På Briskeby bor Vibeke Sæther (83) og mannen Gunnar (80) i et fredet hjem etter en av Norges største revystjerner

Bak bygårdene på Briskeby går en liten vei som det er lett å passere uten å legge merke til. Innerst ligger et rødt trehus med stor hage og et gammelt epletre som fremdeles gir frukt.

– Det er 150 år gammelt. Og det er verdens beste gravensteinepler, sier Gunnar Sæther (80).

Adressen røper noe om hvem som en gang bodde her: Lallakroken 6.

I 1975 ble den lille veistubben oppkalt etter en av landets største revystjerner, Lalla Carlsen. Hun og ektemannen, komponisten og kapellmesteren Carsten Carlsen, kjøpte huset i 1930. Her ble de boende resten av livet.

I dag bor Lallas barnebarn Vibeke Sæther (83) her sammen med Gunnar.

– Det er fantastisk å bo her. Jeg liker nesten ikke å gå ut av huset, sier Vibeke.

Var på landet

Da huset ble reist i 1859, så området ganske annerledes ut.

Tomten hadde vært en del av Briskebyløkken under Lille Frogner gård. På slutten av 1850-tallet ble løkken delt opp i rundt 50 tomter, og flere trevillaer vokste fram i området mens Christiania ekspanderte.

Handelsmann Gustav Ehrecke kjøpte en rundt to mål stor tomt sommeren 1859 og fikk bygget villaen kort tid etter. Ehrecke bodde ellers i Kirkegaten i byen, der han drev med handel. Villaen på Briskeby ble trolig først brukt som sommersted. 

– Da huset ble bygget, var det jo nesten ingenting av det du ser rundt oss i dag. Dette var langt mer landlig, sier Gunnar.

Solveyg (98) har bodd i kunstnerboligene på Bøler siden 1959: – Jeg fikk akkurat det huset jeg ville ha

Så flyttet Lalla inn

I 1930 kjøpte Lalla og Carsten Carlsen eiendommen og flyttet inn sammen med Carstens foreldre, Louise og Anton. De ga huset navnet «Villa Gro-Gro».

Navnet kom fra en av Lallas tidlige Chat Noir-viser, «Gro, gro lille stensopp, gro».

Mye av møblementet kom med Carstens foreldre og var allerede gammelt da de flyttet inn.

– Flere av møblene er fra 1850-tallet. Oldemoren min fikk dem av en onkel, forteller Vibeke.

Tapetet i et av rommene er fra rundt 1910. Gardinene ble knyttet av Vibekes oldemor og tippoldemor. I andre rom står de gamle spisestuemøblene, senger og skap.

Huset var fullt av folk

Lalla Carlsen ble født i Svelvik i 1889. Hun utdannet seg innen sang og kom til Chat Noir i 1915.

Der ble hun værende i flere tiår og utviklet seg til en av de store norske revystjernene. Hun spilte også i en rekke filmer og ble senere hedret med både Kongens fortjenstmedalje i gull og Statens kunstnerlønn.

Kommunen fjernet revykongen Leif Justers grav. Slik ser minnet etter ham ut i dag

Ektemannen Carsten var pianist, komponist og kapellmester ved Chat Noir, og skrev også flere av melodiene Lalla fremførte.

Dermed fulgte mye av kunstnerlivet med dem hjem til Briskeby. Vibeke husker et hjem der det stadig var mennesker innom.

– Etter teatret kom folk hit. Bestemor og bestefar var veldig rause og tok imot folk.

– Jeg trodde nesten jeg bodde på Chat Noir

Huset kunne også bli et midlertidig hjem for kunstnere som hadde det vanskelig, eller andre som trengte et sted å være.

– Bestemor var veldig opptatt av å hjelpe. Hun var utrolig snill og omsorgsfull.

For Vibeke ble teatret nærmest en forlengelse av hjemmet.

– Jeg trodde nesten jeg bodde på Chat Noir.

Lalla var heller ikke redd for viser som kunne vekke oppsikt.

I 1931 sang hun Finn Bøs «Kokain» på Chat Noir, med den berømte linjen om å ha tatt «en liten schnufs kokain».  VårtOslo har tidligere skrevet om hvordan visa ble laget etter at politiet hadde avdekket kokainomsetning i hovedstaden.

Christine (45) lærer bort kunst og håndverk. Se det fargerike hjemmet hennes på Ensjø

Ville egentlig ikke bli skuespiller

Med en slik oppvekst kunne det kanskje vært nærliggende at Vibeke fulgte bestemoren rett inn på scenen.

– Det siste jeg skulle bli, var skuespiller, sier hun.

For selv om barndommen var fargerik og full av opplevelser, fikk hun også se hvor uforutsigbart kunstnerlivet kunne være.

– Jeg så skyggesidene også. Ikke alle kunstnere hadde like mye arbeid eller klarte seg like godt. Derfor var jeg veldig opptatt av at jeg først skulle få meg en skikkelig utdannelse.

Hun utdannet seg til barnehagelærer og arbeidet med blant annet musikk og drama.

Arild (68) har laget pengsedlene våre – nå selger han kunstnerhjemmet etter 32 år

Likevel endte Vibeke etter hvert opp også foran kamera.

Vibeke ble ansatt som programsekretær i NRK i 1969 og ble for flere generasjoner et kjent ansikt fra Barne-TV. Særlig «Lekestue», som hadde premiere i 1971, gjorde henne kjent. Senere fulgte blant annet «Labbetuss».

Hun jobbet samtidig bak kamera med produksjon og regi.

– Det var kjempegøy å lage fjernsyn. Flerkameraproduksjon var nesten som å dirigere et orkester, sier hun.

Forelsket seg først i Vibeke – så i historien

– Du vet hvordan det er med kjærligheten. Jeg så ikke så mye av alt dette rundt henne. Jeg så egentlig bare Vibeke, sier Gunnar.

Han var 16 år da de traff hverandre. I dag har de vært kjærester i 63 år.

Etter hvert fikk Gunnar også øynene opp for alt som lå lagret i huset.

– Jeg er historiker og har alltid vært interessert i fortiden. Her fant jeg gamle noter, dokumenter og historier overalt.

– Til slutt tok jeg hovedfag om Vibekes bestefar, Carsten Carlsen.

Dermed ble han ikke bare gift inn i huset. Han ble en av dem som begynte å grave fram historien om det.

– Det spesielle er at dette fortsatt er et kunstnerhjem hvor etterkommerne bor. Tingene fra Lalla og Carstens tid er her samtidig som dette er vårt hjem. Vi lever med historien, men det er jo vår samtid også.

Kunne blitt revet

Det var langt fra selvsagt at Villa Gro-Gro skulle se slik ut i dag.

På slutten av 1970-tallet var huset i svært dårlig stand.

– Det var falleferdig, sier Gunnar.

Vibekes mor bodde da i huset, men hadde ikke økonomi til den omfattende rehabiliteringen som var nødvendig.

– Det var jo en tid da mange tenkte at slike gamle hus like gjerne kunne rives og erstattes med boliger. På 1960-tallet skulle mye være nytt. Så kom reaksjonen på 1970-tallet, da flere begynte å forstå verdien av å bevare det gamle.

Fire originale Munthe-malerier ble bygget inn i veggene – nå selges huset

Familien måtte bestemme seg. Til slutt ble det Vibeke og Gunnar som tok ansvaret. De overtok i 1981 og flyttet inn med de tre barna sine. De brukte flere år og store summer på å sette det i stand.

– Det lå nok der hele tiden at jeg ønsket å overta. Jeg var veldig knyttet til huset, sier hun.

– Det hang istapper fra taket

Vibeke hadde erfaring med at huset kunne by på utfordringer.

– Da jeg var barn, ble det lekkasje i andre etasje. Det frøs til is rundt møblene. Onklene mine måtte hugge løs is, og det hang istapper fra taket.

Verandaen holdt også en gang på å gi etter.

– Da tok broren min et kraftig tau og bandt den fast.

Hun ler.

– Det var mye galgenhumor i familien. Det var vel sånn vi overlevde.

Familien ba selv om fredning

Etter at huset var satt i stand, ønsket familien å sikre det også for framtiden. Derfor tok de selv initiativ til fredning.

– Fredning er den beste beskyttelsen mot at noen en gang bestemmer seg for å rive og bygge noe større, sier Gunnar.

I 2018 ble Villa Gro-Gro fredet av Riksantikvaren.

Fredningen handler ikke bare om huset som tidligere kunstnerhjem, men også om at det er en sjelden rest av den gamle trehusbebyggelsen på Briskeby.

– Kultur har også en verdi. Et menneske og et sted har en historie bak seg, sier Gunnar.

Men Villa Gro-Gro har ikke bare blitt et museum.

Familien samles fortsatt her til jul, bursdager og andre feiringer. Nye generasjoner har kommet til, og huset er stadig fullt av mennesker.

– Man kan bevare fortiden uten at huset slutter å være levende, sier Gunnar.

Kunstneren Knut André (58) har kanskje Vålerengas mest særegne hjem – fylt med ting han har funnet på gata