Gjengmedlem Hasan fra Ellingsrud hadde ungdomstid ut og inn av fengsel: – Frykt brukes til rekruttering

– Det var annerledes på den tiden. Det var tøffere, og vi måtte etablere gjenger for å føle oss trygge, forteller Hasan Naqvi (49) fra Ellingsrud. 

Gjennom 90-tallet, fra da han bare var 16 år, var Hasan inn og ut av fengsel flere ganger. For bare tre år siden kom Hasan ut av fengsel etter en lengre soning. Nå er han ute for godt, forsikrer han om. 

DEBATT

– Fengsle unger og senke den kriminelle lavalderen. Er det virkelig løsningen på økende ungdomskriminalitet?

– Du ville bli akseptert og respektert

Som ung mann mistet Hasan foreldrene sine. Som et forsvar mot både rasisme og trusler fra andre gjenger, etablerte Hasan og hans venner sine egne gjenger. Det bidro til å fylle et tomrom i livet til Hasan.

– Du ville bli akseptert og respektert, og føle at du var med på noe viktig, forteller han videre. 

– Vi hadde ikke noe gjengmentalitet på den tiden, før media kom inn i bildet og stemplet oss som gjenger og “pakistansk mafia”. Det var den uka vi ble gjengmedlemmer. 

Men med det kom også kriminaliteten. Gjengene Hasan var med i var lokale gjenger på Ellingsrud. 

I tenårene havnet Hasan i fengsel for første gang. Livet som gjengmedlem fortsatte, til tross for fengselsstraffen. 

– Slipper ut en bombe

– Mitt første møte med Young Guns var da jeg var fengslet som 16-åring. Jeg møtte noen der som ga meg omsorg og tok meg under vingene. Trygghet er noe man trenger i fengsel. Jeg skal ikke si at han hadde noe baktanke, og det var heller ikke direkte rekruttering, forklarer han. 

– Frykt blir brukt for å rekruttere, og man får høre at 'folk er ute etter deg, du får trygghet hos oss'. Slike relasjoner blir skapt i fengselet, så starter rekrutteringen ute av fengselet. 

Gjennom gjenger som Young Guns havnet Hasan i fengsel flere ganger for gjengrelatert vold og narkotikalovbrudd. I dag opplevde han at straffen aldri helt hjalp. 

– En som sitter inne sitter i en seks kvadratmeter celle, av og til så mye som 23 timer i døgnet, år etter år. Så skal de ut. Da slipper man ut en bombe. Jeg kom alltid ut med mye sinne og bitterhet, og det er ingen bra holdning å komme ut med. 

– På papiret var alt ok. Jeg hadde et sted å bo, noen å dra til og arbeidsavklaringspenger. Men i realiteten hadde jeg ikke alt det. Jeg fikk en svart sekk og en togbillett hjem til Oslo. En innsatt vil jo ut, så da sier man at man har alt dette, selv om det egentlig ikke er helt sant, forteller Hasan.

– De fleste kommer ut med en motivasjon om å komme seg vekk fra kriminelle baner. Men så føler man etter hvert at man ikke har et valg, fordi det gamle er det tryggeste.

DEBATT

– Å forklare kriminalitet med innvandring, er urettferdig

– Innså hvilke relasjoner jeg var i ferd med å miste

Den evige sirkelen mellom fengsel og et kriminelt liv fortsatte for Hasan. Helt til for tre år siden. Da kom 49-åringen ut av et lengre opphold i Halden fengsel, hvor han hadde prøvd noe helt nytt; et såkalt stillhetsretreat. 

TV i cella er en luksus, forklarer Hasan. Men på retreaten skal man kun sitte med sine egne tanker og refleksjoner i stillheten, og ha en daglig samtale med en prest. Det er Frelsesarmeen, Den norske kirke og Kriminalomsorgen som står bak stillhetsretreaten. 

Prosessen ble dokumentert av filmskaper Øystein Mamen, og Hasans og andre innsattes tid til refleksjon kan du se i den kinoaktuelle filmen Straff. 

– Jeg leste om retreatet, og ble veldig nysgjerrig på hvorfor innsatte vil inn i noe enda strengere, uten TV eller noe annet å drive med, nærmest leve et munkeliv, sier Mamen. 

– Fengselet er jo et tvangssystem, der noen skal "sitte på deg" til du oppfører deg bra. I retreatet lager man et rom for at det skal komme forandring fra innsiden. Det skal være din egen vilje og motivasjon, i stedet for at du skal bli styrt til at du oppfører deg bra, fortsetter regissøren. 

I løpet av retreatet fant Hasan ut hva som var viktig for ham, noe som ga motivasjon til å holde seg ute av fengselet for godt. 

- Vi må ikke gjøre feilene vi vet svenskene gjorde, sier den mangeårige justisministeren om Oslos økende ungdomskriminalitet

– Da jeg så barna mine på permisjon gjorde det inntrykk. Jeg innså hvilke relasjoner jeg var i ferd med å miste. Når man sitter inne er det bare visse ting som føles viktige, så kommer man ut og man innser hva som er egentlig viktig. Etter tiden med refleksjon fant jeg ut av hvem som er viktige for meg i livet. 

Knakk sammen

Hasan påpeker at retreaten definitivt hjalp ham, men at det kanskje er andre tiltak som hjelper for andre. Han innrømmer også at han var skeptisk til filmen i begynnelsen.

– Da vi så filmen for første gang, knakk jeg sammen. Jeg husket hvor jævlig jeg hadde det inni meg. Jeg hadde håpet i nesten fire år på at den ikke skulle utgis, ler han. 

– "Hva i helvete har jeg vært med på", tenkte jeg på et tidspunkt. Øystein kunne lage et hvilket som helst bilde av meg, presentert meg som en komiker eller en gærning. Men det var en tillit jeg hadde gitt Øystein, som ikke ble brutt. Han viste det ekte, han viste sannheten. Da ble jeg trygg. 

Reaksjonene på filmen har vært utelukkende bra, sier både regissøren og Hasan. 

– Jeg har blitt satt ut av filmens reaksjoner, og folk takker meg for bidraget. Det er surrealistisk. Jeg hadde forventet blikk som sier “der er han som har sittet i fengsel”. Men det har jeg ikke fått.

I Paulus kirke på Løkka utfører Tina sin samfunnsstraff: – Hadde straffen vært fengsel hadde alt blitt revet vekk, og jeg måtte ha startet helt på nytt