Da to statuer gikk fra å være kalde elementer i bybildet, til å bli glovarme. Rasisme hugget i stein

Statuer av Winston Churchill som ble satt opp for å hedre en krigsherre, er ramponert i flere byer i Europa, fordi han også var rasist. Oslos Churchill på Solli plass slapp i denne omgang unna med litt rødmaling.

Winston Churchill har stått og lent seg på krykken sin på Solli plass siden 1976. Han er irret og har endret farge med årene, men ordene på sokkelen under ham er hugget i stein: «Come then, let us go forward together with our united strength».

Sitatet var punchlinen i talen han holdt da han ble statsminister i Storbritannia i 1940. Denne mannen hylles for å ha reddet Europa fra nazistene, men i sommer har noen prøvende sprayet litt rødt over ordene fra talen hans, for å vise Oslos borgere at sannheten vi har hatt om Churchill ikke er hele sannheten.

– Det er nær historie

Poet og samfunnsdebattant Guro Sibeko synes man skulle dratt på litt. Hun synes det rette ville vært å legge noen ofre for sult i egnet materiale rundt beina hans.

– Det bor folk i Norge i dag som er etterkommere av dem Churchill sørga for at sulta i hjel mens han var statsminister. Det er nær historie for mange nordmenn.

«Ta ned rasist/slavehandler-statuene i Norge!», er navnet på den digitale underskriftskampanjen som var med på å fyre opp debatten rundt Oslos statuer i sommer. Oppropet er signert av over 5000.

Ned fra pidestallene

Det startet den 25. mai da George Floyd ble holdt nede med makt av politiet i Minneapolis. Han sa desperat at han ikke fikk puste. En video som er spredd over store deler av verden viser hvordan en av politimennene holder kneet mot halsen til Floyd i nærmere ni minutter. Til slutt dør Floyd.

Politimannen er siktet for forsettlig drap. De tre andre politimennene som var på stedet, er siktet for medvirkning.

Sinnet over det de fleste er overbevist om at er rasistisk motivert vold førte til demonstrasjoner og opptøyer i hele USA. Det ble snakket om borgerkrig. Statuer ble revet ned, tagget på og kappet hodet av for å omskrive historien.

Kolonister og slavedrivere fortjener ikke å stå på sokkel, var budskapet. Sørstatsledere ble også revet ned fra pidestallene sine. Så spredte sinnet seg videre og nådde Norge.

– Unyansert syn på Churchill

«I Oslo står det statuer av henholdsvis Winston Churchill og Ludvig Holberg, sistnevnte investerte i slavehandel. Winston Churchill var en RASIST og mente at den hvite rasen var overlegen. Det er UHØRT at rasistiske hvite menn som syntes det var greit å undertrykke svarte mennesker så til de GRADER skal ha en plass i våre gater! Vi forventer at alle statuene legges ned!» skrev initiativtakeren bak underskriftskampanjen i Norge.

Grønn Ungdom støttet tidlig oppropet og talspersonen deres, Teodor Bruu, har brukt store deler av sommeren på å svare på hvorfor. Han svarer med spørsmålet: «Hvem skal vi hylle og hedre i samfunnet?»

– Mange i Norge har et unyansert syn på Churchill. De ser nærmest på ham som en verdensredder. Den historien står i hvert fall sterkere enn at han er ansvarlig for krigsforbrytelser og aktivt jobbet for rasistiske strukturer i samfunnet, sier Bruu.

– Symbol på krigsforbrytelser

Det viktigste for ham og de andre i Grønn Ungdom er ikke om statuen av den tidligere statsministeren i Storbritannia rives ned eller flyttes fra Solli plass og inn på et museum. Hovedpoenget har vært å diskutere den mentale plassen de historiske skikkelsene tar i Norge.

– Mange synes debatten har fått et latterlig skjær fordi noe så viktig som å kjempe mot rasisme ikke kan handle om statuer, men vi mener at det er en viktig og legitim del av rasismedebatten. Vi trenger en analyse av hvordan vi ser på historien, sier Bruu.

Han synes kritikerne som sier at fjerning av statuer er en omskriving av historien, bommer stygt.

– Når vi setter opp en statue, er det for å ære og ikke lære om den personen. Vi lærer om historiske personer ved å lese om dem. Statuen av Churchill belyser ikke personen Churchill, sier Bruu og legger til:

– For mange symboliserer Churchill slutten på andre verdenskrig, mens han for andre er et symbol på krigsforbrytelser og starten på andre kriger. Den todeltheten i ham kommer ikke frem i statuen.

Ubehagelige statuer

Seniorforsker ved norsk institutt for kulturminneforskning, Torgrim Sneve Guttormsen, er enig i at sommerens statuedebatt er viktig, men synes den blir for polarisert.

– Det er en gruppe mennesker som mener at det er et ubehagelig innhold ved et par av statuene i Oslo. Det er viktig. Flere politikere hev seg på og sa sine meninger om hvorfor statuene skulle bli stående fremfor å ta til seg hvorfor noen mener det motsatte, sier Guttormsen.

Ytterliggående vås

Noen av de flere politikerne som har uttalt seg er Høyre-politikerne Peter Frølich og Stefan Heggelund, Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum og Ap-leder Jonas Gahr Støre. «Historieløst, fordummende, primitivt og ytterliggående vås» er noen av begrepene de bruker i medietilsvarene sine.

Det er i overkant av 3500 personer som har signert oppropet «Behold statuer av historiske personer». Initiativtakeren skriver blant annet:

«Norgesvennen Winston Churchill er verdens fremste krigshelt som stod opp mot den nazistiske rasistiske pest i Europa, Afrika og flere andre kontinent før og under andre verdenskrig.» Den danske dikteren Holberg beskriver han som «en av sin tids største forfatter og formidler av nye ideer om politikk, religion og kjønn for et bredt dansk-norsk publikum. Det historieløse angrepet på disse statuene er falsk anti-rasisme og en form for skadelig historierevisjon av historieløse. Dermed svekker man vår historiske arv.»

Talspersonen for Grønn Ungdom, Teodor Bruu, innrømmer at han har endret syn på Holberg i løpet av debatten.

– En forfatter kan ikke klandres på samme måte som en politiker. Når det gjelder Churchill er det ikke mulig å se bort ifra holdningene han hadde. Det var som statsmann han begikk krigsforbrytelser og var delansvarlig for at folk døde av sult i India, konkluderer han.

Glovarm statuedebatt

Kulturarvsforsker Guttormsen skulle gjerne ha hørt mer om hva både gruppene som er for og imot rivning mener er den beste løsningen for statuene, både nå og fremover. Han er ikke sikker på om det beste er at profesjonelle skal plassere byrommets kunst gjennom arkitektkonkurranser som hovedsakelig tar utgangspunkt i det estetiske.

Han liker bedre tanken på interessegrupper som er satt sammen av folk som påvirkes direkte av verkene. Guttormsen mener det er en god måte å tenke kulturarv på og synes ikke minst det er interessant at to statuer de fleste ikke har tenkt noe særlig over før nå, har gått fra å være kalde elementer i bybildet, til å bli glovarme.

Guro Sibeko synes det er synd at det ikke er mulig å ha en rolig samtale om vår felles historie og hvordan vi fremstiller den, men tror sjansen for å få gjennomført kunstprosjekter som kan si noe mer om mennene som står på sokkel i Oslo, er minimal.

– Når så store deler av offentligheten, eller kanskje ikke så store deler av offentligheten, men en så bråkete del av offentligheten, bruker skitne triks for at debatten skal handle om alt mulig annet enn det disse menneskene faktisk gjorde, går ikke det, sier hun og legger til:

– Jeg vet ikke helt hvorfor folk blir så såra og krenka av fakta, men når det vekker så sterke følelser, skjønner jeg at det bare er å gi opp debatten som kunne munnet ut i bredere historieforståelse og kanskje til og med bedre kunst.

Uakseptable holdninger i dag

Historiker Anette Homlong Storeide skjønner godt at det er vanskelig for folk å akseptere at heltene deres hadde flere sider. Hun presiserer at det å diskutere rasisme er en ny debatt.

– Norge for bare 50 år siden, var et land med generelt helt andre holdninger enn de vi har i dag. Det vi ser på som korrekte holdninger og verdisyn i dag, er i endring. Holberg og Churchill hadde holdninger som ikke er akseptable i dag, men i sin samtid var de begge ganske gjennomsnittlige, hevder hun og utdyper:

– Men det er kanskje ekstra ubegripelig at personer man har fått fremhevet i historien som store krigshelter og store forfattere også hadde holdninger som vi i dag ikke ser på som akseptable.

Storeide vektlegger at den samme debatten ble tatt for 200 år siden og tror den vil komme opp igjen etter at alle nålevende er døde.

– Det er typisk at vi fortolker fortiden i et mer kritisk lys enn vi evner å fortolke samtida. Det er et evig spørsmål hva som er minneverdig og hva som er riktig og galt å skrive inn i historien, påpeker hun.

• Les flere reportasjer i denne serien.