I det fargerike huset i Gamlebyen bor Kjerstin (41) med fire barn og svigermor: – Jeg flyttet inn allerede på visningen

– Vi tenkte nok at vi skulle bo litt mer hver for oss. Sånn har det ikke blitt.

I dag spiser de middag sammen hver dag, og yngstemann tilbringer så mye tid hos farmoren at Kjerstin Ofstad Drager (41) spøker med at han nesten bor mer hos henne enn hos foreldrene.

– Det blir litt alt eller ingenting. Og hos oss ble det alt.

Huset var opprinnelig en tomannsbolig, med kjøkken og bad både oppe og nede. Familien disponerer mesteparten av huset, mens svigermoren har sin egen del.

I praksis er grensene langt mindre tydelige.

Nummer fire endret planene

Da Kjerstin ble gravid med sitt fjerde barn, bodde familien i et rekkehus på Ekebergskrenten.

De hadde tre soverom, og to av barna delte allerede rom.

– Vi hadde egentlig tenkt at vi skulle bli boende. Men med fire barn skjønte vi at vi trengte mer plass, og vi hadde veldig lyst på hage.

Odin (31) elsker sine 18 kvm på Bjølsen: – Jeg eier alt så langt øyet kan se

Da var det svigermoren som kom med ideen om å kjøpe noe sammen.

– Jeg tror aldri jeg hadde turt å spørre henne selv. Det er jo en ganske stor ting å be om.

Men familien var ikke vanskelig å overtale.

– Svigermoren min er verdens herligste menneske. Vi sa ja omtrent med en gang.

Drømmehuset dukket opp

Hun var fortsatt i 60-årene, frisk og sprek, og tanken var at hun kunne være en ekstra hånd i en travel småbarnshverdag. Selv ønsket hun seg også hage, blant annet for å kunne dyrke.

Det var likevel ett viktig krav da de begynte å lete.

– Hun skulle ikke ende opp i en liten kjellerhybel bare fordi hun skulle bo sammen med oss.

Etter flere visninger dukket murhuset huset fra 1915 opp, bare et par minutter fra der familien allerede bodde.

Kjerstin falt for det med en gang.

– Jeg flyttet nesten inn i hodet mitt allerede på visningen. Jeg begynte å se for meg hvordan alt kunne bli.

Fra grått til knallfarger

Det hun så for seg, var ganske langt unna hvordan huset faktisk så ut.

– Det var grått og hvitt overalt.

Susanne (22) trenger knapt å forlate studenthjemmet: – Her blir det allsang på doen

Fire år senere er det vanskelig å se for seg huset slik.

Kjerstin har fylt det med sterke farger, fargerike møbler, lamper og detaljer hun har funnet både brukt og på reiser.

– Jeg har alltid vært glad i farger, men det har nok bare blitt mer og mer.

– Mange er så redde for å velge feil

Hun har ingen bakgrunn innen interiør eller design.

– Jeg følger egentlig bare magefølelsen. Jeg setter sammen farger jeg synes fungerer, og så tør jeg å gå for det.

Det siste tror hun er en viktig del av uttrykket hjemme.

– Mange er så redde for å velge feil. Jeg er nok ganske uredd når det kommer til farger.

For Kjerstin handler fargene heller ikke bare om at hun synes de er fine.

Hun er åpen om at hun har tvangstanker (OCD), og forteller at hun med tiden har blitt mer bevisst på hvor mye omgivelsene påvirker henne.

– Jeg bruker farger til å løfte meg selv. På en dårlig dag vil jeg ikke sitte og stirre inn i en hvit vegg.  Jeg vil at hjemmet mitt skal gjøre meg glad. At jeg skal kunne våkne og få et lite løft bare av å se meg rundt.

– Sånn trenger det ikke å være

Samtidig er hun vant til at mange forbinder OCD med et langt mer sterilt og minimalistisk hjem enn hennes eget. Hun omtaler seg selv som maksimalist og liker å ha ting rundt seg.

– Mange forbinder OCD med et helt sterilt hjem, brettede kanter og at alt skal være perfekt. Sånn trenger det ikke å være.

Hos henne handler behovet for kontroll på andre måter.

– Hvis en skuff ikke er helt lukket, klarer jeg ikke bare å gå fra den. Da kan jeg få angst.

Det samme gjelder dersom leker og andre ting blir liggende og flyte.

– Jeg kan godt ha mange ting, men de må ha en plass. Det må være orden i kaoset.

Barna kjenner ikke til noe annet

Også de fire barna har blitt vant til at hjemmet skiller seg ut.

– De sier bare: «Mamma, vi har masse farger hjemme hos oss». For dem er jo dette helt normalt.

Kjerstin håper de også tar med seg noe av det.

– Jeg synes det er fint at de vokser opp med farger rundt seg. Jeg håper de kjenner på den samme gleden av det.

Og dersom noen synes det blir litt mye? Det bekymrer henne lite.

– Det er bra å være litt rar.

Gigantvilla på Bygdøy solgt for 142 millioner: – Ekte drøm å bo i