Rebecca (29) fra Røa fikk en sjelden kreftform: – De neste seks månedene etter dagen på sykehuset husker jeg ikke

Nylig ble Rebecca Weng kåret til Årets dyrepleier. Det var kollegaene ved EMPET dyreklinikk på Røa som nominerte henne i hemmelighet. Men livet har ikke bare vært lett for den ferske dyrepleieren de siste årene.

Kort tid etter at Rebecca Weng kommer hjem fra dyrepleierutdanningen i England, begynner hun å jobbe på Evidensias dyresykehus på Ensjø. Men bare et halvt år inn i yrkeskarrieren føler hun seg sliten og klarer ikke henge med i tempoet. D-vitaminmangel, tenker hun selv, men plagene skal vise seg å være langt mer alvorlige.

Av legen får hun beskjed om å oppsøke Diakonhjemmet sykehus. Når hun kommer dit, møter hun helsepersonell som står klare til å ta prøver av blod, urin og beinmarg. Diagnosen stilles på dagen. Kronisk myelogen leukemi.

– De neste seks månedene etter dagen på sykehuset husker jeg ikke. Ikke julen, ikke nyttår, ikke at snøen smelter og ikke at våren kommer, ikke 17. mai, ikke 23-års dagen min. De første minnene jeg har er fra sommeren etter. Men de er ikke gode.

Det blir slutt med samboeren. Rebecca flytter hjem igjen til barndomshjemmet, som hun har forlatt fem år tidligere. Først fire år etter, føler hun seg frisk. Hun går på medisiner med god effekt og fungerer greit i arbeid og til daglig.

Et liv snudd på hodet

Hun bestemmer seg for å ta med hundene Lasse (en gatehund fra Hellas) og Leia (oppkalt etter Leia i Star Wars) på langtur. Hun vil kjenne på livet og bestemmer seg for å gå 220 kilometer fra Lillehammer til Dovre, med telt, sovepose og hundemat, til sammen 24 kilo i sekken. 

– Vi var alene, hundene og jeg. Det var spennende, rart og veien føltes uendelig lang. 

Men sekken var fylt med mer enn det.

Katten Maya forsvant for 13 år siden. På 40-årsdagen til Thomas ble de gjenforent: – Det er helt absurd

– Sekken var fylt av fire år med kreft, av et liv som ble snudd på hodet, en framtid jeg ikke selv kunne styre. Av en selvtillit som var svekket og usikkerhet som kun hører en forvirret tenåring til. Jeg bar på alle mine sorger og depresjoner, en traumatisk fortid og en usikker framtid, uten noen distraksjon eller utflukt.

– Tør man drømme

– Jeg gråt. Jeg kjeftet og smelte på hundene, meg selv og utallige sau på beite. Jeg gikk og gikk.

Dagene går og finværet holder, Rebecca tenker stadig mindre på problemene i det vanlige livet.

– Tankene svever, og jeg drømmer om hva jeg vil gjøre med livet mitt. De siste årene har det ikke vært rom for drømming, men et konstant fokus dag til dag. Tør man å drømme om fremtiden, når man har opplevd å skulle dø? Når man vet at livet er så skjørt og at man henger i en tråd som når som helst kan ryke?

– Jeg er fantastisk stolt

Nylig ble Rececca kåret til Årets dyrepleier. 

– Prisen kom veldig overraskende. Jeg er fantastisk stolt over at det ble meg i år. Jeg visste ikke at jeg var blitt nominert engang, og synes det er skikkelig stas.

Ifølge kollegene er Rebecca en fantastisk støttespiller, en som alltid stiller opp. Hun har et brennende engasjement for dyrepleieryrket og har sørget for at klinikken har blitt sertifisert kattevennlig.

Hunden fikk kokende vann over seg og døde etter tre dager. Eieren oppsøkte ikke veterinær

– Folk vet om veterinæren, mens dyrepleieryrket er veldig usynlig. Dyrepleieren er som en sykepleier for dyrene, og jobben er faktisk veldig tøff, både fysisk og psykisk. Mange tror du bare sitter og koser med dyr, men du skal være faglig sterk og må jobbe mye selvstendig. Går det feil, kan det få fatale utfall.

– Jeg skjønte alvoret

For to år siden ble Rebecca med i en studie og gikk av medisinene sine. Foreløpig har hun vært frisk i to år og har ikke fått noe tilbakefall på den sjeldne leukemi-diagnosen.

– Det er en kronisk kreftvariant, så jeg kan ikke si at jeg er helt trygg. Jeg var så ung da jeg fikk sykdommen. Jeg tror jeg tidligere enn det som er vanlig skjønte alvoret i livet, at man ikke er udødelig. Det har gitt meg perspektiver på hva jeg ønsker å bruke tiden min på.

Veterinærbransjen er tøff, dyrepleieren prøver å ikke ta med seg jobben hjem.

– Det er tøft, siden vi er glade i dyr. Når man får inn syke, gamle eller påkjørte dyr, kanskje uten eiere, er det ikke lett. Vi har kommet så langt innen veterinærmedisin, at vi kan gjøre det samme som vi gjør for mennesker. Men det er eieren som bestemmer hva vi skal gjøre, og det går mye på økonomi. Mange eiere har ikke muligheten til å betale.

– Vondt å se dyr lide

– Det er vondt å se dyr lide, for eksempel når de har løse tenner i munnen, men dyrene er tøffe og sier ikke fra. Det er trist når man ikke kan gjøre noe for dyret.

Sarah og Vegard reddet svaneungen Rocky fra E6. Stor gjensynsglede da svanefamilien fikk ham hjem til Hovindammen

Rebecca skulle gjerne jobbet på et travelt sykehus, men har måttet sette på bremsene.

– Jeg er den eneste dyrepleieren på EMPET dyreklinikk. Det ses og settes pris på av kollegaene mine. Det kan være veldig stressende når mange oppgaver faller på deg, men jeg er samtidig brennende opptatt av dyrepleieryrket. Det klarer jeg ikke helt å holde inne i meg.

Årets Dyrepleier» deles ut en gang i året av dyrefôrfirmaet Hill’s i samarbeid med Norsk dyrepleier- og assistentforening. Formålet med prisen «Årets Dyrepleier» er å vise frem den viktige jobben dyrepleiere utfører og å anspore til faglig utvikling hos den enkelte dyrepleier.