Fant en hilsen i veggen fra 1925: – Vi er vel døde da dette leses

Bli varslet om siste nytt i VårtOslo-appen: Last ned for iPhone her og Android her!

Manglerud gård skjuler mer enn god mat og varm kaffe. Da det tidligere i år ble satt i gang rehabilitering etter at en tverrbjelke i taket hadde begynt å skli ut, gjorde snekkeren et uventet funn: bak panelen, pent pakket inn i avispapir, lå en treplanke med et håndskrevet budskap – datert 13. november 1925.

– Vi kjente på en slags ærefrykt. Det var som om menneskene bak meldingen plutselig sto foran oss, sier Edith Cecilie Loftheim, styrer ved Manglerud gård treffsenter.

Planken bar en livlig og personlig hilsen fra flere av dem som jobbet med å pusse opp gården akkurat 100 år tidligere. Den var signert blant annet Hilmar Ryen, og meldingen lød med glimt i øyet: «Den eller de damer som finder denne underretning kan faa lov til at kysse oss alle sammen paa Ködda.»

– Du ser spøkefuglen bak. Du ser mennesket. Livet er så kort og skjørt, men de ble veldig levende for oss i det øyeblikket, sier Loftheim.

En lang og innholdsrik historie – kvinnene tok grep

Martin Kinnsbekken, som jobbet på gården mellom 1928 og 1943, har tidligere gjenfortalt historien til Manglerud gård – som tidligere ble kalt Magnorrud. Gården har røtter som strekker seg helt tilbake til 1200-tallet. I flere hundre år var den en del av kirkens og kronens eiendom, før den etter hvert gikk over til private eiere. 

På 1800-tallet var det godseieren Christian Manglerud som satt med eierskapet. Da økonomien hans falt sammen etter uansvarlig pengebruk, var det døtrene hans som tok grep. De fikk faren umyndiggjort og reddet Manglerud gård etter at godset var blitt delt opp i tre deler.

I tiden som fulgte ble Manglerud gård drevet av flere forpaktere, men etter hvert gikk driften stadig dårligere. Igjen var det en av døtrene som tok ansvar da det trengtes som mest: Alida Hansen Ryen (født Manglerud), som hadde kjøpt Ryen gård med mannen Petter Hansen Ryen, kjøpte til slutt gården og overlot den til sønnen Trygve Ryen. 

På den måten sørget hun for å sikre familiens tilknytning til stedet – og gjenreise en gård som nok en gang sto i fare for å gå tapt.

Ryengutta drev gården videre

Ryengutta, som de ble kalt – Trygve, Hilmar og Einar – vokste opp med arbeid, jord under neglene og et sterkt forhold til nærmiljøet. De ble en del av bygdelivet, og spesielt Hilmar Ryen ble husket som en raus og rettferdig mann. 

I sitt testamente ga han økonomisk støtte til både hushjelpen og naboer – og er én av navnene som pryder den nylig gjenoppdagede planken fra 1925.

– Det er noe sterkt i å vite at dette stedet ble bygd av folk som ga så mye av seg selv. Nå fikk vi møte dem på nytt, sier konsulent og altmuligkvinne Dagrun Kvikstad.

Frivillighet står sentralt

I dag er Manglerud gård et pulserende møtested og treffsenter for folk over 60 år. Her jobber tre ansatte – Loftheim, Kvikstad og kokken Morten Bryn – tett sammen med over 60 frivillige. Og det er nettopp samspillet mellom dem som gjør stedet så spesielt.

– Vi er en liten flokk, men vi får til utrolig mye fordi vi jobber så tett og støtter hverandre. Jeg kunne aldri vært den jeg er uten gjengen her, sier Loftheim.

Alt fra konserter, høytider og kunstutstillinger til språkkurs, datakurs og birøkt fyller huset med liv. Gårdens egen honning ble revet bort på bare én uke.

– Vi lager alt selv, helt fra bunnen av. Alt vi gjør, handler om å gi noe tilbake, sier Renate Holter, som har ansvar for pynting og høytider på huset.

Ga 140 000 uten å blunke

Håndverksgruppen Skjærereiret på Manglerud gård produserer blant annet strikk, søm og trearbeid.

Og det er ikke bare et fellesskap – det er et fellesskap som virkelig stiller opp. Da senteret trengte varmepumper for å holde varmen gjennom vinteren, ga håndverksgruppen og Hønsehuset hele 140 000 kroner fra egne midler – uten å blunke.

– De bare sa: «Selvfølgelig skal dere få det». Jeg blir rørt bare av å snakke om det, sier Loftheim rørt.

Både hun og Kvikstad er tydelige på én ting: Uten de frivillige, hadde det ikke vært noe treffsenter.

– De er helt fantastiske. Det finnes ikke ord for hvor mye de betyr for oss, sier Kvikstad.

Et sted for alle

Gården har de siste årene også markert seg som et inkluderende forbilde. Etter å ha deltatt i utstillingen Skapet på Oslo Bymuseum, tok de kontakt med kunstnerkollektivet Pride Art (tidligere Skeive Kunstnere) – og utviklet et samarbeid som virkelig satte spor.

Håkan og Gun fra Ryen overrasket alle med drop-in bryllup: – Ingen vet at vi gifter oss i dag

– Vi vil være et sted for alle. Nå sier vi spøkefullt at vi har en homse i hver krok. Det er blitt en trygghet her, både for oss og for dem, sier Loftheim.

Men veien dit var ikke uten motstand. Etter å ha løftet mangfold og inkludering som en tydelig verdi, mottok både Loftheim og Kvikstad dødstrusler.

– Vi er sta, og vi ga oss ikke. Men jeg hadde aldri klart det uten Dagrun – vi utfyller hverandre, sier Loftheim.

I dag er treffsenteret regnbuefyrtårn-sertifisert, og i 2023 ble Loftheim kåret til Årets medarbeider i Oslo kommune – nettopp for dette arbeidet.

Lagde ny tidskapsel – skal åpnes i 2125

Kort tid etter pakken ble oppdaget samlet Loftheim og Kvikstad seg for å lage en ny beskjed. Den ble lagt bak veggen, og skal åpnes i 2125.

– Det føltes litt rart å legge noe ned og vite at vi ikke kommer til å være her da. Men vi ville gi en liten kikk på hvordan vi driver gården i dag, sier Kvikstad.

Men hva beskjeden konkret inneholder er hemmelig – men én ting røper de: en lokalbrygget murerøl fra Manglerud ble lagt ved siden av.

– Vi har vår egen kunstnerflaske – den brukes ikke kommersielt, men i interne selskaper. Den måtte med, sier Loftheim og smiler.

– Jeg puster ut når jeg nærmer meg Manglerud

Kvikstad har bodd på Manglerud i 35 år. Holter i 25. Loftheim i tre. Alle sier det samme: Det er noe med Manglerud.

Bak dette nymalte rullegitteret lå en av Oslos mest staselige og moderne kinoer. Kjenner du igjen stedet?

– Jeg puster alltid ut når jeg nærmer meg Manglerud. Det er et godt sted å være, sier Holter.

– Det er helt stille her om natten, uansett hvor mange som bor her. Vi passer på hverandre her, sier Loftheim.

Og kanskje – om nøyaktig 100 år – vil noen åpne kapselen fra 2025, kjenne på den samme følelsen, og si det samme.