Historien om Olav-statuen som ble vraket på grunn av sitt fascistiske preg

— Jeg pleier å kalle ham for «han andre», for jeg heter Olav sjøl, sier billedhugger Olav Orud, som etter 20 år med konkurranser, omkamper og hardt arbeid fikk avduket sin skulpturtolkning av kong Olav V sommeren 2015, ved Rådhuset.

Den første av fem konkurranser ble arrangert i 1995. Det var en åpen konkurranse som ikke resulterte i en vinner, men flere andreplasser.

— Det var vel vanskelig for juryen å bestemme seg. Jeg deltok i tre av konkurransene før jeg fikk oppdraget, sier Orud, som leverte omtrent det samme utkastet i hver konkurranse, men med noen små justeringer og forbedringer.

Alle forslagene til ulike konkurranser ble vraket. Så i 2001 inngikk Oslo kommune en kontrakt med bildehogger Knut Steen om å lage en Olav-statue. Avtalen gikk utenom de offentlige konkurransene, med oppnevnte fagjuryer bestående av kunstfaglige eksperter og representanter fra kommunen.

Statuen ble bygget i marmorbyen Pietrasanta i Toscana, men da den 7,5 meter høye statuen skulle settes opp, fem år etter avtalen, ville ikke Oslo kommune ha den likevel, fordi flere mente den hadde et fascistisk preg.

Bekymringsfull høy arm

— Ofte er det stor avstand mellom skisse og skulptur. Skissen kan være bedre enn skulpturen eller omvendt. Det er også slik at det som ser tilforlatelig ut i en liten skisse, kan endre uttrykk når man går opp til monumental størrelse, sier Erik Steen som er nåværende daglig leder i Norsk Billedhuggerforening. Han finner frem en tjukk mappe med dokumentasjon fra tiden da Olav skulle opp på sokkel i hovedstaden.

— Da skulpturen til Knut Steen begynte å ta form, bredte det seg en bekymring for hvordan den kom til å bli. Det var særlig den armen man ble litt bekymret over. Hva den representerte, hvordan den så ut og at den kanskje var litt overdimensjonert, minnes Erik Steen.

Han forstår at det kan ta lang tid å få laget statuer av kongelige, selv om 20 år er alt for lenge. Han anslår at omtrent fem år ville vært passe, fra konkurranse til avduking. Det som bekymrer han nå er at stadig færre behersker kunsten å lage statuer som portretterer historisk viktige personer.

— I europeisk sammenheng har portretterende statuer vært en kjempesterk sjanger gjennom århundrer. Det sier mye når man ikke finner en vinner i slike konkurranser, men det å kunne kombinere portrettlikhet med god form er alltid vanskelig. Det er noe man må beherske. De som behersker det dør ut, og akademiene underviser ikke i det lenger, sier Steen.

— Det tar derfor tid å finne et godt verk, rett og slett. Det blir en diskusjon rundt hvor mye man skal vektlegge gjenkjennelighet og hvor mye man skal vektlegge form. Men i den grad man vil ha en portrettlik, klassisk, figurativ skulptur, så er det helt klart færre og færre som behersker det. Jeg tror man uansett bør tenke nyskapende i denne sjangeren.

Bør takke nei til statuegaver

Den nyeste statuen av kongelige befinner seg i Slottsparken og er av dronning Sonja, sittende på en stein iført fjellturklær. Den ble gitt til dronningen av Den norske turistforeningen.

— Den ble laget av Kirsten Kokkin uten forutgående konkurranse. Hun er en veldig dyktig figurativ kunstner som blant annet har laget Märtha-skulpturen i Washington, som også finnes i en versjon i slottsparken, så her har det gått bra. Likevel tenker jeg at man har større sjanse for å kunne bedømme noe kunstnerisk om det gjennomføres en konkurranse. Med gaver som direkteoppdrag, får man det man får, sier han.

Erik Steen er ikke så begeistret for statuer som kommer som gaver.

— Om det er snakk om en plass, park eller skole litt i utkanten av sentrum, så bør man i større grad kunne åpne opp for gaver, men når det gjelder de helt konkrete plassene innenfor bykjernen her i Oslo, så synes jeg man nesten alltid bør avvise gaver.

Man kan si for eksempel: «Det er en fantastisk flott gave, men kan vi ikke likevel ha en konkurranse om det beste monumentet, så ikke gavegiveren bestemmer hvem som skal utføre jobben?», foreslår lederen av billedhuggerforeningen.

Orud synes utfallet med Knut Steens konge var trist.

— Han har laget veldig fine ting, og jeg synes det er synd at det siste arbeidet hans før han døde endte opp sånn, sier Orud og legger til at det aldri var noen sure miner fra billedhuggerkollegaen. Tvert imot gratulerte han Orud med oppdraget da han til slutt vant.

— Heldigvis ble det ikke et økonomisk tap for ham, for statuen ble kjøpt og satt opp i Gulen kommune i Sogn og Fjordane, sier Orud. Kjøperen var laksemilliardær Ola Braanaas som plasserte kongen speidende og vinkende ut mot havet på Skjerjehamn.SS

— Jeg ville ikke krangle

Kongen til Orud nikker til de passerende og har sjøen innenfor synsfeltet. Han holder på hatten sin med begge hender bak på ryggen. Antrekket er sivilt og ikke militært.

— Olav var konge i en trygg sosialdemokratisk periode uten de store politiske sakene. Det var en fredelig tid der det handlet om å bygge opp igjen landet. Det var vanskelig å lage et dramatisk monument for meg, sier billedhugger Orud.

Men han skulle gjerne plassert Olav nærmere sjøen. I den første konkurransen ønsket også juryen at monumentet skulle stå på Honnørbrygga foran Rådhuset, men de kom i følge Orud frem til at den plasseringen kanskje ble for vanskelig for de deltakende kunstnerne. Fra og med andre utlysning var det derfor den lille parken ved Rådhuset som ble valgt som kongens ståsted.

— Parken er fin med de to store poplene som står der og sånn, men jeg hadde lyst til å plassere ham utenfor parken. Han var en ivrig seiler, så for meg var det naturlig at han skulle se utover sjøen med poplene i ryggen, forteller Orud som tror at han muligens ikke ville fått oppdraget om han hadde insistert på sin ønskede plassering.

— Jeg fikk en telefon fra sekretæren i juryen sent en kveld som spurte: «Si meg, er monumentet helt avhengig av å stå på gateplan eller er det mulig å sette han i parken?» Jeg ville ikke krangle på det, så jeg sa at han kunne stå i parken. Dagen etter fikk han beskjed om at han hadde vunnet.

En folkekonge

Orud tror ikke alle legger merke til kongen der han står nå.

— Han glir så godt inn der, så jeg tror nok noen passerer ham uten å legge merke til ham. Men en dag tenker de kanskje: «Aha! Jøss, der står han ja!»

Orud synes altså ikke kompromisset var ille, men tanken bak plasseringen var også viktig for å fremheve Olav som folkekonge, presiserer han.

— Jeg synes han fikk en litt opphøyet plass der i parken, men det kan hende flere ville syntes han sto veldig lavt sånn som jeg opprinnelig hadde tenkt til å plassere ham da, sier Orud, som i hvert fall fikk gjennom sin opprinnelige idé om at kongen hadde gått ned fra sokkelen sin.

Bak kongen står sokkelen han har trådt ned fra. Den består av fire relieffer, som sier noe om Olav som konge og om Norge som nasjon. To av dem er kjølvann og skispor, som kanskje er laget av kongen selv og som også viser vei. De to andre viser Olavs ankomst på Honnørbrygga i 1905, som baby på armen til sin far, og hjemkomsten, som Norges kronprins etter krigen i 1945, på samme sted.

Kongen og katten

Maidagen i 2015 da bronsekongen skulle skinne for sitt første publikum var slitsom, synes Orud.

— Det var masse mennesker og bevæpnede politifolk fordi man var redd for terror. Kong Harald, Astrid fru Ferner og ordfører Fabian Stang var der. Men selv om det var slitsomt, var det fint å få Olav på plass etter alle disse årene og forsøkene, sier Orud. Han forteller at spesielt ett bilde har vært inspirerende i utviklingen av statuen fra første stund og konkurranse i 1995:

— I bakgrunnen på bildet står det politikere og ambassadefolk. Kongen kikker godmodig ned på en liten katt som uanfektet spaserer forbi ham. Jeg synes det er et morsomt bilde.

• Les flere reportasjer i denne serien.