han blar, peker og forteller om oppvekst med barnevern, fengselsstraffer og om et liv på gata.

– Når man opplever slåssing og knivstikking, så er det ingen å snakke med, sier han.

Han forteller at han ikke var flink til å skrive da han gikk på skolen, men etter hvert har det blitt helt nødvendig å skrive ned ting for å klare alt han har opplevd. 

– Det er terapi, sier han.

Lars forteller at han vokste opp som yngst av fem brødre og ble tidlig vant til vold og kriminalitet. 

– Jeg har vokst opp med juling, sier han.

– Fra jeg var liten måtte jeg stjele for å få mat. Fatter'n var arbeidsledig og mutter'n var på minstepensjon, og så var det var fem gutter som skulle brødføs. Hele livet har jeg tatt fra butikker. De har forsikring, så det er annerledes enn å stjele fra personer. Da jeg var 12–13 år gammel frakta jeg «ting» for folk. Jeg var jo for ung til å bli tatt.

Lars legger heller ikke skjul på at det tidlig ble en viktig ferdighet å lære seg kampsport. Å kunne slå fra seg var nødvendig.

Lars forteller at han tidlig ble tatt hånd om av barnevernet og at han i voksen alder var en av dem som fikk erstatning for tapt barndom.

Men han sier at det ikke var så mye penger han fikk.

Miljøet hardner til i kommunale boliger: – Mer vold og våpen. Vi har også mye hærverk

Lars sier at det virker som om at kommunen tar tilbake igjen det de har gitt ham for tapt barndom, i form av høy leiepris.

Boligbygg, selskapet som leier ut kommunale boliger i Oslo, har ikke blitt forelagt den konkrete kritikken fra Lars, men kommunikasjonssjef Harald Wisløff skriver i en e-post til oss at det er politisk bestemt at de skal bruke såkalt gjengs leie når de leier ut leiligheter.

Han understreker at prisen justeres ut fra standard på boligen. 

– Det er altså ikke markedspris på våre boliger, men gjengs leie som igjen er justert, skriver Wisløff.

Se svaret fra bydelen og Boligbygg nederst i artikkelen.

Mange dommer

Lars forteller åpent at han er en såkalt kjenning av politiet. En gang han var ute og tjuvfisket i Akerselva, møtte han en politimann som kjente ham igjen.

– Hvis det der er det mest kriminelle du gjør nå, så får du bare fortsette, sier Lars at politimannen sa til ham.

Lars forteller at han ble maskinist og låsesmed av yrke, en erfaring han brukte i det han omtaler som sitt «enmannsforetak», som blant annet gikk ut på å «knerte Steen & Strøm og sånt».

– Jeg har tatt mange pengeskap, sier han og forteller om en bestemt type verdiskap som de omtalte som «makrell i tomat». 

Hazim (21) er blant flere beboere som flykter. Forteller om rus, bråk, slåssing og tyveri: – Føltes utrygt med alle som kom seg inn

Lars sier at han til sammen har 18 dommer. Mesteparten var for såkalte sjokkbrekk i butikker.

– Jeg har sittet nesten åtte år i fengsel. Da jeg var yngre, var jeg ikke helt god i pappen. Alkohol, vet du.

«Enmannsforetak» er også et begrep han bruker om ting han lager med hendene. Lars lager blant annet gipsmasker av folk han kjenner. Det er noe han har holdt på med siden barndommen.

– Her skal jeg prøve å lage sønnen min, sier Lars og holder frem en liten hvit gipsmaske. 

– Jeg fikk førsteplass på barneskolen etter å ha laget en figur fra «Flåklypa» med modellering, forteller han.

Sov under brakker

Lars forklarer at han bodde fem år på gata etter å ha sonet den siste dommen. Om vinteren lå han under brakker på byggeplasser. Det var varmepumper der og de fyrer for kråka.

– Sjefen vil jo ha en varm brakke når han kommer på jobb om morgenen. Jeg løsna planker nederst på brakka og krabba innunder, der var det varmt, forteller han.

Han sier at det var en vakt som visste at han sov under brakkene, men han fikk være i fred, så lenge han ikke søplet til.

– En kriseplass

Lars sier at han hadde fått en skade i kneet, han gikk på krykker, og det fungerte ikke lenger å bo ute på gata. Han måtte innendørs på vinteren.

Han kjente til Trondheimsveien 33 fra før, da han fikk leilighet her. 

Uvedkommende tar seg inn på og beboere flytter ut: Disse tiltakene skal trygge hverdagen

– Det var en adresse med dårlig rykte. En kriseplass, sier han. 

– Men det var bedre å bo her enn å bo på hospits.

Da Lars hadde fått tildelt leilighet, var det nære på at han mistet den igjen.

– De ombestemte seg og sa jeg kanskje ikke kunne flytte inn likevel, men da jeg fortalte at jeg røyka hasj, fikk jeg bo her, sier Lars og rister på hodet av at han opplevde at han måtte være «verdig» en plass her.

Vold og kaos

Lars beskriver de første årene i bygården som et evig sirkus. Han forteller at det var vanskelig å få sove, fordi brannalarmen gikk hver eneste natt i starten. 

– Hvis brannvesenet ikke hadde tid til å rykke ut, så ula det hele natta, sier han.

– Nå har jeg fått noen stille naboer for første gang, ellers har det vært folk som har pælma TV-en ut på gata, slåssing og ran om hverandre. 

Lars forteller om flere alvorlige episoder som han selv har opplevd mens han har bodd her.

Han forteller om ei jente som bodde i blokka og som stakk ned moren sin med kniv.

En gang ble han vitne til to naboer som sloss i oppgangen med machete og gasspistol mot to personer som kom utenfra.

En annen gang oppdaget han og andre naboer at det sto flere jernstenger plassert rundt i oppgangene. Det fikk dem til å lure på hva som foregikk. Så kom de over en person som var i gang med å angripe en ruset nabo med en av jernstengene.

– Rusa folk er lette ransofre, sier Lars.

Åpent narkosalg

Som de andre vi snakker med, forteller Lars at det ofte er mye narkotikaomsetning i oppgangen. 

Han sier at det ofte står folk på fortauet og roper om natta helt til noen slipper dem inn. Det er gjerne folk som ikke bor i gården, men de holder på helt til noen åpner.

Flere og flere leilighetshoteller dukker opp på Ruseløkka og Skillebekk. Ikke alle har søkt om lov: – Blir voldsomt

– Når folk skylder noen penger, må de stille leiligheten sin til disposisjon, så kan de bruke leilighetene til å selge dop eller å begå ran, sier Lars.

Han forklarer at når vinteren kommer, så kommer også alle byens løse fugler til Trondheimsveien 33.

– Når kulda smeller skikkelig inn og folk ikke har noe sted å sette skuddene, så kommer de hit, sier han.

– Flere ganger på dagtid og kveldstid er det folk som ikke bor her, som står i gangen og pusher dop. De er ikke gamle de karene der. Når 14–15-åringer står og pusher «cola» så skjønner du at det er ganske vanlig, sier Lars.

Han lurer på hvordan det kan være så mye omsetning av narkotika uten at noen setter ned foten? Samtidig sier han at det har blitt litt bedre i det siste. Han spør om det er fordi noen sitter inne, eller om politiet kanskje har sagt at nok er nok?

Krevende adresse

Kommunikasjonssjef Harald Wisløff i Boligbygg, skriver i en e-post til VårtOslo at det ikke er tvil om at Trondheimsveien 33 er en krevende adresse. 

Wisløff skriver at Boligbygg samarbeider med bydelen om å gjøre hverdagen så trygg som mulig for beboerne, men at det er bydelen som har ansvaret for å fatte vedtak om hvem som skal få kommunal bolig.

Wisløff skriver videre at de for en tid tilbake hadde vektertjeneste i blokka i en kort periode, men at dette var svært kostbart og ble avviklet da forholdene roet seg. 

Han skriver at de har et pågående prøveprosjekt med kameraovervåking et annet sted i byen, og at de vil vurdere om dette kan benyttes andre steder. Han understreker at løpende kameraovervåking er kostbart, og at det må tas hensyn til personvern.

Når det gjelder leiepris, svarer Wisløff at bruk av «gjengs leie» er politisk bestemt, men at de også har uavhengige takstmenn som vurderer leieprisen ut fra standard for bolig av denne typen.

Har gjennomført flere tiltak

Når VårtOslo snakker med ansatte i bydelen, bekrefter de at det over tid har vært mye problematikk knyttet til rus og omsetning av rusmidler i Trondheimsveien 33.

De ansatte vi snakker med sier at de har forståelse for at beboere kan oppleve bomiljøet som en belastning, og at mange beboere kan ha følt på utrygghet. Særlig de som sitter i rullestol.

Demenskoret på Kampen skulle legges ned. Nå jubler Tor Jonny. Ekspertene sier dette kan bedre hukommelsen

Magnhild Almås, som er teamleder for Fleksibelt oppfølgingsteam i Bydel Grünerløkka, forteller at det har vært gjennomført flere tiltak for å forbedre bomiljøet. Noen av beboerne med størst utfordringer har blitt flyttet til andre adresser. 

De siste årene har man også unngått å bosette de med de tyngste rusproblemene her. Det har også blitt etablert en bemannet avdeling i blokka, noe som ser ut til å virke positivt.

Bydelen har også opprettet «Kjeller’n» i Trondheimsveien 33, som er et lavterskeltilbud hvor personer med ulike problemstillinger knyttet til rus og psykiatri kan få både mat og hjelp til praktiske gjøremål.

Både Almås og andre ansatte vi snakker med forteller at de har sett en bedring i bomiljøet i Trondheimsveien 33 de siste årene. Samtidig understreker Almås at det er en viktig oppgave å bosette personer med rus- og psykiatriproblemer.