Muslimske kvinner fremstilles ofte som ofre. Debutforfatter og Nordstrand-beboer Bibi Fatima Musavi (26) viser en annen side

Bibi Fatima Musavi tilbrakte de første årene av livet sitt på Søndre Nordstrand før familien flyttet til Nordstrand da hun var 7–8 år. Selv om avstanden mellom de to bydelene er kort, opplevde hun raskt at de skilte seg fra hverandre på flere måter.

– For det første er de sosioøkonomiske forskjellene veldig tydelige. Da jeg bodde på Søndre Nordstrand, gikk jeg i en veldig flerkulturell barnehage. Jeg tenkte aldri på at jeg var annerledes, forteller hun.

Ble fortalt at hun var annerledes

Som barn ønsket Bibi, som de fleste, bare å passe inn. Selv om hun ikke følte seg annerledes, ble hun stadig påminnet om det fra andre hold.

– Vi skulle ha ABBA-tema en gang, og en lærer sa at jeg kunne være hun med mørkt hår fordi jeg er så mørk, forteller hun. – På den tiden ville jeg jo bare være som alle andre i klassen, så jeg så ikke på det «å være mørk» som noe positivt, sier hun videre.

Slike kommentarer lærte hun som barn å bagatellisere, men de satte likevel spor. Forskjellene hennes ble ofte trukket frem, ikke gjennom én stor hendelse, men som små drypp over tid.

Etter jula: Dette ble årets byttebok hos byens bokhandlere

– Det er vanskelig å trekke frem én spesiell situasjon, for det handler gjerne om mange små opplevelser, sier hun.

Likevel husker hun spesielt en episode fra skolen:

– Jeg skulle holde en presentasjon om amerikanske urfolk, og en lærer spurte meg om jeg selv var en “indianer”, forteller hun og ler av episoden.

Ønsket at hun var etnisk norsk

For Bibi var de stadige påminnelsene om at hun skilte seg ut vonde, fordi hun som barn ønsket å passe inn. Ofte fant hun seg selv ønskende at hun så mer norsk ut.

– Jeg tenkte at det ikke var bra å skille seg ut, forteller hun.

Som mange andre vokste hun opp med europeiske skjønnhetsidealer, der de som lignet på henne ofte ble fremstilt i media som skurken eller et offer som ofte trengte å reddes av vestlige karakterer.

– Når du vokser opp i Norge, er det bestemte skjønnhetsidealer og narrativer som gjenspeiles i både media og hverdagen, sier hun.

En episode fra lillesøsterens skolegang illustrerer dette godt.

– Hun ville lage en engel med svart hår, men læreren sa at det ikke gikk an, for "engler har jo lyst hår". Jeg skjønte ikke hvorfor det var så farlig på den tiden, men i dag forstår jeg hvorfor foreldrene mine reagerte, sier Bibi.

Stolt av den hun er i dag

I dag er Bibi stolt av hvem hun er og bakgrunnen sin, men det har vært en lang prosess å komme dit.

– Da jeg var 15–16 år begynte jeg å stille spørsmål: Hvorfor vil jeg se annerledes ut? sier hun.

Gjennom refleksjon innså hun hvordan både media og små kommentarer fra oppveksten hadde påvirket selvbildet hennes.

– Som barn så jeg på det å se ut som meg som noe negativt fordi det gjorde at jeg skilte meg ut. Når du vokser opp i Norge, blir du automatisk eksponert for europeiske skjønnhetsidealer. Det får deg til å tenke at kun det å være hvit er fint, og det å se ut som meg ikke er det.

Hun beskriver hvordan filmer og medier ofte forsterket dette inntrykket.

– I mange filmer er har ofte skurken mørkere trekk, og helten lysere. Når man ser det igjen og igjen, begynner man å tro på det, selv om det skjer ubevisst. Det handler om mikroaggresjoner – små ting som bygger seg opp over tid, forklarer hun.

Et samfunn i utvikling

Det var først da hun ble mer bevisst på disse strukturene, at hun begynte å utfordre tankene sine.

Suksessforfatteren hudfletter på ny Oslo-skolens digitale satsing: – Skolen er blitt et svart hull for oss foreldre

– Rundt videregående begynte jeg å lese andres opplevelser på sosiale medier og stille spørsmål: Hvorfor har jeg akseptert disse tankene om meg selv? Det var en gradvis prosess, men til slutt innså jeg at det å være meg er fint.

Nå er Bibi stolt av kulturen og bakgrunnen sin, og hun er takknemlig for at samfunnet også har utviklet seg.

– Vi lever i et samfunn med større aksept og bedre forståelse for rasisme og diskriminering enn før. Jeg håper at det er lettere for dagens barn å være stolte av hvem de er, sier hun.

Skriving har alltid vært min utvei

For Bibi har skriving vært en viktig del av livet så lenge hun kan huske.

– Jeg begynte å skrive dagbok da jeg var 6–7 år og holdt på til jeg var 18. Det var den eneste måten jeg kunne få ut følelsene mine på, sier hun.

Hun beskriver hvordan skrivingen ga henne et rom der hun kunne uttrykke seg fritt, særlig fordi det ikke føltes som hun hadde noen andre å dele tankene sine med.

– Foreldrene mine hadde ikke forstått det. De kommer fra en helt annen verden, sier hun.

Med et stort aldersgap til søsknene sine og flere lærere som ofte bagatelliserte opplevelsene hennes, ble skrivingen enda viktigere.

– Hvis jeg tok det opp med en lærer, kunne svaret være noe som "Han mente det nok ikke sånn" eller "Det var ikke så ille". Det føltes som «gaslighting», og jeg følte ikke at jeg kunne snakke med noen om det. Skrivingen ble min utvei, min trygghet.

Skrev boka hun selv trengte som tenåring

Bibi er tydelig på at hun ikke ønsker å bli sett på som et offer – et narrativ hun mener ofte følger muslimer, spesielt kvinner, i litteratur og media. 

Kommunen krever sekssifret depositum fra hardt pressede Miniøya: – I verste fall går det utover tilbudet til barna

– Muslimer blir ofte fremstilt som ofre som må reddes fra sin egen kultur, der Norge skal frigjøre dem. Men jeg trengte aldri noen hvit person som skulle redde meg – mine traumer kom ofte fra de hvite som prøvde å redde meg, sier hun åpenhjertig.

Dette ønsket om å utfordre stereotype narrativer ble en viktig drivkraft da hun selv begynte å skrive.

– Jeg kjente meg ikke igjen i bøkene som handlet om minoritetskvinner. De var ofte skrevet med en offerrolle, og jeg ville skildre en historie som jeg selv kunne kjenne meg igjen i. Jeg ville gi jenter som meg boken jeg aldri fikk lese, sier hun.

En historie utenfor offerrollen

Hovedpersonen i Bibi sin bok er en sterk jente som bærer mye av følelsene sine inni seg – ikke fordi hun ikke føler dem, men fordi hun beskytter seg selv og ønsker å fremstå som en “ordentlig” person.

– Hun er ikke sint utad, men inni seg bærer hun på mye sinne og frustrasjon. Jeg har ofte følt det samme selv. Man vil ikke gi folk flere grunner til å misforstå eller dømme deg, forklarer hun.

Boken tar også opp hvordan minoritetskvinner kan møte andre bekymringer fra omgivelsene enn sine jevnaldrende.

– Et eksempel er når hovedpersonen kommer for sent på skolen. Da blir hun spurt av læreren om foreldrene prøver å tvangsgifte henne, selv om det egentlige problemet handler om noe helt annet, forteller hun.

Denne type kommentarer, der problemet alltid kobles til hjemmet eller kulturen hennes, er noe hun ønsker å sette lys på.

– Det handler om å vise at virkeligheten er langt mer sammensatt enn folk tror, sier Bibi.

Gjennom boken ønsker hun å bryte ned stereotyper og vise en sterk, kompleks karakter som står på egne ben, uten å reduseres til et offer.

"Det var ikke noe som het mental helse"

I dag forstår Bibi at mange av utfordringene hun møtte som ung, kunne ha vært knyttet til hennes egen mentale helse – noe hun aldri fikk verktøy til å sette ord på.

– Problemer som ble tolket som knyttet til kulturen eller hjemlivet mitt, kunne i realiteten vært mentale helseproblemer, sier hun.

Hun beskriver hvordan både kulturen hun vokste opp i og representasjoner av mennesker som lignet på henne, manglet en diskusjon om mental helse.

Vil du labbe i fred for aggressive skiløpere? Her kan du gå tur i Oslomarka uten ski på føttene. Se oversikten

– Mental helse var ofte forbeholdt de norske. Det var ikke noe som het mental helse i min kultur, forteller hun.

Denne mangelen på samtale og forståelse fikk henne til å tro at hun selv var immun mot psykiske lidelser.

– Jeg tenkte faktisk at jeg ikke kunne få psykiske problemer, fordi jeg ikke var hvit. Det var noe jeg trodde bare skjedde med hvite, sier hun.

Denne oppdagelsen ble et viktig vendepunkt for Bibi, både personlig og som inspirasjon i arbeidet med å utfordre slike narrativer gjennom skrivingen sin.

Viktig med ulike perspektiver

Samtidig påpeker Bibi at boken kunne ha sett helt annerledes ut dersom hun hadde vokst opp et annet sted i Oslo eller i Norge.

– Det er nettopp dette mangfoldet som gjør det så mye mer komplisert å skildre historiene til minoritetskvinner, forklarer hun.

Hun understreker at det kan være store forskjeller i narrativene, selv blant kvinner med lignende bakgrunn, og at dette mangfoldet ofte blir oversett i både litteraturen og media.