– Midt i dette infernoet, hvor familier sto fortvilet og brannfolk jobbet med innbytterpuls, skjedde det noe som fortjener oppmerksomhet – og takknemlighet, uttrykker brannkonstabel Espen Holmgren i Oslo brann- og redningsetat i kjølvannet av brannen i Mortensrudveien på Mortensrud lørdag 12. juli.Foto: Privat / Jonas Been Henriksen (NTB)
– Ungdommene i nabolaget kom løpende. Ikke for å se på, ikke for å filme – men for å hjelpe. De tryglet om å få bidra
– Det kan virke som en liten ting, men for meg – som har jobbet med dette i 13 år – var det stort. Først nå, i en bydel som ofte får ufortjent mye negativ oppmerksomhet for «problemungdom», opplevde jeg en slik vilje til å bistå.
EspenHolmgrenbrannkonstabel, Oslo brann- og redningsetat
På Mortensrudveien, lørdag 12. juli, en kveld preget av kaos og flammer, opplevde vi noe helt uvanlig. To av tre boliger i et rekkehus sto i full fyr da vi ankom. Det var langt til nærmeste vannkilde, og innsatsen krevde lange slangeutlegg, løping og koordinering under press.
Midt i dette infernoet, hvor familier sto fortvilet og brannfolk jobbet med innbytterpuls, skjedde det noe som fortjener oppmerksomhet – og takknemlighet.
Gjorde et unntak
Ungdommene i nabolaget kom løpende. Ikke for å se på, ikke for å filme – men for å hjelpe. De tryglet om å få bidra: «Hva kan vi hjelpe dere med?» spurte de, med ekte engasjement.
– Normalt kan vi ikke ta imot hjelp fra publikum i slike situasjoner – av hensyn til sikkerheten, både for dem og for våre mannskaper. Men denne gangen gjorde vi et unntak. Ungdommene var så oppriktig engasjerte, og jeg vurderte at det var trygt å la dem hjelpe meg med å legge et slangeutlegg, skriver brannkonstabel Espen Holmgren. Her en kollega av ham i aksjon ved brannåstedet.Foto: Jonas Been Henriksen / NTB
Normalt kan vi ikke ta imot hjelp fra publikum i slike situasjoner – av hensyn til sikkerheten, både for dem og for våre mannskaper. Men denne gangen gjorde vi et unntak. Ungdommene var så oppriktig engasjerte, og jeg vurderte at det var trygt å la dem hjelpe meg med å legge et slangeutlegg.
Det kan virke som en liten ting, men for meg – som har jobbet med dette i 13 år – var det stort. Først nå, i en bydel som ofte får ufortjent mye negativ oppmerksomhet for «problemungdom», opplevde jeg en slik vilje til å bistå.
Det er lett å glemme hvor mye det betyr for unge å få anerkjennelse. Da vi snakket med en eldre nabo før vi dro, ba vi ham hilse ungdommene og takke dem for hjelpen. Vi skrøt av holdningene deres. Den gamle mannen knakk sammen i takknemlighet. Det virket som det var lenge siden noen hadde rost «barna hans» for noe godt de hadde gjort.
Derfor skriver jeg dette. Ikke bare for å takke – men for å minne oss alle på at ungdom er mer enn statistikker og overskrifter. De er ressurssterke, engasjerte og fulle av potensial. Når de får muligheten til å bidra, griper de den – med begge hender.
Vi må bli flinkere til å se dem. Til å gi dem rom for å vise hvem de er. Og til å takke dem når de gjør en forskjell. For det gjorde de, den kvelden på Mortensrudveien. Takk!