Bilder tatt av fotograf Christian Vassdal i årene 2014 til 2016. Flere av dem er publisert i Fontene tidligere.

Ta meg med langs elven...

Jeg husker godt da jeg stod der ved Akerselva, nært tilholdsstedet til Oslos tyngste narkomane med kameraet i hånden.

Det var juni måned og været var fint. Jeg hadde nettopp blitt ferdig med mitt fotostudium, 22 år gammel. Jeg var nysgjerrig og følte på urettferdighet og indignasjon ved tanken på hvordan staten behandlet noen av de svakeste i samfunnet.

Jeg hadde bestemt meg for å utforske miljøet og et for meg ukjent tema. Tankene raste.

— Tør jeg dette?

— Hvordan skal jeg gå frem?

— Hva slags reaksjoner kommer jeg eventuelt til å møte?

— Er dette frekt av meg?

— Hva om de er rusa og blir utagerende?

— Hvorfor er du her?
Det endte med at jeg gikk bort og satte meg ved siden av dem på gresset. Rett ved elven. Jeg håndhilste på alle, fremviste pressekort og fortalte hvorfor jeg var der.

Retrospektivt har Jeg tenkt at gjengen kanskje oppfattet min nysgjerrighet og den klumsete måten jeg tok kontakt på som tiltalende.

— Hvorfor er du her og gjør dette?, spurte en av dem med et lurt smil.

— Hvorfor skal jeg ikke være her og ikke gjøre dette?

Han lo og ga meg en klapp på skulderen.

— Hvorfor bryr du deg, da? Hva er formålet? Skal du liksom hjelpe? Hvorfor?, var oppfølgingsspørsmålene hans.

— Han er jo et menneske
Det lure smilet var fortsatt der, men nå spisset han øynene i tillegg. Han stirret meg inn i øynene. Alle fire så på meg og forventet et svar.

Jeg svarte med å spørre om hvorfor jeg ikke skulle bry meg og siterte noe Arild Knutsen, lederen i Foreningen for human narkotikapolitikk, en gang sa til meg:

— Hvorfor jeg skal hjelpe? Han er jo et menneske.

Alle kjente til Arild Knutsen. Det ble stille i noen sekunder.

Stemningen ble etterhvert løsere. Jeg stilte noen naive spørsmål og noterte. Etter å ha småpratet litt spurte en av dem meg:

— Vil du se meg skyte et skudd?
— Vil du se meg skyte et skudd? Jeg har et klart her nå. Jeg skal bort i hjørnet under brua der borte straks for å sette det. Jeg prøver så godt jeg kan å skjule det for kidsa, skjønner du. Du kan ta med kameraet ditt.

Jeg ble med ett urolig og kjente angsten komme. Hjertet banket. Skulle jeg bare stå der og knipse bilder av at han satt en sprøyte med gift i blodet? Hvordan kommer han til å bli? Hva om han setter overdose?

Men så enkelt var det, altså: Prate, forstå, interessere seg og vise respekt.

Politikk og litteratur
Mens han gjorde klar sprøyten, pratet han om fortiden sin. Han var neglisjert av familien og endte opp på barnehjem (senere lærte jeg at dette var en fellesnevner for de fleste tunge rusmisbrukere).

Han pratet mye om politikk og litteratur. Jeg ble paff over at heroinisten som skulle til å sette et skudd, noe han åpenbart hadde holdt på med en stund, hadde større innsikt i litteratur og politikk enn jeg hadde.

Deretter kjente jeg tankene rase og følte meg dum som tenkte slik. Jeg følte meg fordomsfull.

— Da er det klart
Jeg fulgte nøye med på prosessen. Mye måtte gjøres for å ordne et skudd.

— Da er det klart, sa han.

Han satte skuddet sitt mens jeg sto med kameraet en halvmeter unna og tok bilder.

— Hva er det jeg har vært redd for?, spurte jeg meg selv.

Denne mannen var jo akkurat som meg. Den eneste forskjellen mellom oss var den sosiale arven og et alvorlig rusproblem.

Vokste opp på barnehjem
Sosial arv har alt å si. Nitti prosent av alle rusmisbrukere som jeg har fotografert kommer fra ekstremt tøffe oppvekstvilkår. Mange vokste opp på barnehjem uten foreldre.

Etter sprøyten var satt tok han meg med på tur rundt i Oslo med sparkesykkelen sin. Vi pratet om alt og ingenting. Så tok vi farvel.

— Det handler om sosiale forutsetninger

— Minst nitti prosent av de som havner i «platemiljøet» har en svært tung bagasje å drasse på. Det er ingen tvil, konstanter Arild Knutsen, Leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.

— Ikke alle har samme sosiale forutsetninger i livet eller det samme filteret, hvis funksjon er å filtrere virkelighetens grusomheter, sier han.

Knutsen mener altså at disse to faktorene er helt avgjørende, og legger til at omsorgssvikt som vold, alkoholisme eller løgn også er ødeleggende.

— Eller mangel på kjærlighet under oppveksten, sukker han.

Og fortsetter: — Menneskene på bildene har levd et liv du ikke har en sjanse til å forestille deg engang.

Blir sint når han får priser
Knutsen vant Amnestyprisen i 2014 for sitt arbeid for rusmisbrukere. Det synes han ikke er spesielt gledelig.

– Rasisme, for eksempel, er forbudt, men vi kan fortsette å behandle mennesker på grufullt vis i Norge allikevel. Noe alle burde stått opp mot? Derfor blir jeg sint når de gir meg priser! konstaterer Knutsen.

— For det er vel en selvfølge? Hjelpe de som blir marginalisert?

— Ja, jeg er forbanna, men også ganske fascinert, på et vis; hvor lett det er å innføre en lov basert på falske premisser og årsaker.

Dyster statistikk
Statistikken er trist lesing. Norge er fortsatt blant landene på toppen av overdosedødsfall i Europa, kun slått av Estland.

Siden år 2000 har situasjonen kun forverret seg, spesielt i Oslo. Politikere, samfunnsdebattanter samt brukerorganisasjoner, helseinstanser og politiet fortviler.

Debattene rundt temaet blusser opp fra tid til annen. De fleste har en mening. Enkelte mener de har svaret på problemene.

Noen foreslår et strengere lovverk, andre forfekter økt forebygging, mens flere argumenterer nå for en mer liberal tilnærming til rusproblemet i Norge og i Oslo, Europas "overdosehovedstad".