Hvordan har Oslos gater fått sine navn? Det forteller Erlend om i en ny bok

Erlend Tidemann har skrevet boka om gatenavnene i Oslo. Boka har fått tittelen Historien bak Oslos gatenavn. Det er langt ifra en alfabetisk liste over gatenavn. Tidemann forklarer navnevalgene ut ifra et større perspektiv. Gatenavnene er det politikerne i byen som bestemmer.

Gjennom forskjellige politiske skifter har gatene fått navn. Ikke minst fikk arbeiderbevegelsens frammarsj i begynnelsen på 1900-tallet mye å si for hvem som ble hedret med gatenavn her i byen.

Politikerne fra høyre og venstre, øst og vest er ikke alltid enige om hva eller hvem som fortjener å bli hedret med et gatenavn. Den norske språkutviklingen og språkhistorien er også en viktig bakgrunn for endringene i skrivemåten av gatenavnene.

• Les også: Gatenavnene forteller historien om hovedstadens klasseinndeling, påviser to elever fra Oslo by Steinerskole

Full jobb ved siden av å skrive boka

— Jeg har brukt alt for lang tid på boka, det har tatt 7-8 år å skrive den, men jeg har hatt full jobb ved siden av. Hovedkildene mine er referater fra de politiske debattene i bystyret. Her har jeg en oppfordring til byens bevilgende politikere. Det ville vært viktig for alle som er opptatt av å forstå lokaldemokratiet i byen vår om denne godt dokumenterte politiske historien kunne bli digitalisert og fantes søkbart tilgjengelig på nett, sier Tidemann.

Politiske og historiske hendelser

I tillegg har Tidemann gått gjennom alle etterlatte dokumenter som er arkivert hos de administrative avdelingene i kommunen som opp gjennom historien har forvaltet gatenavngivingen. Dessuten har han vært gjennom et stort omfang av oslolitteratur for å hente informasjon.

— Da jeg studerte navnegransking på Universitetet i Oslo og da oppdaget jeg at det var ingen som hadde gått gjennom historien til gatenavnene i Oslo ut fra et mer politisk perspektiv. Det er politikere som bestemmer gatenavnene våre, og jeg vil forsøke å formidle hvilke politiske og historiske omstendigheter ved navngivingen som har bestemt hvilke navn vi nå bruker i det daglige, forteller forfatteren.

— Er du en sånn som lurer på hvorfor det heter det det heter?

— Ikke i helt overflatisk forstand. Det er jo ingen sak å finne ut at Dops gate er oppkalt etter den lokale sognepresten Theodor August Dop. Men det er interessant å forstå det politiske motivet for at man hedrer sognepresten i Gamle Aker menighet og ikke f.eks. graveren. Min interesse har hele tiden vært å forstå gatenavn som symboler, sier Tidemann.

— Gatenavn uttrykker politiske holdninger, og uten å bli alt for akademisk, er min interesse for dette det man på fint kan kalle sosialsemiotisk. Altså hvordan disse symbolene er uttrykk for og kan påvirke folks verdier. Men det er viktig å få sagt at jeg har skrevet en populærhistorisk bok, som henvender seg til alle med interesse for oslohistorie, fortsetter forfatteren.

• Les også: Lokalforfatteren Finn Holden har skrevet bok om Frogner og Majorstuen gjennom 400 år

Politiske trender

Hele boka handler overordnet om å beskrive trender, men disse trendene er gjerne samlet rundt ulike politiske trender opp gjennom historien. Etter min vurdering er trendene mer synlige i de historiske epokene enn i geografien. Men likevel er det ofte slik at mange gater i samme område får navn samtidig i forbindelse med reguleringsplanene. Da vil politiske trender også komme til utrykk som trender for geografiske områder.

Noen ganger kan det være litt vilkårlig hvilket område som får hvilke navn. Det kan være tilfeldig at en bestemt reguleringsplan er klar akkurat når en bestemt politisk vind feier gjennom gatenavnskomiteen.

• Les også: — Byen trenger flere gater og plasser med kvinnenavn

Tidemann forteller om et brått og tydelig skifte kom da Venstre vant valget i Oslo i 1895. Den sterke nasjonalismen som rådet i Venstre før unionsoppløsningen kom med symboler som pekte på den norske storhetstiden og vår stolte vikinghistorie.

Flere av disse navnene havnet da på Frogner og vestkanten. Det kan selvsagt hende at de regjerende venstrepolitikerne ønsket å plassere dem der for å påvirke den mer konservative og unionsvennlige befolkningen som bodde i byens finere strøk.

Svoldergaten var vanskelig for Venstre

Rundt om i byen er det veldig mange navn med interessante historier. Den turen tar boka deg med på. Det blir en del digresjoner og interessante sidesprang av det.

— Navngivingen av Svoldergaten i 1896 er interessant. Det var på den tiden sterke nasjonalistiske holdninger i Venstre. Da navnet Svoldergaten ble foreslått, oppsto en svært følelsesladet debatt om vi kunne kalle en gate opp etter et tapt slag. Politikerne forholdt seg da til sagafofatteren Snorre som en sikker historisk kilde.

Videre forteller Snorre at den norske ladejarlen svikefullt hadde gått sammen med rikets fiender fra Sverige og Danmark for å styrte den norske heltekongen Olav Tryggvason.

— Dette var ikke noe man burde hedre med et gatenavn. Det ble sammenlignet med situasjonen man sto i overfor Sverige og unionen. Navnet ble likevel vedtatt med et knapt flertall som et viktig nasjonalt symbol på tross av tapet, forteller Tidemann.

Gatenavn skiftes ikke

Det er ikke vanlig at gater skifter navn i Oslo. Da vedtaksmyndigheten for gatenavn ble overført fra bystyret til bydelene, ble det lagt inn en regel om man ikke kunne endre navn på gater med mindre det eksisterende navnet har betydelig praktisk ulempe.

Det ble likevel endret navn på parken Skillebekk plass for få år siden. Den fikk da navnet Olaf Bulls plass, som den også hadde hatt i perioden 1962 til 1981.

Det forelå ingen praktisk ulempe ved det eksisterende Skillebekk-navnet. Likevel ble det endret av bydelsutvalget i Frogner, sier Tidemann.

Dårlig stemning

Jeg har vel ikke egentlig noen favorittgatenavn, det er konfliktene rundt et navn jeg har mest interesse for. Enkelte viktige debatter har stått over navn som ikke har blitt vedtatt. Debatten om en Knut Hamsuns vei eller plass er veldig interessant. Her har det vært SV som har vært mest tilhenger av en oppkalling, og Høyre som har vært mest imot. Venstre stemte på et tidspunkt både for og imot.

To av tre representanter stemte for oppkalling etter Knut Hamsun, den tredje som stemte imot var Leon Bodd, som selv var jødisk og hadde rømt til Sverige under krigen. Jeg kan ikke tenke meg at det var tipp topp stemning på partikontoret den dagen, sier Tidemann.

• Les også: - Flere statuer og gatenavn i Oslo hedrer rasister. Hvem skal vi gjøre ære på? Og hvordan?

Svenske kongelige kvinnenavn

De første kvinnene som fikk navn etter seg i gatene var svenske kongelige. Sofie, Therese, Louise, Josefine Eugenia og til slutt Victoria. Etter byutvidelsen i 1878 kom det også to kvinnenavn fra Aker som ble tatt opp blant byens offisielle gatenavn, Ingeborg og Marie.

Men det var først i 1896 at en ikke-kongelig kvinne ble hedret med et gatenavn politisk begrunnet i egen betydelighet. Det var Camilla Collett. Paradoksalt nok var lederen av gatenavnskomiteen som vedtok dette navnet Ole Olsen Malm, en av datidens sterkeste motstandere av kvinners rettigheter og kvinnelig stemmerett. Det var nok av en viss betydning at Camilla Colletts sønn, Alf Collett, også satt i gatenavnskomiteen.

Tilårskomne peppersvenner i komiteen

Det kom noen innspill fra kvinneforeninger på 1930-tallet, men Venstres Solveig Aubert og Høyres Gudrun Sunde var på femtitallet de første som tok opp i bystyret at det var et stort underskudd av gater oppkalt etter kvinner i byen. "Det tar seg ikke ut!" mente Sunde.

Mennene i gate- og veinavnarbeidet ble fremstilt som tilårskomne peppersvennsjeler, og de tok tilsynelatende kritikken alvorlig. Det ble en del flere kvinnenavn utover på sekstitallet. På syttitallet kom en ny sterk kvinnesaksvind, og den lave andelen kvinnenavn ble igjen tema i gatenavnsdebattene, denne gangen kom det fra den politiske venstresiden.

Kvinnene måtte vente

Samtidig var venstresiden opptatt av å styrke lokaldemokratiet og ville at navnevedtakene skulle overføres til de nye bydelsutvalgene, noe som skjedde i 1981. Hver bydel følte nok ikke så sterkt ansvar for å bidra til å øke kvinneandelen i de første årene.

Det var først utover på 90-tallet at bydelene begynte å få like høy kvinneandel i sine gatenavnsvedtak som bystyret hadde hatt på 60-tallet. Det er fortsatt ganske mange av kvinnenavnene som ble foreslått på 50-, 60 og 70-tallet som ikke har blitt satt på noen gater ennå.