DEBATT
– På tre år har Gamle Munch blitt et sted der folk faktisk møtes, skriver Siavash Mobasheri (Rødt).
Foto: Kulturetaten / Oslo kommune
– Gamle Munch har blitt hjertet på Tøyen. Nå står
byrådet klare til å stoppe pulsen
– Det står et gammelt museum midt på Tøyen som mange trodde skulle bli stående tomt etter at Munchmuseet flyttet ut. Men i stedet for å bli et mørkt skall av et bygg, ble det noe helt annet.
Oslo kommune bestemte i 2022 at bygget skulle testes som et nærmiljøhus, et sted der barn, unge, voksne og frivillige kunne skape aktivitet sammen.
Det var ikke gitt at det skulle fungere. Men det gjorde det – på måter ingen hadde sett for seg.
Fellesskap vs. utenforskap
Et hus som ble noe helt annet enn planlagt. På tre år har Gamle Munch blitt et sted der folk faktisk møtes. Et sted ungdom får sin første jobb. Et sted frivillige finner fellesskap. Et sted små barn tør å være, fordi de føler seg trygge.
Et sted nabolaget går når de trenger luft, støtte, mennesker eller bare en kopp kaffe og et sted å høre til.
Når evalueringen av pilotprosjektet nå foreligger, forklarer den hvordan dette skjedde.
Den beskriver et område der mange bor trangt, der inntektene er lave, og der barn og unge står i høy risiko for utenforskap.
Et sted der man vet at fellesskap kan være forskjellen på å falle utenfor – eller finne en vei inn.
Og så beskriver den hvordan Gamle Munch traff dette behovet presist, men på sin egen måte: ikke ved å følge en plan, men ved å åpne dørene og la folk skape stedet sammen.
Én historie
«Mange av de mest vellykkede tilbudene kunne aldri vært planlagt», står det.
Det stemmer. Slike rom oppstår bare når de får vokse fram nedenfra.
Tallene forteller én historie. De viser hva huset betyr: Over 1800 arrangementer. 134 000 besøk. Mellom 50 og 60 ungdomsvakter i kaféen hver uke. Over 60 gründere med opplæring og arbeidsplass. 30 sosiale virksomheter som har etablert seg i rommene.
2500 månedlige brukere av Nabolaben. Og 700 elever fra Fram vgs. – mange av dem enslige mindreårige – som bruker huset fordi skolen ikke har plass.
Ingen annen offentlig bygning i området rommer dette.
Men viktigere enn tallene er historiene. Marcy, som forteller at det var dager hun ikke orket å stå opp – men gjorde det likevel, fordi hun skulle til Gamle Munch.
Vanskelig å forstå
Åse, en pensjonert lærer, som sier at dette er det første stedet hun har sett integrering faktisk fungere. Ungdommer som sier at kaféjobben er forskjellen mellom å klare husleia – eller ikke klare den. Barn som sier at de føler seg trygge der.
Det er slike setninger man husker. Det er slike samtaler som viser hva et bygg betyr.
Derfor er det så vanskelig å forstå byrådets forslag om å stenge huset. Og kanskje enda vanskeligere å forstå at de varslet stenging og mulig salg før evalueringen var klar.
De frivillige ildsjelene beskriver det som et brudd med hele pilotideen: Man prøver, man lærer – så tar man en beslutning.
Her ble beslutningen tatt før kunnskapen var hentet inn. Bare det burde fått flere til å stoppe opp.
Og når man leser evalueringen, blir det enda mer uforståelig. For rapporten sier at Gamle Munch treffer akkurat der Oslo sliter mest.
At det forebygger utenforskap på måter vi ellers bruker millioner på å reparere. At det gir barn trygghet, ungdom arbeid, voksne fellesskap og nabolaget liv.
Oslo er ikke til salgs!
Det står også at huset viser hvordan byen kan gi nytt liv til bygg som ellers står tomme.
Byrådets begrunnelser henger ikke sammen. Det snakkes om rehabiliteringsbehov, men det ligger ikke avsatt en eneste krone til det i 2026. Det snakkes om at det ikke finnes penger til drift, men bygget må uansett holdes varmt og ventilert om det står tomt.
Og her kommer det egentlige problemet til syne: Dette er del av en større politisk linje fra Høyre og Venstre – en linje der byen selges bit for bit.
Kommunale bygg, møteplasser og velferdstilbud behandles som økonomiske verdier som kan realiseres.
Men Oslo kan ikke styres som et eiendomsfirma. Alt kan ikke selges. Alt kan ikke privatiseres.
Noen steder må vi verne nettopp fordi de holder nabolagene i live. Gamle Munch er et slikt sted.
Det tåler ikke å bli redusert til en budsjettpost som kan avhendes for å dekke inn skattelette for byens rikeste. Dette handler om retningen Oslo tar: Skal vi bygge fellesskap – eller selge dem?
Må få leve
Og da er vi tilbake til det viktigste: dette handler om mennesker. Om ungdom som tar sine første skritt inn i arbeidslivet. Om mødre som lærer norsk. Om frivillige som får støtte og fellesskap.
Om barn som endelig får trygge voksne rundt seg. Og om et nabolag som har skapt noe helt spesielt – og som nå står i fare for å miste det.
Folkevalgte i Oslo bystyre avgjør Gamle Munchs framtid. Jeg håper at alle partier som sitter med hånda på knappen, forstår hva som står på spill.
For samskapende kulturhus kan ikke vedtas fram. De må få vokse. De må få leve.
Og til Frp – som står på vippen i denne saken: Hvis det er noe Oslo virkelig trenger nå, så er det trygge, åpne møteplasser som holder unge inne i fellesskapet, ikke ute.
Gamle Munch er et av de stedene som faktisk virker. Nå håper jeg dere velger å ta ansvar – og la pulsen fortsette å slå på Tøyen.
