Solveyg (98) har bodd i kunstnerboligene på Bøler siden 1959: – Jeg fikk akkurat det huset jeg ville ha

På veggene henger store tepper, og mellom møbler, bøker og kunst finnes spor etter et kunstnerliv som strekker seg over mer enn 75 år. For Solveyg W. Schafferer-Sigerus (98) har huset på Bøler vært både hjem og arbeidsplass siden 1959.

Hun er en av Norges kjente billedhuggere, med skulpturer plassert over store deler av landet. Hun debuterte på Høstutstillingen allerede i 1951 og har siden vært representert der med 26 skulpturer. En bronsebyste hun har laget av den svenske diplomaten Folke Bernadotte står i FN-bygningen i New York.

Men en stor del av kunstnerlivet hennes har utspilt seg nettopp her, i kunstnerboligene på Trolltun.

– Det var helt fantastisk å komme opp hit.

Fikk huset hun ønsket seg

Trolltun borettslag ble bygget på Bøler i 1959, med 32 atelierboliger laget spesielt for kunstnere.

Prosjektet ble utviklet av OBOS og Unge Kunstneres Boligbyggelag, med støtte fra Oslo kommune og Husbanken. Kommunen stilte tomten gratis til disposisjon.

En spesiell ordning gjorde også at deler av boliglånet kunne betales tilbake gjennom kunstnerisk arbeid eller utsmykning for kommunen.

Schafferer-Sigerus var blant kunstnerne som fikk flytte inn. Deretter ble det trukket lodd om hvilken av boligene hver enkelt skulle få.

– Jeg fikk akkurat det jeg ville ha.

Fra 18 kvadratmeter uten do

Kontrasten til boligen hun kom fra var stor. I årene før hadde Schafferer-Sigerus bodd på et loftsrom på rundt 18 kvadratmeter i Pilestredet.

Rommet var mørkt og støvete da hun fikk det. Hun satte det i stand selv, blant annet med materialer hun fikk gjennom Unge Kunstneres Samfund i bytte mot små skulpturer.

Egentlig var det ikke lov å bo der. Loftet skulle bare brukes som atelier, men Schafferer-Sigerus gjorde det likevel til hjemmet sitt.

Kunstneren Knut André (58) har kanskje Vålerengas mest særegne hjem – fylt med ting han har funnet på gata

Der var verken bad eller toalett. Når hun måtte på do, gikk hun bort til Kunstnernes Hus, mens hun blant annet brukte Bislett bad for å bade.

– Jeg var så lykkelig fordi jeg endelig hadde fått noe for meg selv.

Etter at hun giftet seg i 1957, bodde hun og hennes tidligere ektemannen der i ytterligere to år før de kunne flytte til Trolltun.

Plassen satte begrensninger for kunsten. På det lille rommet var det vanskelig å arbeide med større skulpturer.

Med huset og atelieret på Trolltun åpnet det seg helt andre muligheter.

Her kunne hun arbeide større. Her kunne kunsten få plass.

Og her vokste barna hennes opp.

Anne-Cath. Vestly som nabo

Gjennom årene har Trolltun vært hjem og arbeidsplass for en lang rekke kjente kunstnere. Blant dem er Inger Sitter, Carl Nesjar og Fritz Røed. Også Anne-Cath. Vestly bodde her sammen med ektemannen Johan Vestly.

Det var egentlig Johan Vestly som gjorde at familien kvalifiserte til en av kunstnerboligene. Han var tegner og maler, og illustrerte konas bøker.

– Det var på grunn av mannen hennes at de kunne flytte hit. Men det var jo hun som ble den mest kjente av oss alle, sier Schafferer-Sigerus.

Selv om hun gjennom hele livet har vært omgitt av andre kunstnere på Trolltun, mener hun ikke at selve kunstnermiljøet har vært avgjørende for arbeidene hennes.

– Jeg har aldri tenkt på at jeg bor med andre kunstnere. Det har aldri inspirert meg.

Hun forteller at kunsten i stor grad har vært inspirert av egne opplevelser. Fra barndommen og krigsårene til reiser og lengre opphold i utlandet.

Også livet på Bøler satte spor. De kjente barneskulpturene hennes ble til i de første årene på Trolltun, mens hennes egne barn var små.

– Jeg har alltid hentet mye fra det jeg selv har opplevd.

Nasjonalgalleriet åpner snart: Stiller ut seg selv

Måtte flykte som barn

Schafferer-Sigerus er særlig kjent for skulpturer av barn og hverdagsliv, men arbeidene hennes rommer også langt mørkere erfaringer.

Schafferer-Sigerus vokste opp i Innsbruck i Tirol, der hun bodde fram til familien forlot Østerrike. I 1939 kom de til Trondheim, hvor moren hennes hadde familie.

Faren var sterkt imot nazismen.

– Han forsto hele greia med en gang. Vi rømte fordi han visste hvordan det ville gå.

Under krigen måtte hun flykte igjen, denne gangen fra Norge til Sverige. Der bodde hun også en periode i flyktningleir.

I flere år var hun statsløs.

– Det skjedde mange triste ting i barndommen.

– De to tankene lå i hodet mitt

Allerede som barn var hun glad i å tegne. Rundt elleveårsalderen begynte hun å snakke om at hun kanskje skulle bli billedhugger.

Men hun vurderte også en helt annen retning.

– Jeg tenkte kanskje at jeg skulle bli psykiater. De to tankene lå i hodet mitt hele tiden.

Det ble kunsten, men interessen for psykologi, religion og menneskers indre liv forsvant aldri.

Senere studerte hun både psykologi og religionshistorie ved Universitetet i Oslo.

Drømmer og religiøse symboler fant også veien inn i kunsten.

Laget skulptur til moren

Et av de mest personlige verkene hennes er «Dona nobis pacem» – «Gi oss fred». Skulpturen laget hun til minne om moren, som døde da Schafferer-Sigerus var 15 år gammel.

I dag står verket på Sogneprest Asle Engers plass på Frogner.

– Jeg har alltid laget det som har ligget meg på hjertet. Jeg har aldri vært så opptatt av salg eller ventet på at noen skulle gi meg et oppdrag.

Gjennom årene har oppdragene likevel ført henne langt utenfor atelieret på Trolltun. I forbindelse med kunsten har hun møtt både kongelige og politikere, fra Norge og utlandet, og har blant annet laget «Krigsseileren» i Grimstad og et monument over De hvite bussene i Malmö.

Huset vokste med livet

Også huset på Trolltun har forandret seg gjennom årene. På slutten av 1970-tallet bygget Schafferer-Sigerus ut boligen med rundt 40 kvadratmeter, etter tegninger hun selv laget.

Innredningen har derimot fått vokse fram mer tilfeldig.

I det fargerike huset i Gamlebyen bor Kjerstin (41) med fire barn og svigermor: – Jeg flyttet inn allerede på visningen

– Jeg har aldri hatt noen plan. Jeg har bare kjøpt ting jeg har falt for.

På veggene henger store tepper, og bøker finnes nærmest overalt i huset. Interessen for tekstiler har fulgt henne lenge.

– Jeg er veldig glad i tekstiler. Og så er jeg en lesehest, sier hun.

Utenfor har også mye skjedd siden hun flyttet inn. Det som i 1959 var en naken tomt uten trær, er i dag grønt og frodig.

67 år etter at hun flyttet inn, bor Schafferer-Sigerus fortsatt i huset hun fikk ved loddtrekningen. Siden den gang har huset blitt større og trærne utenfor vokst seg høye.