Mehmets og Amirs julaften på gata: – Det verste er å bli glemt. Det gjør mest vondt

Det er stille i gatene, der jeg passerer stengte butikker, kiosker, kjøpesentre, kafeer og restauranter. Et stykke bak meg trekker en mann hetten sin godt over hodet. Klokken nærmer seg 02.00 utenfor Gunerius.

I lyset fra en lyktestolpe finner to brødre hverandre igjen. Vi kaller dem Mehmet og Amir. Navnene er oppdiktet siden de to ikke ønsker å stå frem med fulle navn av hensyn til sine nærstående, men VårtOslo kjenner til identiteten deres. 

Amir gikk tom for batteri tidlig på julekvelden, så de har lett etter hverandre i mange timer. 

De har snakket om å sove på togstasjonen før de skal reise hjem igjen neste morgen 1. juledag, men Oslo Sentralstasjon er stengt. De skjønner ikke hvordan de skal finne noe sted å sove nå midt på natta.

Voldelig far

– Faen ass, sier den ene. 

– Det er virkelig ingen steder å være nå. 

Det er lys i et gatekjøkken litt lenger bort. Jeg foreslår at jeg kan kjøpe noe å spise til dem, så de får lov til å være inne. De takker ja.

Varmen slår imot oss, idet vi går inn døren. Julemusikk står på. «Do they know it's Christmas?», fyller lokalet.

Brødrene er beskjedne. De trenger ikke drikke, sier de, men vil gjerne ha mat, gjerne hver sin burger hvis de kan få. De finner seg et bord lengst mulig bort fra den eneste kunden i lokalet.

Med en gang brødrene har satt seg, begynner de å fortelle om en oppvekst der de måtte flykte fra krig. Om en pappa som laget mange barn og var voldelig.

– Også på skolen ble jeg slått, minnes Amir.

Det kommer frem at en av dem begynte å ruse seg da han mistet barnet sitt, en liten gutt. I bakgrunnen høres «Engler synger om barnet så smukt...».

Glimtet i øynene slukner

– Jeg hadde ingen voksenpersoner i livet mitt da det skjedde, og jeg var veldig ung, sier han og blir stille. 

– Så ble det rus da.

– Jeg har ikke fått hjelp for PTDS (posttraumatisk stresslidelse), fortsetter han.

– Hvis jeg ikke klarer å sove på, så begynner jeg å miste ting, så får jeg anfall.

– Når du ikke får sove, så skriker du etter meg, skyter broren hans inn.

– Hadde jeg hatt behandling, så hadde jeg ikke bare vært her i det hele tatt. Jeg hadde hatt kjæreste og hatt det bra.

– Når jeg ikke har det bra, går det utover de som er nær meg, sier han stille og blir våt i øynene.

– Jeg blir sliten av det. Jeg vil at ting skal være ålreit.

– Beklager, men vi stenger nå, sier innehaveren med lav stemme fra disken.

Det skjer noe umiddelbart i blikket til brødrene. Glimtet som akkurat var synlig i øynene deres, slukner momentant.

Blikkene er tomme

Et synkront, tungt pust gir et synlig drag over brystkassene deres. Det kan ikke høres, men det syns veldig godt der jeg sitter rett overfor dem. Sakte slipper de luften ut av lungene igjen. Det er som om de prøver å ta mentalt sats.

Den kortvarige pausen i musikken fra anlegget avbrytes idet brødrene rolig reiser seg for å gå. The Verves «Bitter Sweet Symphony» begynner forsiktig å strømme utover det lille lokalet.

Juleroen senker seg over Oslo sentrum. Se fotoene

Til de vakre, lystige fiolinsatsene, mens musikken øker i styrke, går brødrene sakte mot utgangen med taktfaste skritt, lik kule kjendiser som skrider rolig og elegant over en rød løper. Det hele ser ut som en musikkvideo i cool, slow motion.

Blikkene til brødrene er helt tomme. Det er som om de er en del av en kaldslig, regissert film. Men i stedet for å flyte over et mykt og rent teppe, møter de et kaldt teppe av snø som de tidlige nattetimene har rukket å legge over gatene.

«Cause it's a bitter sweet, symphony that's life…», synger Richard Ashcroft.

En kald og hjerterå kuldefølelse

Snøen fortsetter å lave ned når brødrene begynner å gå for å finne et annet sted de kan oppholde seg. Det er billedlig ganske så vakkert i sentrum nå, med alle julelysene, de dekorerte butikkvinduene og de store, hvite flakene som daler ned.

Det fortryllende synet er en direkte motsats til scenen som faktisk utspiller seg. Brødrene kjenner ikke til noen steder de kan oppholde seg i disse lange timene.

Med unntak av noen få ansatte som er på vei hjem fra jobb, en og annen festdeltaker på vei hjem og en politibil som kretser rundt i sentrum, er det helt stille ute.

Stillheten oppleves bare som kald og hjerterå, en kuldefølelse som forsterkes av at brødrene møter stengte dører overalt der de går.

De kjenner reglene. De vet det godt. De kan kun gå inn på den åpne Joker-butikken hvis de faktisk skal kjøpe noe. De kan ikke gå inn på en pub som fortsatt er åpen, for de har ingen penger å kjøpe noe for.

Ikke er de pent nok kledd heller, og de ser ikke godt nok stelt ut til å få slippe inn. Den eneste grunnen til at de fikk være på burgersjappa, var sannsynligvis fordi jeg kjøpte burger til dem.

– Det verste er å bli glemt

Mehmet og Amir går med sammensunkne kropper. Hodene er bøyd, og blikkene slår ned i bakken. Under skoene kladder det nå, og det er vanskelig å gå på det vekselvis glatte og luggende underlaget.

– Det verste er å bli glemt, sier en av dem plutselig. 

– Det er det som gjør mest vondt.

– Ja, det er det som gjør mest vondt, bekrefter den andre.

Ion sitter på gata i jula: – Noen ganger i livet trenger vi alle hjelp, står det på skiltet hans

De fortsetter å gå i taushet.

– Hva med togstasjonen, spør en av brødrene? 

De rusler videre mot den, men gitteret er fortsatt nede. En av brødrene foreslår å prøve bussterminalen, men når de har tatt seg over broen og gått litt bortover, møter de igjen en stengt dør.

For hvert forsøk de gjør, må brødrene forsere lag på lag med sørpe, men håpet om å komme til en åpen dør driver dem videre.

Vannet trekker seg oppover tøyet og bidrar til at kulden strammer seg til i hele kroppen.

– Jeg vet at føttene mine er våte, sier en av brødrene, men jeg kjenner det ikke.

– Man lever helt i sin egen verden, sier plutselig en av dem. 

– Det er som om man ikke har noe med de andre å gjøre.

– Det er best å ikke blande seg

Brødrene bestemmer seg for å gå til en døgnåpen Joker-butikk, i håp om at det er mulig å være der litt. Det er trangt i butikklokalet, og ingen steder å sette seg. Ingen toalett som kan lånes.

Jeg spør de ansatte om de kjenner til noe sted som er åpent nå. De ansatte foreslår steder brødrene allerede har vært, hvor det er stengt. Jeg søker på nett, men ingen ting dukker opp. Ingen av oss kjenner til at tilbudet Alternativ Jul nå har et døgnåpent tilbud, bare noen kvartaler bortenfor.

Over tusen mennesker har hittil vært innom Alternativ Jul

Togstasjonen åpner snart, så brødrene bestemmer seg for å gå tilbake dit. Når de kommer dit, skimtes en vekter i døråpningen. Vel inne i ankomsthallen, kort tid etter, jager den samme vekteren en uteligger som anklages for å ha forsøkt å stikke av med en sekk.

Brødrene holder seg på god avstand til oppstanden. 

– Det er best å ikke blande seg, sier den ene.

Lik tidligere på kvelden, er det stadige henvendelser om dop. Vi har så vidt satt oss ned, før den første kommer bort for å spørre om vi har dop eller om vi ønsker dop. 

– Har hun dop? Har hun dop? hører jeg en bruker si i bakgrunnen. Han kommer bort til oss og spør meg direkte, før han forsvinner igjen. Vi flytter oss litt, for å ikke sitte for tett på andre.

– Jeg vil leve sånn som folk

Brødrene prater vekselvis:

– De bare satte meg på metadon uten at jeg sa det var greit. Hvem har bestemt det? Legen, men han må jo snakke med meg først, sier Mehmet. 

– Jeg vil leve sånn som folk, uten å gå på metadon.

De to mener at ved en høyere Metadon-dose, ville de holdt seg til det.

– Enten gi oss behandling som hjelper oss, eller la det være. 

– Jeg trenger 150, bryter den ene ut. Han står på en dose på 100 milligram metadon, noe han ikke syns er nok.

Vi blir ikke sittende lenge, før de vil ut for å ta seg en røyk. Vel inne, velger de å sette seg på enda et nytt sted, selv om de ikke syns stolene der er noe gode å sitte på.

– Det er lurt å ikke være på samme sted for lenge om gangen. Det er vår erfaring, sukker en av dem.

Andreas brukte opp til fire gram kokain i døgnet: – Det er en kokain-epidemi i Oslo

– Jeg skulle bygget mitt eget hus

Det tykke laget av snø som hadde lagt seg på kåpen min, har smeltet. Varmen i hallen på togstasjonen forplanter seg gradvis i kroppen, men den nå våte kåpen gir fra seg noen gufs nedover ryggraden.

– Hvis livet hadde blitt som det skulle, hva hadde du blitt da? spør jeg.

– Snekker, svarer den ene og drar på smilet. 

– Jeg skulle bygget mitt eget hus, sier han med et stort, nesten tannløst smil.

– Sveisefører, svarer den andre, og får stjerner i øynene. 

– Det hadde vært kult det!

Det har blitt tidlig på morgenen, men brødrene skal fortsatt oppholde seg på sentralstasjonen i flere timer. De tror ikke de kommer til å klare å sove der.

Selv våkner jeg langt utpå dagen 1. juledag til en melding fra en av brødrene. Han skriver at han ble glad for at jeg pratet med han. Han avslutter med at det er «best julen vi har hatt».