Kvinnene som fikk gater og plasser oppkalt etter seg i Oslo, har endelig fått en bok

Marta Breen, Hilde Østby og Helene Uri har laget boka «Kvinnenes by. En feministisk guide til Oslo». Det er en fullstendig oversikt, med fakta og historikk, over gater og plasser i hovedstaden som har fått navn etter kvinner. Den er ikke i bokhandelen riktig ennå, men kommer i slutten av februar.

Marta Breen er født i Oslo, og bor rett rundt hjørnet for Abildsø gård. Gården har gitt navn til området som ligger mellom Manglerud og Lambertseter i Østensjø bydel. Mellom Manglerudhallen og Manglerud senter går det en vei som heter Wetlesens vei.

• Les også: May Kristina (34) står bak fotoprosjekt om folk som står frem med legning, angst eller som sexpositiv

Europas første i sitt slag

Veien har fått navn etter ekteparet Wetlesen, som bodde på Abildsø gård. Men det er liten tvil om hvem av de to som er områdets stolthet, forteller Marta Breen.

Statuen av utdannelsespioneren Minna Wetlesen står utenfor Abildsø skole, og Breen forteller hvordan Minna kom til Manglerud da hun giftet seg med Frederik Wetlesen, som drev landbruksskolen på den store gården som den gangen lå langt utenfor bygrensene.

Minna skjønte raskt at det var behov for utdannelse for kvinnelige bønder. Det å være «kone på gården» krevde enormt mye kunnskap, og en utdannelse for disse kvinnene fantes ikke. Da Minna Wetlesens Husholdningsskole for unge Piger hovedsagelig af Bondestanden åpnet i 1865 var den Europas første husmorskole og Norges første utdannelse for kvinner utover grunnskolenivå.

— Derfor er det først og fremst henne man tenker på når man ser Wetlesens vei, og det er hun som er områdets store heltinne, sier Breen.

Hvordan Oslo kunne sett ut

Under arbeidet med boka, regnet forfatterne seg fram til at det er åtte ganger flere menn enn kvinner som har fått en gate oppkalt etter seg i Oslo.

I boka er det derfor et kart som viser hvordan Oslo kunne sett ut dersom det var flere gater og plasser oppkalt etter kvinner.

— Det var en tankelek vi illustrerte for å vise hvordan Oslo kunne ha sett ut, dersom ikke verden var et patriarkat og dersom kvinners innsats hadde blitt like høyt verdsatt som menns. For eksempel hvis de som tok initiativet til de aller første sosiale reformene i Oslo hadde blitt anerkjent på linje med generalene og banksjefene i byen, poengterer Breen.

Blant annet har gitt Karl Johans gate nytt navn: Aasta Hansteens aveny. Slik kartet ser ut i virkeligheten, har Hansteen fått en gate på Stovner. Et sted hun ikke har noen tilknytning til.

— Den første selverklærte kvinnesakskvinnen

Marta Breens personlige favoritt eller heltinne i fortellingen om Oslos kvinnelige storheter, er nettopp Aasta Hansteen.

— Aasta Hansteen kan på mange måter kalles Norges første rendyrkede feminist. Hun var den første som snakket om feminisme fra en talerstol, og den første som brukte ordet kvinnesakskvinne om seg selv, forteller Breen.

Hansteen var også med på å starte den aller første kvinnesaksorganisasjonen i Norge, Nemesis.

— De var en håndfull damer som organiserte seg, og markerte seg blant annet med å henge opp plakater i protest mot at det fantes én seksualmoral for menn og én for kvinner. Dette var flere år før den store seksualmoraldebatten i 1880-årene, og damene bak kampanjen hadde alt å tape, forteller Marta Breen.

Dro til USA for å slippe hets

Aasta Hansteen fikk virkelig føle på kroppen at samfunnet ikke var rede til å omfavne verken kvinnesaksbevegelsen eller en debatt om ulik seksualmoral, forteller Breen.

— Når hun gikk på Karl Johan ble hun mobbet åpenlyst. Guttegjenger kastet ting på henne, folk som passerte følte de kunne si hva de ville til henne. Til slutt orket hun ikke mer, og dro til USA. Der traff hun likesinnede. Og rapporterte hjem om at turen gjorde henne godt, sier Breen.

Lærere som var forut for sin tid

Det er selvsagt ikke bare kvinnesaksforkjempere blant kvinnene på gateskiltene i Oslo. Det er skuespillere, kunstnere, musikere, revyartister, komponister og lærere.

Lærerne Anna Sethne og Anna Rogstad kjempet for at både elever og lærere skulle ha bedre arbeidsforhold, forteller Breen.

— Anna Rogstad var pådriver i kampen for at kvinnelig og mannlige lærere skulle få lik lønn og like rettigheter. For det hadde de overhodet ikke. Kvinner hadde en brøkdel av lønna og fikk utdelt en liten hybel, mens mannlige lærere fikk leiligheter. Kvinnelige lærere måtte betale utdanninga si sjøl, mens menn fikk offentlig, gratis lærerskole.

Anne Sethne var drivkraften bak «nyskolen» på Sagene skole. Det var en satsing på en ny og banebrytende pedagogikk som i store trekk gikk ut på å sette elevens behov i sentrum, blant annet inspirert av Maria Montessori og progressive pedagoger i USA.

• Les også: Anna Sethne: lærerinnen som styrte ved Sagene skole og endevendte norsk skoletankegang

Innflyttere fikk frihet i byen

Det var utvilsomt mange ambisiøse kvinner som kjente hovedstaden trekke i dem. Det var i Oslo det var lettest for kvinner å skaffe seg frihet til å gjøre ting de tradisjonelt ikke hadde kunnet gjøre før, eller ting som var vrient å få til i distriktene, forklarer Breen.

— Kvinneorganisasjonen Skuld som ble dannet i 1882 av seks kvinnelige studenter, for eksempel, hadde ingen medlemmer fra Oslo. De kom fra hele Norge, forteller forfatteren.

Hun nevner flere kjente innflyttere: Katti Anker Møller fra Hamar, Amalie Skram fra Bergen, Fernanda Nissen fra Kragerø og Frederikke Marie Qvam fra Steinkjer.

Bjørvika går foran

Boka trekker også fram nye bydeler hvor gate- og stedsnavn har kvinnelige navn i en helt annen skala enn ellers i byen.

— I Bjørvika har vi både Dronning Eufemias gate, Anne-Cath. Vestlys plass utenfor Deichman, Odas bro oppkalt etter Oda Krohg og Inger Munchs brygge, oppkalt etter Edvard Munchs kunstnersøster, så dette er et strøk som peker seg ut, sier forfatteren.

— Vi foreslår i boka, som mange andre, at Kim Friele bør få en plass. Og det er snakk om at Anne Grete Preus skal få sitt navn et sted på Filipstad, forteller hun.

— Det litt triste er jo det faktum at faktisk skal være død for å komme på kartet.