Hva synes folk på gata om det nye 22. juli-monumentet? – Litt stort og voldsomt

På 15-årsdagen for terrorangrepene i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011 samler mennesker seg foran det nye nasjonale minnemonumentet utenfor regjeringskvartalet. Noen kommer tilfeldig forbi, andre har reist inn for anledningen.

Monumentet er utformet av kunstner og forfatter Matias Faldbakken og har fått navnet «En opprettholdelse». Det bygger på stålriggen som ble brukt da Pablo Picassos og Carl Nesjar kunstverk «Fiskerne» ble flyttet.

Se kunsten i det nye regjeringskvartalet:

– Heldigvis bred enighet om kunstens plass i maktens korridorer

Inne i stålkonstruktsjonen er det mosaikk av en vadefugl som speiler seg i Tyrifjorden. På monumentet er navnene til de 77 menneskene som ble drept under terrorangrepene inngravert. 

For mange vekker monumentet minner fra selve dagen. Vi har spurt forbipasserende hva de synes.

– Litt stort og voldsomt

Terje Olafsen (72) og Liv Marit Olafsen (71) fra Drammen var egentlig på bytur da de bestemte seg for å ta turen innom monumentet.

– Vi hadde tenkt oss på Slottet, men fant ut at vi skulle gå opp hit også, sier de.

Da terrorangrepene rammet 22. juli 2011, var de på vei mot Østfold.

– Vi møtte masse utrykningskjøretøy på veien. Da skjønte vi at det hadde skjedd noe alvorlig, forteller Terje. 

Om selve monumentet sier han: 

– Jeg synes det er litt stort og voldsomt. Monumentet kommer litt mindre fram enn det ville gjort uten den store konstruksjonen under, synes Terje.

Julia (25) og Aleksandra (25) 15 år etter terrorangrepene: – Ikke tatt et oppgjør med de mørke kreftene

 – Har flere somre på Utøya

Solrun Stølan (54) og Kenneth Johansen (66) fra Kyrksæterøra i Trøndelag besøkte også monumentet onsdag.

Stølan har selv bakgrunn fra AUF og tilbrakte flere somre på Utøya på slutten av 1980-tallet.

Da terroren rammet, kjente hun på en umiddelbar uro.

– Når du har vært en del av arbeiderbevegelsen i mange år, kjenner du mange. Vi visste at vi kom til å kjenne noen. Samtidig visste vi at det var barn og unge voksne der ute.

Hun husker Utøya som et sted som føltes trygt.

– Jeg fikk egentlig ikke lov til å reise på så mange leirer da jeg var ung. Men Utøya var en øy, et trygt og fint sted. Dit fikk jeg lov å dra.

Senere har hun vendt tilbake til øya, blant annet på veteranleir og demokrativerksted.

– Det var rart å komme tilbake. Mektig og fint på en gang. Jeg synes de har gjort det veldig verdig.

Hun mener det er viktig at minnene holdes levende.

– Man skal ikke glemme det som har skjedd. Det er forferdelig at vi må tenke på sikkerhet på en helt annen måte enn før.

Støland og Johansen har fulgt arbeidet om monumentet i mediene. 

– Jeg synes det har blitt veldig fint, og det er bra at det endelig har kommet, sier Stølan. 

– Det var en forferdelig dag, et forferdelig døgn

Rita Røgelberg (51) stopper lenge ved navnene på monumentet.

– Jeg likte at alle navnene står der. Det markerer noe, og det synes godt, sier hun. 

Hun husker 22. juli 2011 svært godt.

– Jeg var hjemme i Løten, så på Tour de France, og så kommer det jo opp på nyhetene at det var bombe i Oslo og at det begynte å skje ting ut på Utøya.

Da det smalt i Oslo tok Ole John fatt i kameraet sitt. Fra balkongen på Carl Berner fortsatte han å fotografere den samme utsikten i ti år

– Da de første beskjedene kom på TV, satt jeg og fulgte med hele natta, hele dagen. Jeg sov ingenting, bare fulgte med, forteller hun.

Røgelberg kjente personer som var på Utøya.

– Det gikk ikke bra.

Hun blir stille.

– Det var en forferdelig dag, et forferdelig døgn og mange dager etterpå.

Skulle egentlig vært på Utøya

Blant dem som besøkte monumentet var også June Trengereid Gruer (25) og Konstanse Marie Alvær (24). De sitter begge på Stortinget og er medlemmer av AUF. 

For June er 22. juli tett knyttet til hennes egen familiehistorie.

– Jeg skulle vel egentlig ha vært på Utøya. Farfar var aktiv i sentralstyret til AUF, og jeg hadde blitt elleve år og funnet ut at jeg ville melde meg inn. Han ville ta meg med på dagsbesøk en av dagene, forteller hun.

I stedet dro familien til Vestlandet.

– Jeg satt på familiegården da det skjedde. Men det var veldig nært. Farfar kjente mange som hadde barnebarna sine der borte. Nære familievenner gikk bort. 

En måned senere fikk hun være med på den nasjonale minnemarkeringen i Oslo Spektrum.

– Farfar var invitert, men farmor brakk beinet og kunne ikke bli med. Da fikk jeg være med i stedet. Jeg var ikke gammel, men det sitter veldig godt i, sier hun.

Konstanse supplerer:

– Jeg var på besøk hos besteforeldrene i Valdsfjorden i Nord-Norge. Min far ble ringt opp av sin bror som sa at han måtte skru på TV. Jeg husker veldig godt at pappa svarte: «Jeg gidder ikke å se på enda flere kjipe bilder fra Beirut.»

– Da sa onkel, «Ja, men dette er ikke Beirut, dette er Oslo sentrum». Og så ble vi ungene sendt ut for å for å leke. Og noen dager senere så dro vi faktisk inn til Oslo for å legge ned roser.

– Vi skal ikke bli ferdige

I dag møter hun stadig yngre AUF-medlemmer som ikke var født da terroren rammet.

– Vi har hatt lokallag som har måttet lære om hva 22. juli var, fordi noen ikke har hørt om det. Vitnefortellingene er viktige.

Hun forteller at hun blir rørt av å se unge lytte til overlevende.

– Å se 12- til 18-åringer sitte musestille i to timer og høre historier om noe som skjedde før de ble født, er noe av det sterkeste jeg er med på.

Selv om utviklingen i samfunnet bekymrer henne, har hun tro på de unge.

– Man får veldig tro på demokratiet. Selv om det er en skremmende utvikling i samfunnet, har jeg tro på at de unge skal klare å bære ansvaret videre. Men da må vi andre gå foran som gode eksempler.

– Jeg skal tvinge meg til å se på det

June har også gjort seg opp en mening om det nye monumentet. Hun mener monumentets uttrykk passer til historien det forteller.

– Jeg har vel egentlig kommet til at jeg ikke synes det er så fint, men at det kanskje er greit. Det var ikke en fin tid i historien. Vi skal ikke bli ferdige med denne delen av historien.

Hun håper monumentet får folk til å stoppe opp.

– Jeg skal tvinge meg til å se på det og tvinge meg til å snakke om det hele tiden.

– Jeg håper folk som kanskje ikke helt vet hva det er, tar seg tid til å gå bort, lese og lære litt mer. Sånn kan enda flere få med seg historien og være med på å formidle budskapet om at vi aldri skal glemme.

Fortsatt kan det ligge skjeletter igjen under den velkjente konsertscenen i sentrum:
– Traver over en gammel gravplass uten å vite det