Dyrene som ga alt for å bygge byen, har også en plass i Oslos historie

– Det begynte med at direktøren for Oslo Museum, Lars Emil Hansen, spurte om jeg kunne lage en utstilling om dyrenes betydning for byen, sier forfatter Liv Emma Thorsen.

Kulturhistoriker Thorsen forsto mens hun arbeidet med utstillingen at hun også var i ferd med å skrive en bok om emnet. Hun har tidligere blant annet gitt ut en bok om hundens kulturhistorie: Dyrenes by. Hover, klover og klør i Kristiania 1859-1925.

Tok de tyngste løftene

Boka Dyrenes by er ikke en bok med historier om søte dyr. Det er en bok om hvordan hestene tok de tyngste løftene når byen ble bygd, det er historien om bykuene som sto i trange fjøs, og det er historien om hvordan småfuglbestanden stadig minket, og folkene som bekymret seg for det. Dette er boka om dyrenes plass i Kristianias historie.

Samtidig er boka fortellingen om statsagronom Lindeqvists ferd med 13 telemarkskyr fra Kviteseid i Telemark, via Kristiania, til Stange på Hedmarken.

Boka er historien om Sporvognselskapets siste hest: snille og godmodige Krølle og om Camilla Colletts sønn, Robert Collett. Han var professor i zoologi og bekymret seg for den minkende bestanden av fugler.

– På mange måter var dette en trist bok å skrive. Dyrene som ble drevet i flokker inn mot byen hadde gjerne slakteriene som endestasjon, sier Thorsen

Utleiehestene fikk smake pisken

Det finnes historier som forteller om hester som har blitt slått og dårlig behandlet. Thorsen mener imidlertid at kjørekarene og de som var avhengige av at hesten kunne arbeide hver dag ofte hadde god hestekunnskap. Hun mener å kunne se et mønster der utleiehestene var de som fikk dårlig behandling og oftest fikk smake pisken.

Da byen vokste i 1890-årene ble det behov for flere hester. Hesten sto for all transport.

Hester transporterte murstein fra teglverk som på Foss, Bislett og Jordal til byggeplassene rundt i byen. De trakk sporvognen og de fraktet varer til butikkene.

Offentlige etater, som veivesenet, renholdsverket, gassverket og brannvesenet, samt private bedrifter og industri var alle avhengig av at hesten gjorde det arbeidet den ble satt til.

Hester vanlige i bybildet

– Hesten var drivkraften i urbaniseringen, skriver Thorsen

I Oslo var det på den tida rundt 70 mennesker for hver hest. Det fantes rundt fire tusen hester i Kristiania og omegn i 1890. Bare på Kampen var 260 hester oppstallet.

– Vi har et annet forhold til hesten nå. I tidsrommet som boka handler om, fra 1859 til 1925, hadde alle i byen et forhold til hesten. Den var helt vanlig å se i bybildet, og alle visste hvordan en hest kunne oppføre seg i byen.

– På den tiden var hesten var en økonomisk investering for mange. Den måtte de ta godt vare på. Nå er hesten brukt som ridedyr og et dyr vi har glede av i fritiden, sier Thorsen.

• Les også: Det er langt fra Birkelunden til Øvrevoll. Men for 19-åringen Viktoria var det ingen annen vei å gå

Melketog leverte melka

Færre er i dag klar over at fram til rundt 1900 sto det krøtter på mange fjøs rundt i byen, helst på østkanten. I Lakkegata for eksempel var et fjøs med 16 kyr. En større bøling holdt til i Sandakerveien. Selv om melkeforbruket i byen ble tredoblet fra 1866 til 1914, forlot kuene etter hvert byen.

Bykuene kunne ikke levere nok melk til en stadig mer melketørst befolkning. Med tog kunne melk transporteres raskere, og melketog ankom både Østbanen og Vestbanen hver morgen.

En del bykuer sto i dårlig vedlikeholdte og møkkete fjøs. Dårlig hygiene kunne gi smitte av blant annet tuberkulose. Kvegtuberkulose var ikke uvanlig i norsk fjøs. Da kunne melka smitte mennesker. I kostholdet ble melken som regel kokt, for eksempel i grøten, og da ble tuberkelbasillene drept.

– Vi kan tenke oss i dag, at det ikke var enkelt å se hvordan tuberkulose kunne smitte gjennom matvarer, sier Thorsen.

Empati med dyrene

I arbeidet med boka kom Thorsen over opprinnelsen til Dyrebeskyttelsen i Norge. Det var hesten men også slaktedyrene, som trengte en forening som kunne tale deres sak. Dyrenes beskyttelse i Norge ble dannet i 1859, og det veldig tidlig i forhold til de fleste andre land.

• Les også: «Skutt blir den som skjuler jøder». Tidsvitne Solveig Levin (105) forteller fra sitt liv

– Dyrebeskyttelsen ble stiftet av menn fra borgerskapet. Å ha empati med dyr og å se på dem som tenkende vesener er imidlertid ikke klassebestemt, slår Thorsen fast og nevner Lisa Kristoffersen, «Bikkje-Lisas» arbeid for dyrene i byen.

Ikke plyndre fuglereir

– Det var en overraskelse for meg å se arbeidet Dyrebeskyttelsen la ned for å få slutt på fjærimporten. Det var et internasjonalt samarbeid for å få slutt på fjærhandelen. Fjær fra mange fugler ble brukt til hattepynt. Samtidig arbeidet Dyrebeskyttelsen for å beskytte våre hjemlige fugler. De lagde en kampanje rettet mot gutter, for at de ikke skulle plyndre fuglereir eller stjele småfuglenes egg, forteller Thorsen.

Fotografier har vært en viktig kilde for å forstå dyrenes plass i Kristiania. Ved å studere gamle fotografier har Thorsen kunnet danne seg et bilde av hvor utbredt moten med å bokstavelig pynte seg med lånte fjær var. Det virker som om dyrebeskyttelsens bekymringer for struts og andre fremmede arter ikke ble delt av datidens motebransje.