Ressurssterke grupper bosetter seg i indre Oslo. Folk med lavere utdanning flytter til Groruddalen og Søndre Nordstrand eller kommuner rundt Oslo.Foto: CreaMan
Ny bok: Oslo er fortsatt en delt by – men det sosiale skillet flytter seg østover
Forfatterne av ny bok beskriver et stadig mer eksklusivt indre Oslo: – Lavinntektsgrupper presses ut av arbeiderbydeler, som Grünerløkka, Torshov og Kampen.
Gamle arbeiderstrøk i indre Oslo, som Grünerløkka, Kampen, Torshov, Homansbyen og Lille Tøyen, blir dyrere, og folk med lave inntekter presses mot østlige forsteder og billigere nabokommuner. Samtidig samles velstanden i store, sammenhengende områder på vestkanten, skriver kapittelforfattere i en ny bok.
Oslo har lenge vært delt mellom øst og vest, men forskjellene flytter på seg. Det beskriver Jørn Ljunggren, Ingar Brattbakk og Nabila Habib i innledningskapittelet til boka «Oslo – samme by, ulike livssjanser».
Ingar Brattbakk, Jørn Ljunggren og Nabila Habib skriver innledningskapittelet i boka «Oslo – samme by, ulike livssjanser».Foto: OsloMet og UIO
– Kort sagt er vi vitne til det som gjerne kalles en suburbanisering av fattigdom, skriver forfatterne. Det betyr at fattigdommen i større grad flyttes østover til Groruddalen og Søndre Nordstrand eller ut mot forsteder, som Lørenskog og Lillestrøm.
Ljunggren og Brattbakk er forskere ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA på OsloMet. Habib er rådgiver ved OsloMet Holmlia.
Gentrifisering av arbeiderstrøk
Forvandlingen har pågått over flere tiår.
Byfornyelsen i indre øst på 1980- og 1990-tallet skulle gi folk bedre boforhold. Bakgårdsbygninger ble revet for å skape uterom, leiligheter ble slått sammen, og boligstandarden ble hevet.
Men de opprinnelige beboerne fikk ikke nødvendigvis glede av forbedringene.
På steder som Kampen og Lille Tøyen flyttet arbeidere fra kalde og trekkfulle hus til moderne leiligheter i drabantbyene. Inn kom blant andre arkitekter, kunstnere og andre fra den ressurssterke kulturelle middelklassen.
De pusset opp, organiserte seg og kjempet mot planene om å rive den gamle bebyggelsen.
Områdene ble bevart, men befolkningssammensetningen endret seg. Mindre velstående beboere flyttet ut og ble gradvis erstattet av grupper med større ressurser.
Forfatterne viser til en undersøkelse av byfornyelsen i offentlig regi på 1990-tallet: Hele 70 prosent av beboerne kom aldri tilbake, til tross for målet om at de skulle kunne flytte inn igjen etter rehabiliteringen.
Årsakene var flere: Leiekontrakter ble sagt opp, boliger ble omgjort fra leie til eie, husleien ble for høy eller beboerne fant andre steder å bo.
– Selv om oppgraderingene var nødvendige, gikk diskusjonene høyt om de kunne vært gjennomført på andre og mer skånsomme måter, skriver forfatterne.
Deres vurdering er at byfornyelsen bidro til å forsterke gentrifiseringen av indre øst. Det sosiale skillet flyttet seg østover.
Lille Tøyen ble tidligere kalt lusetøyen og var ikke spesielt attraktivt for folk med større ressurser. I dag er det svært kostbart å bo i området.Foto: Yosh / Wikimedia Commons
Vestkantens «gylne gettoer»
Når segregering diskuteres, handler det ofte om områder med fattigdom og levekårsproblemer. Men forfatterne retter også oppmerksomheten mot den andre enden av skalaen: Områdene de omtaler som «gylne gettoer».
De viser til forskning som viser at de mest velstående isolerer seg i egne nabolag og bor mer atskilt fra resten av befolkningen enn de fattigste gjør. Ifølge forfatterne skiller Oslo seg fra flere andre større nordiske og europeiske byer ved å ha et så stort, sammenhengende velstående område.
Disse velstående nabolagene har god plass, få sosiale problemer og naboer med store økonomiske ressurser.
– Det eneste «gettokriteriet» disse nabolagene oppfyller, er at de er betydelig overrepresentert av en etnisk gruppe: majoriteten, skriver de.
Bare noen få kan velge fritt
Forfatterne understreker at folk kan ønske å bo nær andre som ligner dem selv. Det kan gi trygghet, tilhørighet og fellesskap.
Men de advarer mot å forstå den delte byen som et resultat av frivillige valg. Det er «kun et fåtall som har økonomiske ressurser til å kunne velge helt fritt i dagens boligmarked», skriver de.
Ulike forhold påvirker i sterk grad hvem som bosetter seg hvor, som hvilke boligtyper som fins, hvor store de er og hvor eierboliger og utleieboliger ligger. For barnefamilier spiller også oppfatninger av skolene og elevsammensetningen inn.
Kampen var slitt og billig. I dag er det svært populært å bo her.Foto: Per Karsten Ims Heinrichs
Boligen forsterker forskjellene
Boligmarkedet skaper samtidig større økonomiske avstander. De som har eid bolig i Oslo, har kunnet bygge opp en betydelig boligformue. De som står utenfor, sakker akterut.
Ambisjonene om sosialt blandede områder finnes fortsatt i byplanleggingen. Men de blir ofte svekket på veien fra overordnede planer til konkrete utbygginger, skriver forfatterne.
De trekker frem Fjordby-planen fra 2008, som hadde et mål om minimum ti prosent rimelige utleieboliger. I 2026 har området noen av byens høyeste boligpriser og innbyggere med høye inntekter og formuer.
