– Ingen sa at det var forbudt å være skeiv, men det fantes ikke noe rom for å være åpen, sier Marianne Gulli, styreleder i FRI Oslo og Viken.Foto: Vilde Schie Nyseth
Marianne (42) om hetsen mot skeive: – Det gjør noe med deg når folk mener du ikke burde eksistere
Marianne Gulli (42) sier at bevisstheten om risikoen alltid ligger der. – Jeg ser også hvordan folk jeg kjenner, og folk jeg ikke kjenner, blir møtt i helsevesenet, av politiet og av tilfeldige personer. Det gjør at man hele tiden er bevisst på risikoen, selv når det ikke skjer med meg.
Marianne Gulli (42) vokste opp med en følelse av at skeivhet ikke hadde noe tydelig rom.
Som ikke-binær opplever Gulli at små situasjoner kan samle seg opp og skape en følelse av å ikke passe inn.
Gulli mener hatet og hetsen mot skeive, også i sosiale medier, setter spor.
I dag er hen styreleder i FRI Oslo og Viken, og mener det er viktig å stå opp mot høyreekstreme holdninger og presset mot skeives rettigheter.
Marianne Gulli vokste opp i Bærum, i et miljø der det fantes tydelige rammer for hvordan man skulle være.
– Jeg hadde ikke en sannhet om meg selv som skeiv da, men i retrospekt var det nok noen tegn, sier Gulli.
I dag er hen 42 år, aktivist, organisasjonsmenneske og styreleder i FRI Oslo og Viken. Men Gulli har aldri har hatt ett bestemt øyeblikk der alt falt på plass.
– Jeg tror aldri jeg har kommet ut til noen på én bestemt måte. Det har mer vært ulike rom som har åpnet seg, sier hen.
– På et vis kom jeg ut nylig. På et annet vis kom jeg ut for 25 år siden.
"Ikke dra navnet hans i gjørma"
Oppveksten i Bærum beskriver Gulli som preget av tydelige forventninger til hvordan man skulle være. Skeivhet var ikke noe man snakket om – i hvert fall ikke på en positiv måte.
– Jeg husker små kommentarer fra voksne. Og mediedebatten omkring Alf Prøysen sin skeivhet, med uttalelser som at man ikke kunne dra navnet hans i gjørma på den måten.
Hen husker også en person som sto fram som skeiv i klasserommet.
– Det ble ikke møtt med voldsomt hat, men det ble snakket om og ledd av. Få anerkjente hvor tøft det var å stå i den situasjonen. Ingen sa direkte at det var galt, men rommet for å være åpen eller utforske var samtidig veldig lite.
En sko som gnager
For Gulli handler det å være ikke-binær ikke bare om pronomen. Det er en identitet og en forståelse av seg selv møte med verden rundt seg. Og den verden er i hovedsak strukturert rundt to kjønn, noe hen stadig blir minnet på.
Skjemaer som ikke passer. Kommentarer fra folk som ikke prøver å forstå. Å bli omtalt som noe annet enn det hen er.
– Den beste sammenligningen jeg har, er en sko som ikke er gått inn. Hver gang noen sier noe feil, er det som å ta et nytt steg i den skoen. Først gnager det litt. Så blir det et sår som bare blir større. Noen får det såret med en gang. For andre tar det lengre tid, men såret kommer etter hvert, sier Gulli.
Hen sier at følelsen kan være vanskelig å forstå for dem som aldri selv har kjent på den.
– Det handler ikke bare om meg. Jeg ser også hvordan folk jeg kjenner, og folk jeg ikke kjenner, blir møtt i helsevesenet, av politiet og av tilfeldige personer. Det gjør at man hele tiden er bevisst på risikoen, selv når det ikke skjer med meg.
– Dette er ikke noe vi skal måtte tåle
Gulli beskriver seg selv som heldig.
– Det er tryggheten jeg sitter igjen med. At jeg har hatt gode folk rundt meg, sier Gulli.
Samtidig sier hen at det er umulig å ikke bli preget av tiden vi lever i.
– Det er umulig å ikke bli påvirket av at det finnes mennesker som mener at du ikke burde eksistere. Som mener at du bør gjemmes bort eller legges inn.
Marianne Gulli beskriver seg selv som heldig. Samtidig mener hen at det er umulig å ikke bli påvirket av hatet og hetsen som rettes mot skeive.Foto: Vilde Schie Nyseth
Gulli sier at hatet og hetsen som rettes mot skeive, ikke minst i sosiale medier, kan være vanskelig å ikke bli sint over.
– Sinne kan være bra og føre til handling, men noen ganger blir jeg også så sint at jeg ikke får det bra. Dette er ikke noe vi skal måtte tåle.
– Eksistensgrunnlaget til mennesker er ikke en samfunnsdebatt
Som styreleder i FRI Oslo og Viken møter Gulli også en del av hatet som rettes mot skeive.
Hen understreker at det må være lov å diskutere FRIs politikk og standpunkter. Det er ikke den delen av kritikken hen reagerer mest på.
– La oss heller ha en diskusjon om politikken, sier Gulli.
Det som treffer hardere, er angrepene som ikke handler om politikk, men om hvem mennesker er.
– Å diskutere eksistensgrunnlaget til visse mennesker er ikke en samfunnsdebatt. Skeive er mennesker og vi er like mye verdt og skal ha de samme rettighetene som andre, sier hen.
Gulli reagerer også på det hen opplever som en økende avstandstagen fra FRI. Noe hen opplever som et skinnargument, bygget på usannheter og brukt som en indirekte motstand mot skeives rettigheter.
– Det finnes mange gode skeive organisasjoner i dag, og vi trenger dem alle. Samtidig er FRI fortsatt den eneste landsdekkende organisasjonen som skal favne alle skeive på tvers av bakgrunn, hudfarge, religion, funksjonsevne, partipolitisk tilhørighet og identitet og mye mer.
Samtidig frykter Gulli konsekvensene dersom FRI mister sin posisjon og innflytelse.
– FRI er ikke perfekt. Det er mye vi må bli bedre på, og det skal være rom for uenighet og diskusjon. Men jeg mener vi fortsatt trenger FRI. Hvis vi mister den bredden og historien, så vel som den generelle rettighetskampen organisasjonen fører, er jeg redd for hvem det gagner, sier Gulli.
– Det handler om hva slags samfunn vi skal ha
For Gulli er det nettopp derfor engasjementet har blitt sterkere de siste årene.
– Min skeivhet er ikke noe nytt. Og jeg har vært organisasjons-aktivist hele mitt voksne liv. Men med den fremveksten av høyreekstreme krefter vi har sett de siste årene med tilhørende angrep på våre liv og rettigheter, fikk jeg et sterkere behov for å gå dypere inn i dette arbeidet, sier Gulli.
Hen mener kampen som skeive står i nå, ikke bare handler om skeives rettigheter.
– De som går etter våre rettigheter nå, kommer til å gå etter flere rettigheter senere. Derfor handler ikke dette bare om egeninteresse. Det handler om hva slags samfunn vi skal ha.
Samtidig mener Gulli at flere også våkner opp.
– Det er tungt å stå i, men det finnes også en styrke i fellesskapet. Vi trenger en flokk. Ikke alle må rope høyest, men alle kan gjøre noe. Noen kan gå i tog, noen kan henge opp et flagg. Å si at alle skal kunne være seg selv, er ikke bare tomme ord – det er et løfte om å gjøre noe for hverandre!
