Her ligger den siste rekebåten i Oslo: – Ting begynte å gå i sakte film, og jeg begynte å tenke på ungene mine

Klokka halv seks i morges dro Oslos siste rekefisker, Sigurd-Andre Kristoffersen, fra Ulvøya og mot Rådhuskaia for å selge reker. Det gjør han vanligvis hver torsdag og fredag.

Denne dagen skulle han i tillegg møte fiskeriministeren for å snakke om fisket i Oslofjorden.

– Jeg gledet meg som en unge på morgenen i dag. Jeg skulle møte fiskeriministeren angående fisking her i fjorden. Alle forutsetningene var der for å få en trivelig dag, sier rekefisker Sigurd-Andre.

Vannet fosset inn

Halvveis til byen pep høyvannsalarmen nedi båten. Rekefiskeren kikket ned i bunnen, og så at vannet fosset inn. Båten tok inn mer vann enn lensene klarte å få ut, og han skjønte at dette bare kunne gå én vei.

– Overlevelsesdrakten lå nedi båten, men jeg hadde ikke sjanse til å løpe ned og få tak i den. Jeg ringte 113 for å få hjelp fortest mulig. Deretter peilet jeg båten inn mot land, på sydsiden av Malmøya, ved restauranten på Solvika. Jeg tenkte jeg måtte redde det jeg redde kan, sier Sigurd-Andre.

Nært land stoppet motoren opp. Båten velvet over på siden og stabiliserte seg på grunna.

– Jeg skal være takknemlig for at jeg kom så nært land som jeg klarte. Hadde det vært ti meter lenger ut, hadde båten havna på 30-40 meters dyp, sier rekefiskeren.

Snørr og tårer

– Mens jeg blåste opp redningsflåten, var jeg opptatt av at dette må jeg klare å løse. Men jeg begynte å se mørkt på muligheten for å komme inn til land med redningsflåten. Ting begynte å gå i sakte film, og jeg begynte å tenke på ungene mine.

– Heldigvis har jeg masse rutine og erfaring, og jeg tok noen gode valg. Det var mye is ved land, og det var ikke så lett å padle seg gjennom. Jeg fikk hjelp av en Malmøya-beboer som tok imot et tau og fikk dratt meg inn på land.

– Jeg vet ikke hva jeg skal føle nå. Jeg er helt tom. Det eneste jeg ikke er tom for er snørr og tårer. Det er ikke helt dagligdags dette. Det var så mange ting som ble tatt fra meg i dag.

Fikk trøst av fiskeriministeren

Etter hendelsen fikk han en telefon fra fiskeriminister Cecilie Myrseth (AP).

– Jeg fikk varme ord og trøst og klapp på skulderen. Det er en utrolig gave for meg å få, at fiskeriministeren ringer til meg etter en sånn episode.

Kristoffersen-familien har vært fiskere i Oslofjorden i fire generasjoner, helt tilbake til oldefaren, som bygde sjøbua på Ulvøya i 1927.

– Nå står jeg på bar bakke

Han forteller at hendelsen er en økonomisk katastrofe.

– Båten er livsgrunnlaget mitt, nå står jeg på bar bakke. Jeg vet ikke om jeg har penger til neste uke og vet ikke helt hvordan jeg skal takle hverdagen fremover.

Båten var en 35 fots reketråler, bygd i 1975. En god gammel klassiker, med mye sjarm.

– Den er forferdelig å jobbe med, men jeg har blitt fryktelig glad i den i løpet av de fire årene jeg har jobbet som fisker. Jeg har lagt ned mye snørr og tårer og blod og banning i båten.

Får hjelp

– Jeg er litt ute av skallet nå. Men heldigvis har jeg noen gode venner som tar vare på meg. Det hjelper for å få vikingen i gang igjen, sier Sigurd-Andre.

Kristoffersen vet ikke hva som skjer med båten nå. Den ligger ikke helt under vann, og redningsmannskaper prøver å heve den. Men mye av det tekniske utstyret om bord er trolig ødelagt.