Da jeg vrengte meg i smerte på venterommet ved Aker sykehus for noen dager siden, fikk jeg litt tid til å reflektere over mine solfylte, 13 dager i Istanbul nylig. Spesielt kom jeg til å tenke på musikk- og dansegulvscenen i den ti millioner store byen. Jeg begynte å sammenligne med Oslo.
Som singel jente på tur var dating-apper den enkleste måten å finne folk som var interesserte i det samme som meg. Jobben min ble å spørre menneskene man matcha med: Where are the raves at?
Til min overraskelse var det flere som skrev at det ikke fantes så mange. Tyrkia har nettopp hatt en periode med nedstenging av nattklubber og fester for å holde antallet ulovlige raves nede. President Erdogans regjering har siden i fjor kjørt en kampanje mot rusmidler, og flere kjendiser og offentlige personer har blitt arrestert for å nyte rusmidler, dra på rave eller drive med “uanstendige handlinger”.
Full fest i Istanbul.Foto: Refel Abeid
Likevel finnes det fortsatt noen kommersielle klubbkvelder i Kadiköy og Besiktas, pluss noen få open air-raves halvannen time unna sentrum. Noe som ikke er ansett som en lang reisevei i Istanbul. Og til min overraskelse gjestet faktisk Klangkuenstler, en massiv industrial Techno-DJ fra Berlin, scenen som headliner.
Til tross for den utrolig stive prisen på ca. 600 kr, var det utrolig bra stemning. Ca. 1000 unge, men ikke sjenerte ravere tok over parken og gjorde den om til et stort, hardt dansegulv hele kvelden.
Men jeg ble skuffet over å oppleve hvor kommersielt det hele var og med et politi som sto på rekke og rad ved inngangen for å sjekke sokkene dine for dop. Gitt den tøffe situasjonen landet befinner seg, sitter jeg også igjen med en liten bismak fra det ressurssterke publikummet.
På den ene siden har arrangørene i Bugece funnet en lovlig og tilgjengelig, men utrolig økonomisk dyr måte for lokalbefolkningen å oppleve internasjonale acts på, ved å navigere seg forsiktig gjennom regjeringens strenge retningslinjer. På den andre siden er det tydelig at dette ikke er et autentisk undergrunns-rave som utfordrer myndighetenes forsøk på å begrense ytrings- og valgfriheten. Nettopp motstand mot etablerte maktstrukturer i musikkbransjen og politikken har historisk vært en grunnleggende del av rave- og technokulturen.
Det er fullt mulig at det eksisterer en stor do it yourself-scene i Istanbul som jeg ikke klarte å få innblikk i, nettopp fordi jeg var turist. Som utenforstående er jeg ikke en del av den tyrkiske undergrunnsscenen, og det er derfor ikke gitt at jeg skal ha tilgang til eller være velkommen inn i disse miljøene. Kanskje er det også slik det bør og skal være.
Disclaimer: Dette er et sårt tema for veldig mange som jobber i utelivsbransjen og undergrunnsmiljøene, inkludert meg selv. Jeg var selv en av artistene som boikottet festivalen i fjor. Men selv om dette er en vanskelig debatt, må vi ta den i offentligheten.
Månedene før fjorårets festival, vokste det frem et kraftfullt boikott-fokus mot Øya. Boikotten var knyttet til den internasjonale boikotten (BDS) av festivaler med koblinger til investeringsselskapet KKR og festivalarrangøren Superstruct, som eier Øya. Årsaken var disse selskapenes koblinger til Israels krigføring i Gaza og de okkuperte palestinske områdene.
Hverken BDS- eller Palestinakomiteen prioriterer boikott av Øya eller Superstruct. Tvert imot mener de at festivalaktørene imøtekommer kravene satt av den internasjonale solidaritet og boikottbevegelsen (BDS), med røtter i Palestina.
Øyafestivalen har selv tydeliggjort sitt nye samarbeid med Amnesty for å styrke bevisstheten om menneskerettigheter. Festivalen har også gitt plass til Oslo Solidarity, med en Palestina-stand gjennom hele arrangementet, der det samles inn penger til Dr. Mustafa Barghoutis organisasjon. Samtidig har Øyafestivalen offentlig gått ut med skarpere kritikk mot eierselskapet KKR.
Noen er fornøyd med arbeidet festivalstaben har gjort med sine koblinger til okkupasjonsmakten, andre er fortsatt sterkt kritiske. Fortsatt argumenteres og boikotter mange aktivister, musikere og DJs Øya på grunn av deres hovedsponsoravtaler med DNB og Pepsi.
Mange involverte mener det i praksis ikke er gjort mye for å kvitte seg med koblingene til Israels krigsforbrytelser. Festivalen bidrar på den måten til kultur- og grønnvasking av deres eiere, sponsorer og samarbeidspartnere. Alle bånd må kuttes.
Personlig blir jeg utrolig nysgjerrig på hva som skjer bak kulissene. Hvilke samtaler blir tatt og hvilke avgjørelser blir gjort i bak lukkede dører? Hvorfor er solidaritetsbevegelsen så splittet, og hva holder festivalen tilbake fra å imøtekomme alle aktivistenes krav. Er DNB og Pepsi (Ringnes) verdt omdømmetapet? Eller er det noen praktiske og lovgivende steg vi utenforstående ikke har fått med oss?
På grunn av disse tankene og spørsmålene tok jeg personlig kontakt med Henry Leeves, daglig leder av Øyafestivalen. Jeg inviterte til en samtale for å snakke om boikotten. Sammen lagde vi et arrangement blitt tilpasset deres program, med musikk fra Midtøsten. Vi sveiset sammen en brennhet, men viktig samtale og en musikkultur som ofte blir glemt.
Arrangementet skjer den 11.august på Gehør fra kl. 20:30. Flere DJs ble spurt av meg om å stille på arrangementet, men flere ønsket ikke grunnet frykten for hets og storm. Andre boikotter Øya.
Det synes jeg er utrolig trist. Men forståelig.
Likevel ønsker jeg å invitere alle til å dukke opp for å få med seg festivalens viktigste samtale. Etter samtalen vil både jeg og NRK-profil Sandipa (Sandeep Singh) spille til midnatt.
De to siste ukene har jeg opplevd en FOMO uten like. Det har vært glad feststemning på festivaler, klubbkvelder og fotballkamper over hele landet. Heldigvis er jeg nå tilbake i Tigerstaden, og aldri har det vært flere spennende ting i vente.
Dette arrangementet passerte usett min klubb-radar, men idet jeg var framme i Oslo, kom en invitasjon fra en venn tikkende inn. Jeg la merke til Oslo-lineupen bak den litt mer kjente Moss-produsenten DJ Fett Burger. Til tross for at han selv spiller en litt mer disco-aktig og mykere house (ref. label med Jayda G), så er stilen mangfoldig.
Jeg er ganske nøktern og ydmyk når jeg sier at denne kvelden kommer til å bli en av tidenes beste kvelder for Frozen Jungle. Mine to favoritter fra den elektroniske scenen er med for å skape magi:
Ronya spiller Tech og Acid-House, jeg som spiller rask Midtøsten-perkusjon med dype basslinjer og Global drama kjører på med kraftige slagere innen World Techno. Dette blir en helt unik, og litt ny opplevelse, for meg.
Jeg har alltid vært en forkjemper for Block parties. Jeg elsket fra jeg var et lite barn med danseføtter uten like og elsker det fortsatt som voksen.
I de riktige omgivelsene og med den riktige (disco) musikken og med de riktige menneskene rundt, er Fuglens sene sommerfester noe man ikke bør gå glipp av.
Det gode Selskabs 15 års jubilæum fortsetter med MixMag på Sukkerbiten. Her er det så mange internasjonale navn at det går i surr for meg. Tenk at dette fantastiske dagtidsarrangementet skjer her i lille Oslo.
Louie mener utelivet i Oslo er ganske unikt og annerledes enn i resten av Europa. Med kortere åpningstider, strengere alkohollover og en annerledes tilnærming til uteliv, blir det ofte vanskelig å fremme Oslos klubb- og rave-scene på samme måte.
Fra Sukkerbiten. Det gode selskab arrangerer fest på dagtid.Foto: Adam Louli
Ved å vise frem Oslo på en åpen og inkluderende måte fra Sukkerbiten, ønsker han å sette Oslo på verdenskartet.
De tre norske konkurransedeltakerne i DJ-mesterskapet Burn, kollektivets faste bidragsytere og den engelske produsenten Dr.Banana, vil fylle kvelden med hele ni timer musikk.
Der andre store kommersielle aktører har begynt å fylle deres arealer med stille-soner, har Monument-crewet tatt det mange steg videre.
Med helt egne meditasjons- og pusteteknikk-kurs, flere samtykke-workshops, Q&A om trygg rusbruk med Safespace og alkoholfri servering fra Villbrygg under festivalen, kan du ikke nekte for at Monument er noe helt unikt i festivaluniverset.
Med deres spektakulære audiovisuelle opplevelse i en norsk natur, har de fått med seg de aller beste undergrunnsmusikkprodusentene og DJs fra Iran, Sør-Korea, Polen, Ukraina, Tyskland og mange flere land.
Jeg stiller meg allerede nå i billettkø til neste års festival.
