- En merkelig debatt rundt Partiet Sentrum og Islam Net

Det er med en viss forundring jeg opplever den kollektive og nærmest unisone fordømmelsen av Partiet Sentrum i kjølvannet av valgkampen og spesielt etter Dax18 i går kveld.

Det Partiet Sentrum tilsynelatende har gjort, er i så fall ikke noe annet enn det de andre etablerte og langt større partiene har holdt på med siden 80-tallet. Det er innarbeidet kultur og politisk spill som med årene nærmest har blitt politisk kutyme.

Ny byrådsleder ville forby koranbrenning nylig

Bare så sent som i forrige måned tok den kommende byrådslederen fra Høyre til orde for å hindre koranbrenning på kommunal grunn. Og hvor serverte han dette valgflesket? I en moské selvfølgelig.

DEBATT

– Jeg får vondt i hjertet av å tenke på at halve bydelen min overlot til andre å bestemme over fremtiden vår

Og det er ingenting sammenlignet med den mobiliseringen Arbeiderparti-politikere har drevet med i religiøse miljøer i flere tiår.

I dette politiske pokerspillet er ikke bare Partiet Sentrum for en amatør å regne, men også siste spiller som har funnet seg en midlertidig plass ved et allerede ganske fullt bord av langt mer erfarne spillere. 

Og apropos religiøse miljøer. Du skal ikke mer enn ti-femten år tilbake i tid før meninger, holdninger og verdisyn man i dag liker å plassere hos Islam Net, ikke bare var gjengs i de fleste muslimske, religiøse miljøer, men talspersonene for disse trengte ikke å bli bedt to ganger med å deklarere sine synspunkt offentlig.

I dag er de langt mer reserverte og nekter å svare før de har snakket med en imam. De har lært leksa si.

En politisk arvesynd

Når man har levd med frykten, kjent undertrykkelsen på kroppen og blitt gjort til flyktning i kampen for overlevelse, frihet og et bedre liv for seg selv og sin familie, og årsaken er et regime som har malt samfunnet med en bred pensel av drakoniske lover og gitt disse en muslimsk, religiøs ramme, skulle det bare mangle om man ikke var tilbøyelig til å knytte undertrykkelsen og uretten til islam.

Pluss

Frank og naboen fikk risset inn hakekors på bilene sine: – Ekkelt

Når mennesker med en historie som den over gir uttrykk for skepsis, og endog frykt, i møte med konservativ islam, så føler jeg meg forpliktet til å møte det med anerkjennelse. Jeg vil lytte til deres bekymringer og forsøke å forstå. Jeg anser det som et moralsk imperativ og et medmenneskelig ansvar.

Det er litt annerledes når en koalisjon av politikere, samfunnsdebattanter og kulturkrigere ikke bare forsøker å klistre alt man ikke liker med islam, muslimer og såkalte fremmede kulturer på Islam Net. Men samtidig også forsøker å gjøre nykommeren Partiet Sentrum til et offerlam for det som, etter alle solemerker, er en politisk arvesynd. 

Den store stygge ulven

Det er selvfølgelig svært beleilig, for da slipper man å forholde seg til andre religiøse miljøer, og miljøene slipper å bli fulgt med argusøyne, for det er jo Islam Net som er den store, stygge ulven. 

Og de store, etablerte partiene slipper å bli holdt ansvarlig for det mangeårige politiske løpet sitt i religiøse miljøer, de bare overlater stafettpinnen i all stillhet til Partiet Sentrum og krysser fingrene for at de snubler i oppløpet.

Lover religonsfokus etter kritikk av uttalelser om koranbrenning

Jeg forstår at mange er opptatt av Islam Net, og med god grunn. Men jeg vil minne om at vi lever i et samfunn med liberale og demokratiske verdier.

Forsamlingsfriheten er for alle og ytringsfriheten er ukrenkelig. Det kan ikke være slik at disse verdiene starter med de volds- og rasismedømte brannstifterne i SIAN, men stopper ved Islam Net.

Står respekt av

Selv er jeg mer opptatt av Partiet Sentrum. Jeg har en forkjærlighet for underdogs, og det er ikke mange årene siden mitt eget parti var å anse som underdog.

Partiet Sentrum har spilt etter reglene som de store, etablerte partiene selv har tegnet opp, og uavhengig av hva slags valgkamp de har drevet, har de altså klart å karre til seg et mandat ved første forsøk. 

Det er en hustler-mentalitet det står respekt av. Så får tiden vise om de fortjener en plass i det norske politiske landskapet.