Balén (37) levde med løgnen i 17 år og kan bli kastet ut av Norge: – Jeg har angret hver eneste dag

Vi sitter på en benk ved trikkelinjen på John Colletts plass – et byrom landskapsarkitekten Balén Yousef (37) var med på å utforme i sin tid hos Dronninga Landskap AS. 

Han ser ned, trekker pusten og tar en kort pause før han sier det rett ut: – Det finnes ingen unnskyldning. Jeg løy, og det er noe jeg angrer fryktelig på.

– Hvordan har det vært å leve med den løgnen i 17 år?

– Veldig vanskelig. Det har alltid ligget i bakhodet. Litt som når noen unngår å åpne postkassa fordi de vet det ligger regninger der. Jeg har levd med frykten for at alt en dag skulle falle sammen.

Oppvokst i krig

– Kan vi begynne med livet ditt i Irak?

– Er det egentlig så interessant? sier han, før han trekker på skuldrene og fortsetter.

Dawit har levd tiår som «ikke-eksisterende» - utenfor det norske samfunnet

Han vokste opp som kurder i Nord-Irak, i en hverdag preget av uforutsigbarhet, krig og politisk kaos. Skolen stengte og åpnet stadig, og han opplevde selv å havne midt i skuddvekslinger. 

– Under Saddam Hussein var det farlig hele tiden. Ingen visste hvordan morgendagen ville bli.

Midt i dette vokste drømmen frem: å få gå på skole, ta en utdanning og skape et trygt liv. Da han hørte rykter om Skandinavia, var det utdanningssystemet som lokket. 

– Jeg visste ingenting om Norge, bortsett fra skolesystemet – og boken Sofies verden, som jeg hadde lest da jeg var 14. Det var alt jeg hadde å holde fast i.

Reisen til Norge

I 2008 flyktet han. Bare 20 år gammel. Reisen var livsfarlig og tok flere måneder. De sov under åpen himmel i all slags vær, og måtte ofte bevege seg om natten for å unngå politi.

– Jeg ble smuglet fra land til land. En gang ble vi presset ned i en tank på en lastebil, der de hadde sveiset igjen et lite rom vi kunne sitte i. Det var knapt en halv meter høyt, nesten ingen luft, og vi ble sittende der i timevis uten mat eller vann. Vi var over 20 personer – barn, ungdommer og eldre – altfor mange. Til slutt ble det så tungt å puste at jeg var sikker på at jeg kom til å dø.

Han forteller at han trodde han skulle dø tre ganger underveis. En annen gang var på havet, da båten han satt i fikk hull. – Vi prøvde desperat å tette det, ti personer i en liten gummibåt.

Stamkunden Thomas ble redningsmann for Ilona og familien: – Hadde aldri sett for meg at vi noen gang kom til å være samlet igjen

Til slutt kom han seg i land. På en av de andre båtene falt en mann i vannet og ble aldri funnet igjen.

– Hvor var dere da? 

– Det vet jeg ikke. Det var menneskesmuglerne som bestemte alt. Vi visste ingenting.

– Jeg var helt knust

Da han kom til Norge, var kroppen nedbrutt. Han oppsøkte en politibil og ble fraktet rett til sykehus. Allerede første dag kom en tolk til sengen hans, og det ble gjennomført det første intervjuet.

– Jeg var helt knust. Jeg hadde vært i overlevelsesmodus så lenge. Plutselig følte jeg meg trygg, og da kom alt på en gang. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere det.

I den første samtalen fortalte han noe som ikke stemte: at han var yngre enn han egentlig var, og at familien hans var død. Det ble en historie han også holdt fast ved i de senere møtene med myndighetene.

– Hvorfor gjorde du det?

– Jeg følte at jeg hadde bundet meg til den historien, og da var jeg redd for å endre den.

Det kom ingen faktura i posten

Men det tok ikke lang tid før Yousef fant seg til rette i Norge. Han lærte språket raskt, fikk en fosterfamilie, begynte på skole og sjonglerte to jobber. Han ble også tidlig glad i friluftslivet. Med nye venner dro han på fjellturer og lærte seg å stå på ski. Men en gang gikk det galt.

Tusenvis av barn "forsvinner" årlig og møter ikke til skolestart i Oslo. Hvor blir det av dem?

– Jeg klarte å få frostskader i fingrene. Smerten var helt forferdelig, og fingrene begynte å hovne opp. Til slutt måtte vi få hjelp fra Røde Kors, som hentet meg ned fra fjellet og kjørte meg til et sted der fosterfaren min kunne plukke meg opp og kjøre meg til sykehuset.

På vei ned fikk han høre det han etter hvert skjønte var en spøk: – De sa jeg kom til å få en faktura i posten.

Han ventet på fakturaen, men den kom aldri. Etter hvert ble han nysgjerrig på hva Røde Kors egentlig var, og kort tid etter meldte han seg selv som frivillig i organisasjonen. Først som flyktningguide, senere som kursholder. Han arrangerte også aktiviteter for barnefamilier, underviste i hjerte- og lungeredning og oppmuntret andre flyktninger til å ta utdanning. 

– Ikke alt handler om penger. Dugnad er kanskje det mest norske jeg vet. Det å stille opp for hverandre – det har jeg forsøkt å gjøre hele veien.

– Vi har snakket mye om å få barn

Etter hvert tok han utdanning som landskapsarkitekt på Ås. I dag er han også styremedlem i Norsk Landskapsarkitektforening. 

– Det betyr mye for meg å kunne bidra faglig og være en del av fellesskapet. Jeg føler jeg har fått så mye her i Norge, og det er viktig for meg å gi noe tilbake.

For åtte år siden møtte han samboeren sin. Siden den gang har de bygget et liv sammen. De solgte nylig leiligheten på Furuset og kjøpte rekkehus. Nå drømmer de om å skape en familie. 

– Vi har snakket mye om å få barn. Det å kunne gi dem tryggheten jeg selv aldri hadde, det er kanskje det jeg ønsker aller mest.

Alt å miste

Men nå er fremtiden usikker. Tidligere i august fikk han utvisningsvedtaket. Han har klaget på avgjørelsen, men vet at utfallet kan bli brutalt: fem års utvisning og retur til Irak.

– Gi oss en sjanse: Høyt utdannede innvandrere som Andrea (29) møter fortsatt stengte dører i arbeidslivet

– Jeg skjønner at jeg må ta ansvar. Jeg løy. Men straffen føles uproporsjonal. Jeg mister alt: kjæresten, fosterfamilien, vennene – alt jeg har bygd opp gjennom 17 år.

Han forteller om samboeren, som er født og oppvokst i Norge. 

– Dette rammer henne også. Hun hadde ikke noe med mine valg å gjøre, men hun må bære konsekvensene.

Han blir stille et øyeblikk, før han legger til: – Jeg er fryktelig lei meg for at jeg ikke sa sannheten fra starten. Men jeg elsker dette landet. Det er her identiteten min er, og det er her jeg har fremtiden min.

En bølge av støtte

Da han delte saken offentlig, ble han overveldet av reaksjonene. 

– Jeg ble rørt. Folk har sendt meldinger, advokater har tatt kontakt, venner og naboer spør hva de kan gjøre. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve en slik varme.

Han ser bort på trikkene som passerer John Colletts plass. 

– Jeg har lagt ned alt jeg har i dette livet. Jeg håper bare det teller for noe.

Amira (48) har norsk mastergrad, men ble sjokkert over NAV: – De foreslo at jeg kunne bli bussjåfør