Atle Antonsen: – Du er for mørkhudet til å være her. Sumaya Jirde Ali: – Jeg tror nesten ikke det jeg hører

Dette er en historie jeg har båret på i tre uker. Jeg har vært i tvil om jeg skal fortelle den, og jeg er det enda. Nå gjør jeg det. I tre uker har jeg vært låst i en tilstand av sorg, fortvilelse og gryende raseri. Samtidig som jeg føler det dypt urettferdig at det er meg, ikke den som har utløst det, som skal gå rundt og bære på dette. Derfor:

For tre uker siden var jeg og Cathrine Linn Kristiansen på et utested. Vi hadde vært hjemme hos henne og pratet og kost oss slik gode venninner gjør. Etterpå gikk vi nedover gaten, hånd i hånd og med lange smil, på vei til et utested jeg ikke hadde vært på før.

Det var en sjeldent vakker kveld. Jeg var med min venninne, jeg så meg ikke rundt slik jeg alltid gjør, og jeg kjente ikke på utsatthetsfølelsen som finnes i meg og som uforberedt kan komme til syne. Mens vi gikk nedover gaten var jeg verken muslim eller svart, jeg var bare en ung, fri kvinne i usedvanlig godt humør. Jeg tror sorgen etter hendelsen er mest knyttet til dette. Til det faktumet at jeg nærmest blir straffet for å slippe taket og slappe av i offentlige rom.

Framme på utestedet satte vi oss ved bardisken. For utenforstående så vi kanskje litt rare ut der vi satt og diskuterte med fremmede hvorfor ikke flere kvinner velger å sitte ved bardisken, og hvorfor vi, når vi gjør det, føler oss litt teite og til og med kjenner på en barnslig-trass-følelse. Responsen fra våre samtalepartnere var fin, ut av det hele kom det en morsom og interessant diskusjon.

Jeg husker gliset

Kvelden sneglet seg videre. Cathrine og jeg flyttet oss til et bord. Vi pratet videre, slik man gjør, helt til vi ble avbrutt. Av Atle Antonsen.

I likhet med mange andre kjenner jeg ikke Antonsen personlig, men jeg kjenner til ham fra offentligheten. Fysisk har jeg møtt ham en gang, på Klassekampens sommerfest tidligere i år. Vi har vært venner på Facebook, og i 2018, da jeg ble hetset av Resett, fikk jeg en melding fra Antonsen hvor det blant annet sto: «Stå virkelig på og ikke la deg dempe!»

Antonsen satte seg overfor meg. Det var et lite bord mellom oss. Jeg husker gliset, jeg husker glimtet i øyene hans. Jeg er ikke fremmed for berusede menn. Jeg er ikke fremmed for berusede menn som snakker engelsk til meg. «What are you... how are you», sier Antonsen. Jeg humrer og svarer «æ kan norsk assa.»

Hvis det er en ting jeg har lært fra denne episoden så er det det at neste gang en beruset mann snakker engelsk til meg så skal jeg svare på engelsk.

Shut the fuck up

På sekunder skifter Antonsen ansikt. Han går fra å være en smilende mann til en som skriker «SHUT THE FUCK UP» til meg slik at jeg får spytteklysene hans i ansiktet. Jeg glemmer aldri kraften i stemmen, jeg glemmer aldri aggresjonen som kom ut av intet. Jeg forsøkte å rygge bakover, men vi satt mot veggen.

«Jeg vet hva du driver med, jeg vet hva du prøver på», gjentok Antonsen. Da jeg forsøkte å spørre hva det er han mener, skriker han igjen og igjen, på engelsk, at jeg må holde kjeft. Cathrine, som sitter ved min side, spør hvorfor han skriker og oppfører seg som en «dust» mot meg. Også henne ber han om å holde kjeft.

Jeg tror det er da, mens venninna mi forsøker å støtte meg, at jeg har en ut-av-kroppen-opplevelse. Jeg ser på situasjonen som om jeg ikke selv sitter der, jeg ser på ham, ser aggresjonen i kroppsspråket, forakten i ansiktet, og det er da jeg blir redd. Antonsen er en stor og kraftig mann.

For å nedskalere situasjonen ber jeg Cathrine om å være stille, jeg sier at jeg kan snakke med Antonsen, jeg sier at det går bra. Jeg tror jeg sa det like mye til meg selv som til henne. Vi blir stille. Antonsen blir ikke.

Så griper han armen min

«Du får ikke lov til å snu situasjonen.», sier han til meg. «Hvilken situasjon», spør jeg. «SHUT THE FUCK UP», svarer han igjen. Så griper han tak i armen min. Jeg river meg løs. Jeg sier at jeg ikke forstår hva han prøver å si eller hvorfor han oppfører seg på denne måten, men da ber han meg nok en gang om å holde kjeft. «Du vet veldig godt hva du gjør.», sier han. Cathrine og jeg spør hva da, men da ber han oss igjen om å holde kjeft.

Det er da en episode som hittil kun har vært skremmende og ubehagelig eskalerer på en sånn måte at det kommer til å være med meg i lang tid. «Hvis det er det du mener ... hvis det er det du prøver å si ... da kan jeg like godt ...», sier Antonsen før han stopper.

Som en svart kvinne som ikke er fremmed for rasisme vet jeg på dette tidspunktet hva som kommer, samtidig som jeg ikke vet. Her har jeg vært så mange ganger før samtidig som jeg aldri har vært her før.

Antonsen ser meg rett i øynene og sier med foraktfullt mine «du er for mørkhudet til å være her.»

Jeg tror nesten ikke det jeg hører.

Kanskje var det en mislykket vits, kanskje var det ren rasisme, kanskje mente han det ikke, uansett er det umulig for meg som en 24 år gammel svart kvinne å vite hva en 53 år gammel hvit berømthet prøver på. Intensjonen hans spiller likevel ingen rolle, for resultatet er det samme.

Jeg skjelver nå

Antonsen reiser seg opp og tvinger frem en hånende latter før han snur seg mot de tre, fremmede hvite mennene ved nabobordet. «Er dere ikke enige i at hun er for mørkhudet til å være her?», spør han dem mens han peker mot meg. Som om han foretok en undersøkelse ved bordet.

Så snur han seg mot meg og sier «se på deg, du er jo det.» Jeg er på dette tidspunktet helt stiv der jeg sitter. Verken Cathrine eller jeg sier noe. De fremmede mennene sier ingenting. Magnus Devold, som kom og satte seg med oss samtidig som Antonsen, sier ingenting. Antonsen setter seg tilbake på stolen sin overfor meg og prater til Devold som om ingenting har skjedd.

Jeg skjelver nå mens jeg skriver dette. Jeg har vansker med å puste. For det er kanskje uker siden dette skjedde, men jeg er der nå, i det øyeblikket og jeg ser han snakke og le til Devold som om ingenting har skjedd.

Cathrine snakker til mennene ved nabobordet. Han ene sier at det som skjedde ikke er greit. På spørsmål fra Cathrine om hvorfor han ikke sier ifra, svarer han at han ikke ønsker å blande seg inn. Jeg ser på Devold som ser på meg. Han er synlig sjokkert og med hevede øyenbryn.

Jeg spør om han er med Antonsen. Han svarer ja. Jeg spør om han syntes det som nettopp skjedde er greit. Han svarer at det siste han hørte ikke er greit. Jeg spør hvorfor han ikke sier noe. Han ser på meg noen sekunder før han ser i annen retning og tar opp telefonen sin.

Han ber meg holde kjeft

Like etter dette kommer Maria Stavang inn i baren og hilser på Devold som hvisker henne i øret. Med store øyne veksler hun mellom å se på Antonsen og meg.

Det er da jeg ikke klarer mer, jeg merker jeg er sekunder unna totalt sammenbrudd så jeg og Cathrine reiser oss opp. Antonsen gjør det samme. Han står ikke bare i veien, han tar et skritt nærmere og griper tak i meg. Jeg river meg løs og med gråtkvalt stemme ber jeg ham om å ikke å ta på meg. Han ber meg igjen om å holde kjeft før han igjen forsøker ta på meg.

«Vær så snill og ikke ta på meg», sier jeg. «Shut the fuck up», svarer han. Da sier Stavang «Atle nei, Atle nei» før hun holder rundt ham og fjerner han slik at vi kan passere. Jeg ser ikke hvor jeg går, for jeg er midt i en hysterisk gråt. Stavang kommer til meg og Cathrine og trøster meg.

Hun gjentar flere ganger at det ikke er greit å oppføre seg på den måten. Jeg blir gråtkvalt nå mens jeg skriver, for jeg husker hvor mye det der og da betydde for meg at noen andre enn min venninne støttet meg.

Tankeløst å være komidust

Dagen etter våknet jeg med en følelse av å ha blitt mørbanket. Hele søndagen var jeg i sjokk, og jeg gjorde det jeg pleier å gjøre i møte med rasisme: jeg forsøkte å fortrenge det. Det er en vanlig strategi jeg har nettopp fordi rasisme, å oppleve at et annet menneske behandler meg annerledes på grunn av min hudfarge – en ting jeg ikke kan kle av meg – er så eksistensielt at det har potensialet til å slå meg helt ut.

Hele den påfølgende dagen ventet jeg på en unnskyldning. Det går jo ikke an, tenkte jeg, at en mann jeg inntil nylig respekterte kan oppføre seg sånn uten å umiddelbart beklage? Jeg er jo en person som mener at det ikke er feilene vi gjør som definerer oss som mennesker, men måten vi rydder opp på og tar konsekvensene av våre handlinger.

Hendelsen fant sted natt til søndag. Onsdag kveld uken etter sender Antonsen meg melding på Facebook. «Har erfart at jeg skylder deg en unnskyldning fra lørdag. Tankeløst å være komidust rundt så belastende ting», skrev han.

«Jeg har antagelig blitt helt blind etter for mange år med fjasing rundt dette med Golden», skrev han. «Jeg unnskylder i hvert fall dypt hvis det endte med at jeg har såret deg.»

Forskjellen mellom denne såkalte unnskyldningen og den jeg fikk fra Devold er stor. Der sistnevntes melding fikk meg til å gråte og kjenne på takknemlighet fordi det var en genuin unnskyldning fra et menneske som angret på at han «ble sittende alt for passiv» og ikke grep inn mer, ga Antonsens melding meg angstanfall. Jeg er jo ikke såret, men rystet. Først mot slutten av uken etter klarte jeg igjen å sove alene, for trygghetsfølelsen min ble skadet.

En mektig mann

Og jeg er så lei meg for hvor ille ting ble selv da jeg gjorde alt jeg kunne for å nedskalere situasjonen. Jeg var ikke en gang kritisk, som jeg noen ganger pleier å være når noen snakker engelsk til meg. De gangene kan jeg spørre hvorfor.

Denne gangen sa jeg bare at jeg kan norsk og viste dermed til vår felles møteplass. Og jeg smilte når jeg sa det. Jeg humret. Jeg roet ned venninna mi som var kritisk og som støttet meg. Jeg stilte spørsmål, jeg ville så gjerne forstå og minske misforståelsen. Jeg gjorde alt for å forebygge ubehag.

Kanskje var det det som var provoserende? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg aldri igjen vil være i en situasjon hvor en person forteller meg at jeg er for mørkhudet til å være på et sted. Jeg vet bare at jeg aldri igjen vil oppleve at en mann forsøker å leke SSB – å tvinge andre inn i en spørreundersøkelse hvor han spør dem om jeg er for mørkhudet til å være der – og dermed initiere en offentlig samtale om min hudfarge.

Hvem gjør sånt?

Jo, en mektig mann som ikke en gang fremmede mennesker tør å si imot. En mann som er vant til å være midtpunktet, vant til å kontrollere situasjoner og samtaler, og som dersom han føler seg misforstått er villig til å bruke rasisme for å straffe deg. Og som i ettertid – fordi han ikke husker eller forstår alvoret – virker å være for stolt til å legge seg paddeflat.

Jeg har politianmeldt Antonsen

I situasjonen var jeg låst til å være både vitne og mottaker av Antonsens monolog fordi han ba meg konstant om å holde kjeft. Jeg var fysisk ikke i stand til å reise meg opp og gå derfra fordi han satt midt imot meg. Min eneste funksjon var å være vitne til misbruket av min person. Og ikke bare skulle fremmede mennesker overbevises om at jeg er for mørkhudet: han forsøkte også å overtale meg. «Se på deg, du er jo det.»

Jeg har politianmeldt Antonsen. Jeg turte ikke til å begynne med, for jeg var og er enda redd ham. Men jeg klarte å gjøre det etter at venner minte meg på at dersom dette hadde hendt noen av dem så hadde jeg vært ho som hadde blitt med til politistasjonen. Jeg har anmeldt fordi det er det riktige å gjøre. Fordi det ga meg en følelse av å ha kontroll etter å verbalt og fysisk blitt frarøvet den.

Jeg skriver om det nå fordi det er forløsende, fordi det er et forsøk på å gjenvinne kontroll, og for å plassere ubehaget på riktig sted.

Jeg har slitt med å sove og spise, fokusere på jobb og være ordentlig til stede i både profesjonelle og private sammenhenger. Etterdønningene av episoden er synlige både for meg og alle rundt meg. Det har vært og er enda en kamp å gå videre og leve som normalt. Og det var først for en ukes tid siden at jeg tillot meg selv å kjenne på sinne. Før det var jeg bare redd, nå veksler jeg mellom å være redd og sint.

ATLE ANTONSEN SVARER

Flere aviser har vært i kontakt med Atle Antonsen. Svaret hans er:

- Dette er en trist og ubehagelig sak, men siden det foreligger en politianmeldelse så vil det være uryddig av meg å kommentere noe rundt dette akkurat nå. Håper på forståelse for det, skriver Antonsen i en SMS til Dagbladet.

BEKREFTER HISTORIE

VårtOslo har vært i kontakt med venninnen, Cathrine Linn Kristiansen, som bekrefter Alis beskrivelser av det som skjedde.