Nasjonalgalleriets tomme saler åpner fra 25. til 30. september.
Utstillingen BARE viser byggets arkitektur uten kunstverk.
Omvisere og kunstnere deler minner fra galleriet.
Besøkende får hvite papirdrakter under omvisningene.
Fra 25.–30. september åpnes de historiske salene i Nasjonalgalleriet uten kunstverk. Munch-rommet står uten Munch, skulptursalene uten skulpturer og overlyssalene uten maleriene som i generasjoner definerte dem.
– Samlingen har forlatt bygget. Hva er et museum når kunsten forsvinner? Utstillingen BARE oppstår i et historisk mellomrom. De gamle mesterverkene er borte. De nye er ennå ikke skapt, sier billedkunstner og kunstnerisk leder for Nasjonalgalleriet, Lars Ø. Ramberg.
BARE forsøker ikke å rekonstruere det som er borte. Ingen reproduksjoner fyller veggene. Ingen skjermer viser den tidligere samlingen. Ingen kopier erstatter skulpturene.
Nasjonalgalleriet byr på sine nakne vegger under utstillingen i september.Foto: Bjørk Ellingsbø
– Forsterke forventningene
– Kunstens fravær vekker bevisstheten om det som har vært, og forsterker forventningen om det som skal komme. Nasjonalgalleriet trer frem som et institusjonelt readymade. Det som tidligere var kunstens bakgrunn – arkitekturen, lyset, lydene, materialene og menneskene – blir nå selve verket, sier Ramberg i en pressemelding.
Men tomhet er ikke det samme som fravær av innhold. Når kunstverkene forsvinner, blir sporene etter dem synlige.
– Arkitekturen bærer hukommelsen om det den har rommet. En vegg kan fremkalle et bilde som ikke lenger henger der. Et rom kan bevare erindringen om en utstilling. En trapp kan bære minnene om menneskene som har beveget seg gjennom den, uttaler Ramberg.
Under spesielle omvisninger vil utvalgte kunstnere og tidligere omvisere dele personlige minner og erfaringer knyttet til Nasjonalgalleriet.
Slik trer en annen samling frem: ikke den som kan registreres og magasineres, men den som finnes i hukommelsen.
Lars Ø. Ramberg er kunstnerisk leder for Nasjonalgalleriet. Nå åpner han byggets tomme saler for oslofolk.Foto: Bjørk Ellingsbø
Publikum trer inn i verket
– Når kunstverkene forsvinner fra salene, forskyves også forholdet mellom publikum og museum. Det som vanligvis befinner seg i periferien av oppmerksomheten, trer frem: dagslyset, proporsjonene, parketten, akustikken, skrittene, stemmene og kroppene i rommet, sier Ramberg.
Under omvisningene får publikum en enkel, hvit papirdrakt. Individuelle farger og visuelle signaler dempes. De besøkende blir midlertidige figurer i arkitekturen; deres bevegelser og tilstedeværelse inngår i utstillingen.
Publikum står ikke lenger bare foran et kunstverk. De befinner seg inne i det.
