– Jeg levde deler av livet med en hemmelighet, sier Torill (67). Dette forteller noen av byens seniorer om livene som lesbisk og homofil 

Det er juni måned, og Oslos gater flagges med regnbuens farger, bokstavelig talt.

For mange handler dagen om å feire livet og kjærligheten, så vel som å minne om kampen som har blitt kjempet for homofile, lesbiske og andre skeive opp gjennom historien. 

Vi har snakket med noen eldre osloborgere, både homofile og lesbiske, om deres personlige historie og opplevelser, og kampen for aksept, toleranse og retten på kjærlighet. 

Inge og Kjersti står sammen i kampen

Inge Ås (72) er kunstnerisk leder for kvinneverkstedet SFINXA, som nå er på turné på forskjellige eldresentre med den vandrende utstillingen SKAPE(T), laget sammen med Pride Art og Bymuseet. 

Utstillingen handler nettopp om de homofiles og lesbiskes kamp gjennom historien.

– Jeg tenkte at "her er det jo bare gamlinger" og glemte at jeg selv var blitt over 70. Da vi hang opp utstillingen møtte jeg flere gamle venner og andre som var ungdom på 70-tallet, og da ga jo utstillingen mening, forteller hun.

Inge sier hun aldri opplevde at hun skjulte seg eller var i skapet som ung. Men det var først da hun som 17-åring ble kjent med den nye feminismebølgen Nyfeminismen, hun innså at det var kvinner hun forelsket seg i og syntes var interessante.

– Så var jeg jo heldig fordi det i hele 70- og 80-tallet var et levende, spennende kvinnemiljø med mange lesber. Vi kjempet for kvinnefrigjøring, og dermed ble all motstand, også mot å være lesbisk, en del av en aktiv kamp som ga mening.

Men fra noen menn i de homofile miljøene hun kjempet med kunne hun som kvinne oppleve trakassering, og til og med vold.

– Det skal sies at vi også hadde allierte blant homsene, som var positive til feminisme. Og min familie oppførte seg ok mot meg og mine venninner i de kvinnekollektivene jeg bodde i, forteller hun.

– Også var jeg så heldig at jeg møtte min kjæreste i 1977.

Kraftig reaksjon mot Bekkelaget menighets fjerning av skeiv kunst før barnegudstjeneste: - Er ikke på noe vis seksualiserende bilder

– Det var skummelt

Kjersti Fjeldstad (73) er fortsatt yrkesaktiv freelance skuespillerinne, og har en 99 år gammel mor som hun hjelper i det daglige.

– Det var skummelt. Jeg hadde visst i flere år, i mange, egentlig, at jeg falt for kvinner, før jeg først som 25-åring tok bladet fra munnen, forteller hun om livet sitt.

– Jeg hadde vært redd for konsekvensene, og opplevde ganske mye negativt da jeg sa det som det var. Men så ble jeg jo også både letta og glad over å endelig være i en livssituasjon der mine problemer var ekte, og var mine egne!

– Ofte ser eller hører vi mennesker det vi vil se og det vi vil høre. En gang, da jeg snakket med en arbeidskollega om at jeg hadde «forelska meg i en jente», ble hun litt stille før hun svarte: «Var det herremann du sa?».

I lang tid har både Inge og Kjersti vært aktive i kampen for toleranse og åpenhet. 27. juni 1975 ble det første demonstrasjonstoget for homofile og lesbiske holdt i Oslo, arrangert av Kvinnegruppen i DNF-48. Dette var Inge med på.

– Da het det «Christoffer street liberation day». I New York var Daughters of Bilitis, den lesbiske gruppen, som sammen med de homofile mennene lagde de første store demonstrasjonene. I 1976 i Norge var det den nystartede Lesbisk Bevegelse som arrangerte en demonstrasjon med alle de andre kvinneorganisasjonene, som bar bannere til støtte for lesbisk kamp, forteller Inge.

– Men allerede da var det tydelig at vi var uenige med mange homser om sentrale saker som porno og prostitusjon, og denne uenigheten er fremdeles i dag, fortsetter hun.

– En makaber synliggjøring

Kjersti har også vært med i kampen i mange år, ofte sammen med en gruppe eller organisasjon, som Lesbisk Bevegelse, eller med egne paroler og plakater.

– Jeg er et menneske som, tross alle verdens vanskeligheter og håpløsheter, tror på politisk kamp, så å delta i demonstrasjoner er ikke fånyttes. Da mener jeg vi bør ytre klare standpunkter for noe, eller mot noe, ellers er det bortkastet tråkking på asfalt og grusveier.

På slutten av 80-tallet dukket HIV-viruset opp for fullt i samfunnet. Dette ble fort en dødsdom for homofile menn som ble smittet, og det var særlig blant dem at viruset spredtre seg.

Kjersti var med i solidaritetsprosjektet «Virusgruppa». Inntektene etter forestillingene deres gikk til HIV-positive og AIDS-syke i Norge, og målet var også å spre kunnskap om sikker sex blant menn.

– Da HIV-viruset var identifisert opplevde jeg en absurd «glede». I radioen måtte ordet «homoseksuell» daglig sies høyt. Det var en makaber synliggjøring, men etter dette var det ikke lenger mulig å skjule at homoseksualitet finnes, forteller Kjersti.

– Skam er en elendig følelse

– Diskriminering og undertrykking på grunn av legning er idiotisk og farlig. Internasjonal solidaritet med homser og lesber er viktig, viktig, viktig! Personlige seksuelle preferanser, hvordan du eller jeg «gjør greiene våre», er ingen kampsak, for dette er ikke forbudt, fortsetter hun.

Begrepet skeiv er også et ord som Inge og Kjersti ikke har så mye til overs for.

– Skeiv er for meg et absurd begrep sier Inge. 

– Jeg skjønner på en måte at det virker mer ufarlig enn å si lesbisk og lesbe. Men lesbisk kommer jo fra den vakre grønne øya i Middelhavet, Lesbos, og burde heller fremmes som et positivt ord.

– Vi vet at kvinner og kvinners liv også ellers har en tendens til å forsvinne i «felles» historier. Vi må for eksempel snakke om kvinnehistorie for å få kvinner fram og vi må snakke om kvinnehelse fordi mennesket i medisinen som oftest er en mannlig kropp. Derfor må vi også bruke ordet lesbisk.

Kjersti mener skeiv er en pærevelling av et ord, som tildekker mer enn det forklarer. Det kan inneholde alt, og dermed ikke inneholde noe spesifikt.

– Skulle man bruke et annet ord, kan det importerte ordet «gay» være deilig. Det brukes kanskje først og fremst om homofile menn, men uttrykker jo rett og slett glede, kanskje til og med stolthet. For skam er en elendig følelse som ikke kan brukes til noe konstruktivt, forteller Kjersti.

Anders gjemte seg i mørket

Musiker, skuespiller og sceneinstruktør Anders Rogg (69) kom ut av skapet som 15-åring. I over 40 år har han kjempet for åpenhet og toleranse, og vært en synlig, åpen homofil kunstner.

– I tenårene gjemte jeg meg i mørket mens jeg møtte andre menn, på plasser som bak Monolitten i Frognerparken og i Akersbakken. Det har blitt lettere og lettere å være åpen om legningen. Men med mer åpenhet for noen, blir det lettere for andre å hate, forteller han.

Flere kjenner nok igjen Anders Rogg som Leon Latex i den politiske teatergruppen Tramteatret. Karakteren Latex var også pianisten i Pelle Parafins Bøljeband, som fikk stor suksess på 1970-tallet.

I 1980 gjorde Rogg et intervju med ungdoms-ukebladet Det Nye, der han fortalte at han var homofil. Dette har blitt et nærmest historisk intervju, forteller han.

– Det var ikke mange andre åpne homofile den gang. Jeg har fått høre mange ganger at det intervjuet har reddet livet deres, at andre har turt å komme ut. Det blir jeg veldig glad for å høre. Åpenhet er alfa omega.

– Men da faren min fant ut av det, tenkte han at vi måtte rette opp i dette med en gang. Så han leste seg opp på konverteringsterapi. Men det hele endret seg etter en tur til Italia, forteller Rogg.

Lager teater om Pride-skytingen og ber folk om hjelp: - Har følelse av at det er noe her vi ikke snakker om

– Der satt han på en kafe og var lei seg, etter nyheten om at jeg var homofil. Da kom det en mann bort til ham og spurte hva som var galt. Faren min svarte “sønnen min er homofil”, hvorpå den italienske mannen svarte: “Det går bra, for det er jeg også”. Og siden har foreldrene mine vært advokater for saken.

– Friheten vi har er ferskvare

VårtOslo snakker med Anders Rogg på dagen tre år etter terrorangrepet på de to utestedene Per på Hjørnet og London pub. Den hendelsen er en påminnelse om at det fortsatt er hat, frykt og kunnskapsløshet blant folk.

– Det er synd at man ser tilbakefall, at noen synes det “blir for mye”. Kim Friele sa at vi aldri må glemme å låse døra, altså ikke ta noe for gitt. Denne friheten vi har er ferskvare.

Anders Rogg har selv opplevd vold mot ham på grunn av legningen.

– “Der er soperen Anders Rogg" sa en guttegjeng, før de slo meg ned, en gang på 90-tallet. Men jeg nekter å gå rundt å være redd. Jeg nekter å se meg over skulderen, la dem diktere livet mitt og mene at det er for mye pride.

De siste årene har vi omtrent hver juni måned kunne lese om prideflagg som blir revet ned, både fra offentlige steder og hos privatpersoner. Rogg sier det er dårlig gjort, og mener det bunner i en kunnskapsløshet og frykt.

– Folk er veldig lite åpne når de sier pride bare er glitter og rumper. Det er ikke sant, for det er så mye mer. Jeg blir oppgitt. Da har de virkelig ikke sett på paraden.

– Regnbuen omfatter alt

Det første toget for homofiles rettigheter som Rogg gikk i var et 1. mai-tog på 80-tallet. Og siden den gang har jo bevegelsen utviklet seg til å være en stor begivenhet med sin egen måned.

– Og det er flott, sier Rogg, og legger til at han håper KrF ikke kommer over sperregrensa (med referanse til at KrF-leder Dag-Inge Ulstein ikke skal gå i paraden, fordi “arrangementet er en plattform for budskap og politikk han ikke kan støtte”).

Flaggstang med prideflagg sagd ned ved Lusetjern skole: – Har brukt vinkelsliper

Skeiv blir ofte brukt som en samlebetegnelse for alle som bryter med kjønn- og seksualitetsnormene. Men flere homofile og lesbiske er ikke så fan av denne betegnelsen.

– Jeg liker ikke begrepet skeiv. Det forutsetter jo at noe er rett. Bokstavrekka LHBTQ+ er jo bare noe man blir latterliggjort av til slutt. Og det nye prideflagget er splittet opp i mindre fraksjoner. Jeg mener jo regnbuen alene omfatter alt.

– Men i mangel av et bedre ord kapitulerer jeg, og synes det er helt greit å bruke de ordene.

Torill levde med en hemmelighet

Torill Pallesen (67) sier hun kom ut av skapet i 2017. I dag leder hun organisasjonen Queerness, en forening for skeive kunst- og kulturarbeidere.

Selv om hun kom helt ut av skapet som 59-åring, har hun levd i lange samboerskap med kvinner siden hun var 19 år, og også vært gift med en kvinne.

– Jeg fikk barn med en kvinne, men var unnvikende når ukjente mennesker spurte «hva med din datter og mann?». Det var mer fristende å svare «jo min datter og bedre halvdel...» enn å ta sjansen på reaksjoner og oppmerksomhet som jeg var redd for kunne komme ved å stå frem.

– Jeg ønsket at mennesker skulle kjenne meg som den personen jeg var og ikke først og fremst ut ifra hvilket forhold jeg levde i. Jeg var usikker på reaksjonene, og ikke trygg nok til å være meg selv, fullt og helt.

– Jeg har derfor delvis levd med en hemmelighet store deler av livet. Det at jeg er skeiv var ikke det jeg ville fremheve når jeg møtte nye mennesker jeg ikke kjente, selv om jeg lett kunne ha rettet spørsmål ved å svare «jo, min ektefelle, hun...».

– Befriende å endelig slippe masken

Men i 2017 tok livet til Torill en vending. Da ble hun med i det skeive koret Homofonien. Hun forteller at hun først var usikker, og pleide å gjemme seg bak de i koret som var litt større og høyere ved utekonserter - i tilfelle noen hun kjente, men som ikke visste, gikk forbi.

– Men etter hvert, i korets fellesskap, fikk jeg mer og mer styrke til å bare la masken falle. Fordi fellesskap og trygghet gjør at du får mot til å stå i den oppmerksomheten som eventuelt må følge. Til å være deg selv.

Og fikk det noe oppmerksomhet?

– Jeg fikk bare hyggelige tilbakemeldinger, og som mange sier var det lettere enn jeg trodde. Det som overrasket meg var at jeg fikk meldinger fra mennesker som jeg selv har hørt snakke negativt om skeive. 

Mann rev ned og ville kaste Pride-hjerte fra barnehage. Barnefar stilte seg foran søplebøtta. Ble slått ned

– De skrev at de nå kjente en som var skeiv, og var glad for at de kunne se mennesket bak. Og at de støttet meg. Det var veldig befriende å endelig slippe masken, og jeg tror at det er viktig at du lar andre få lov til å bli kjent med deg – som skeiv.

– Føler meg fri og lykkelig

Torill har siden engasjert seg sterkt i forskjellige skeive organisasjoner og foreninger. Hun tror nok det kan være vanskelig for både eldre og yngre å komme ut av skapet.

– En i koret påpekte at jeg hadde lederansvar, og synes derfor at det var spesielt viktig at jeg var synlig slik at jeg kunne være et forbilde for andre. Siden har jeg vært åpen og jobbet i lederstillinger i skeive organisasjoner, og arbeider for at andre ledere, skeive eller ikke, skal gå foran og virkelig vise at inkludering og åpenhet er viktig.

– Man må spørre seg selv: Er en mottakers reaksjon viktigere enn at man er med på å skape synlighet over at det finnes et visst antall mennesker som er skeive?

– Det vi må kjempe for er at vi gir hverandre nok trygghet slik at mennesker kan slippe å ta av og på en maske, slik jeg gjorde. Dette gjelder jo ikke bare det å skjule at man er skeiv, da en maske kan være tung å bære også i andre sammenhenger, sier Torill.

– Nå er det snart Prideparade, og jeg føler meg virkelig så fri og lykkelig over å ha tatt skrittet fra fortauet, hvor jeg bare så på de andre og hørte på «Vi er mange flere - resten står blant dere», til ned på gaten som deltaker.

Oslo Prides mektige støttespillere lar seg ikke skremme av USAs motstand mot mangfoldsarbeid