lilly_walle
Det må ha tatt flere år, barn og voksne, gode og vonde minner og en kjærlig hånd for å få gi den hjemmekoselige leiligheten til Lilly Walle dens karakter. Foto: Vårt Land forlag

I en alder av 92, har prestefruen Lilly Walle fra Vestli gitt ut boken Punktum. Amen

Forleggeren syntes manuset hun fikk var så knakende godt at hun nesten ikke kunne tro det var skrevet av en 92 år gammel dame. Kunne navnet Lilly Walle være et pseudonym?

Kledd i turkis jakke og matchende skjørt åpner Lilly Walle døren til hennes leilighet på Vestli. Hun er i muntert humør, selv så tidlig på morgen, og er åpen for å fortelle om sin nyeste utgivelse, Punktum. Amen.

Boken er like varm og søt som teen Lilly vennlig har forberedt. I boken beskriver «prestefruen» (hennes ord) seg selv som et helt alminnelig menneske, noe som viser seg å være langt fra sannheten.

Det er tidlig på morgen, og regnet har brakt med seg en tett tåke, som nekter et hint med sollys å trenge gjennom. Men været er ingen indikasjon på varmen og den koselige atmosfæren i hjemmet på Vestli. Treklyngen vi ser fra stuevinduet, skaper illusjonen om at vi befinner oss midt i skogen.

Det må ha tatt flere år, barn og voksne, gode og vonde minner og en kjærlig hånd for å få gi den hjemmekoselige leiligheten den karakteren det har. Bordet i stuen er dekket med vafler og syltetøy, kaffe og te, sukker og melk og flere buketter med blomster. Det er pyntet med nøyaktigheten til en person som har gjort det flere ganger. Innrammete portretter av Lillys familie henger på veggen over oss.

En avslappet stemning kryper inn og preger atmosfæren i rommet. Det føles som om vi er gamle venner og tar oss en prat over vafler og te, og på en måte er det dét.

Men først, bordbønnen

– Vi må jo spise en vaffel først, eller er dere for travle for det? spør Lilly og setter seg ned på sin faste stol.

– Hva skal du ha å drikke, spør hun André, vår fotograf.

– Kaffe, takk.

– Jeg tenkte meg det. Og hva med deg? Hun ser min vei.

lilly walle
– Jeg er gammel, men frisk og klar i hodet. Jeg har krefter og tid. Hva skal jeg bruke all denne rikdommen til hver nye dag? spør Lilly Walle seg selv. Foto: Vårt Land forlag

– Te for meg.

– Jeg tenkte meg det, smiler hun.

– Her i huset holder vi bordbønn når vi spiser, enn hvor lite måltidet er.

Vi snakker en stund mens vi spiser og drikker litt te. Lilly reiser seg brått opp og henter noe, men først skyter hun et blikk mot forleggerens tomme tallerken.

– Du tar deg en vaffel nå, sier hun og henter en skrivebok og pen og skriver ned navnet mitt.

Planla tidlig å bli misjonær

Samtalen går fritt. Lilly er hyggelig og pratsom, og av en eller annen grunn dreier samtalen inn på bygget vi befinner oss i og hvordan den ble bygget.

– Jeg har en stor beundring for Olav Selvaag. Han bygget romslig og rimelig. Folk følte de var kommet til himmelriket. Jeg har den fineste utsikten, som du ikke kan se nå på grunn av tåken. Min søster sa det samme da hun besøkte meg en dag. Det er så vakkert her, sa hun.

Lilly og mannen hennes, Jan, flyttet hit i 1972. Paret forlovet seg kort tid etter krigen. Da de møttes gikk Lilly i misjonsskolen. Målet var å bli misjonær, noe hun bestemte seg for allerede da hun var 12. Ambisjonen var ikke særlig forlokkende for guttene hun møtte.

– Jeg begynner å se på gutter, og gutter begynner å se på meg. Noen ville alltid følge meg hjem. Men jeg husker spesielt én gutt som likte godt å slå følge. Han ble raskt vaksinert da jeg fortalte om planene om å bli misjonær, sier Lilly og ler.

Lilly fikk frierbrev

Jan var annerledes. Ikke hilste han på henne da de først så hverandre, og ikke tilbød han å følge henne hjem. Men to uker etter at de møttes, fant Lilly et brev med nydelig skrift. Det viste seg å være et frierbrev fra Jan.

– Jeg ante ikke hvordan han fikk tak i adressen min. I brevet skrev han at hvis jeg allerede var opptatt, skulle jeg ikke svare på brevet. Men jeg var ikke opptatt, så jeg svarte. Men det var jo aldeles merkelig. Jeg skrev til han at det var litt fornuftig å bli kjent først.

Ekteskapet varte 56 lange, gode år, og sammen fikk de sju barn. Han var prest, og hun var klokker i den samme kirken. I tillegg var hun en alt-mulig-hjelper, noe hun beskriver i boken.

– Jeg er kanskje den eneste personen som har det skriftlig at min mann er min overordnede, spøker Lilly.

Sammen reiste de til og bodde i Kamerun i 17 år i tjeneste for den norske kirken, og her fikk de alle barna.

Lilly Walle
Med en livserfaring som strekker seg over 92 år, skjenker Lilly besøkende en sjenerøs dose med sjarm. Foto: André Kjernsli

– En afrikaner kom meg til unnsetning

– Når man kjenner en person så lenge, må man lære å elske hverandre på godt og vondt. Akseptere hverandre for hvem vi er. Til slutt har vi alle våre særheter, ingen er fullkomne. Første betingelse er å være glad i hverandre, understreker Lilly.

Ekteskapet er godt beskrevet i Punktum. Amen, det samme er livet på Vestli. Lilly har vært vitne til store endringer i Oslo. Til Vestli strømmet og bosatte det seg etter hvert innvandrere fra ulike land. Etter en brokete start, utjevnet forskjellene seg. Lilly mener ulike kulturer har mye å lære av hverandre.

– En dag skulle jeg ned til t-banen, og vanligvis har jeg med meg brodder, men denne dagen glemte jeg det hjemme. Jeg så nedover den stupbratte bakken og tenkte at dette går ikke. Jeg ventet på at noen kunne komme og hjelpe, men uansett hvor lenge jeg ventet, var det ingen som kom. Det var da jeg la merke til en gruppe et stykke unna. En av dem, en afrikaner, kom min vei og spurte om jeg trengte hjelp. Arm i arm gikk vi ned. Han var en innvandrer, og kun han tilbød meg hjelp.

Lilly tar en pause og tilbyr oss flere vafler. Fotograf André lener frem for å ta en.

– To vafler former et helt hjerte. Da må du ta to, sier hun.

– Jeg fant noe jeg ville dele

Med en livserfaring som strekker seg over 92 år, skjenker hun oss en sjenerøs dose med sjarm.

– Jeg mistet mannen min for 11 år siden, og siden har jeg bodd alene.

Men etter hvert tilpasset hun seg hennes nye kapittel i livet og innså at det kan være fint å bo alene. På fritiden sin skrev hun ned noen få ting her og der og tenkte til slutt at hun ville dele det med andre.

– Hvis det er aktuelt, så kan jeg fortelle deg en kort historie, sier Lilly.

– Det er selvfølgelig aktuelt, svarer jeg.

Hun forteller om en vanlig reise til sommerhytta. Fjellet foran huset, enormt og mektig, var vasket av vær og vind. Lilly pleide å legge ut matrester til måkene etter måltidene. En dag satte det seg ned en spesiell måke. I lang tid bare satt den der og spiste ingenting, noe som var høyst uvanlig. Endelig tok måken sats og kom tilbake med hele flokken sin, slik at de kunne dele. Måken talte til henne om å dele, om å skrive en bok.

– Jeg har det på samme måte. Også jeg har funnet noe jeg vil dele med andre, sier Lilly.

Bokomslag på pianokrakken
Lilly Walle følte et sterkt behov for å dele sin historie med andre. Resultatet er denne boka. Foto: André Kjernsli

Griper dagen

Kallet til å skrive kom sent, men falt naturlig på plass i livet hennes, selv om hun aldri har vært spesielt interessert i litteratur.

–  Jeg har alltid lest litt, men jeg kan ikke si at jeg slukte bøker. Jeg skrev ikke så ofte heller. Det er vel feil å si at det begynte da jeg var alene, jeg har jo gitt ut tre bøker.

Er det et budskap som går igjen i boken, så er det tilhørigheten til Gud. I Paulus’ brev til filipperne står det: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting bønneemnene deres komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk.» I tilfeller hvor hun blir bekymret, minner hun seg selv på å be til Gud, men også huske å bruke alle sine krefter.

Et spørsmål Lilly er opptatt av er hvordan å utnytte dagen til det fulleste. – Jeg er gammel, ja vel. Men jeg er frisk og nokså klar i hodet. Jeg har fremdeles litt krefter, og jeg har tid. Hva skal jeg bruke all denne rikdommen til hver nye dag? spør jeg meg selv.

Spørsmålet minner henne på en sang hun ofte brukte for å åpne eldremøtene i kirken:

Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet. Hver dag er på ny en nåde som stiger fra himmelen ned. Hver dag er igjen et ansvar, et nytt og et hellig krav». Diktet på tre vers er skrevet av forfatter Mads Nielsen og har blitt en kjær sang for Lilly.

En gave fra Gud å bo i Norge

– Jeg kan ikke synge den sangen uten at tårene renner. Og alle kan se det. Gud signe vårt hellige fedreland. Vi som er så friske å sitte i fellesskap, det er en gave. Det er en gave fra Gud å bo her i Norge. At jeg kan hoppe ut av sengen hver morgen og lage frokost. At jeg kan stå på mine egne ben er en gave. Hver dag er en alvorlig sak, det er alvorlig å være så frisk og sunn. Det er en anledning å gjøre et eller annet, så man må bruke dagen.

Walle har ikke noen voldsomme planer for fremtiden. Nå for tiden er hun opptatt med lanseringen av boken og holder seg opptatt med det. Hun er også aktiv i kirken, men nå som et vanlig medlem, ikke lenger som klokker.

Vi rydder vekk bordet for teen og vaflene og gjør oss klare til å dra, men før vi gjør det, spør jeg henne et siste spørsmål. Er det én siste ting hun vil nevne, kanskje noe hun ikke fikk muligheten til å si i boken?

Lilly gir meg et søtt smil og sier: – Når du har gått, kommer jeg sikkert på noe.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer