handtrykk
Illustrasjon: Firuz Kutal

Frispark

– Setter du deg selv utenfor samfunnet, kan du ikke rope opp om diskriminering

Håndhilse-saken er et eksempel på hvordan religion hindrer integrering.

Dagfinn Nordbø
Dagfinn Nordbø er satiriker, foredragsholder, artist og oslogutt.

Oslo er blitt en mangfoldig by. En stor andel innvandrere og deres etterkommere setter preg på hovedstaden, i en grad få hadde forestilt seg for noen tiår siden. Som student jobbet jeg på NORAs brusfabrikk på Alnabru i 70-årene, sammen med de første «fremmedarbeiderne», som de ble kalt, fra Pakistan.

Språkbarrieren var total, og dermed segregeringen: Pakistanerne hadde andre arbeidsoppgaver, og satt for seg selv i kantina. Alle hadde kommet hit fordi det var jobb å få, industrien trengte ufaglært arbeidskraft, og den var så absolutt å finne i det folkerike landet. Dette var begynnelsen på den demografien vi ser i Norge og spesielt Oslo i dag, med en relativt stor gruppe innvandrere fra muslimske land med skikker og tradisjoner milevis fra våre.

Frispark

Hver uke blir spalten Frispark, skrevet av Dagfinn Nordbø og illustrert av Firuz Kutal, å finne i VårtOslo.

En konservativ boble

Hva skjer når de tradisjonene bringes sammen med moderniteten? Et stort flertall tilpasser seg, mens et lite mindretall går fullt og helt inn i sin egen gruppe – og blir der. Tryggheten blir lammende og øredøvende innad i gruppa, og kulturen vokser gjerne inn i en konservativ boble, ofte mer ortodoks enn i opprinnelseslandet. Konflikter med storsamfunnet må jo oppstå når strengt religiøse lover og klanstradisjoner skal brynes mot holdningene i en av verdens mest moderne, sekulære og likestilte velferdsstater.

Et ferskt eksempel på en slik frontkollisjon er saken om læreren i Oslo kommune som ikke fikk fornyet sitt engasjement: Han nektet å hilse på det motsatte kjønn, ville ikke servere barna visse typer mat, og fredager måtte han ha fri for å be i moskeen. Da engasjementet ikke ble fornyet, gikk han til sak mot kommunen og NAV, et søksmål det gjenstår å se resultatet av. Sett utenfra er det etter mitt syn opplagt: Hvis du ikke tilpasser deg de kravene arbeidslivet og samfunnet setter, kan du ikke forvente å bli hørt. Da har du satt deg selv uttrykkelig utenfor.

Det som sannsynligvis kommer til å skje, er at denne saken av enkelte grupper blir sett på som diskriminering, noe det selvsagt ikke er. Når du selv setter deg utenfor, og deretter roper opp om diskriminering, ødelegger du for alle dem som er utsatt for reell forskjellsbehandling.

Hører hjemme på historiens skraphaug

Den ansatte nektet å ta kvinner i hånden «for å ikke utsette seg for fristelser» – vel, i så fall er det bare å ringe en psykolog. I det hele tatt ligger patriarkalske religiøse forestillinger til grunn for de aller fleste problemene som oppstår i integreringsprosessen: Burka, niqab, barnehijab, kjønnsapartheid, håndhilseforbud, motstand mot felles svømmeundervisning – alt dette er noe forstokket religiøst gammelt skrot som hører hjemme på historiens skraphaug, på direkte kollisjonskurs med et moderne, sekulært og likestilt samfunn.

En viktig grunn til at Norge er et av verdens rikeste og mest velfungerende land, er jo nettopp kvinnefrigjøringen. Kvinner arbeider og betaler skatt, og deltar i samfunnet på lik linje med menn. Rettighetene i arbeidslivet er møysommelig kjempet fram, bit for bit, av arbeiderbevegelsen og organisasjonene. Å gi etter for enkeltpersoners ekstreme religiøse krav om å gå på tvers av disse rettighetene, er å begi seg inn på ville veier. Det kommer ikke til å skje.

Resett og Document – hopp i havet

Integrering er, og må alltid være, en toveis prosess. Norge i 2018 er uansett et land der mulighetene for å lykkes er større enn de aller fleste andre land i verden – uansett kjønn og utgangspunkt. Den som ønsker å gjøre opprør mot patriarkalske strukturer og sosial kontroll, har langt bedre betingelser her enn i et hvilket som helst annet land.

At noen få likevel velger å bli inne i sin boble, er det største hinderet for god integrering i Norge i dag. I tillegg trigges fremmedfrykt, som ekstreme utgrupper som for eksempel Resett, SIAN, Human Rights Service og Document vet å utnytte. Til alle de sistnevnte er det likevel bare én ting å si: Hopp i havet på årets kaldeste dag og bli der til dere har kjølt dere ned. Dere har aldri bidratt med noe som helst positivt i dette landet, men det er det temmelig mange innvandrere som har gjort.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer