Harry Sønsterød
Harry Sønsterød var en av de mest sentale motstandsmennene under krigen. Han satte livet på spill i kampen mot nazismen. Foto: Wikimedia Commons

Tale ved motstandsmannen Harry Sønsterøds båre

Med Harry Sønsterød er den siste av de sentrale sabotasjelederne fra 2. verdenskrig gått bort. Historiker Lars Borgersrud holdt denne talen i Asker kirke 4. januar.

For en nyutdannet ingeniør i 1941, var det ikke så enkelt å unngå å komme i okkupantens klør. NS-regimet hadde nemlig innført arbeidsplikt gjennom Arbeidsinnsatsen. Så for å unngå tyskerarbeid, startet Harry som tømrer i Akersveien Trevarefabrikk i Oslo.

I det firmaet hadde han en arbeidskamerat som drev med en militær gruppe. Han ba Harry om å bli med på øvelser, sammen med to andre fra Heggedal, som også kom til å bli sabotører; Roar Stub Andersen og Olav Førland. Det ble mye trening vinteren 1942. Men sabotasje fikk de ikke lov til. De hadde imidlertid en dyktig instruktør, som de forstod at ville mer enn å vente. Men han var så illegal at de ikke fikk vite hvem han var.

Endelig sprengte hovedarbeidskontoret

De tre ønsket mer motstand. Men hvordan? På denne tida hadde mange forstått at man måtte gjøre noe med den tvungne arbeidstjenesten. Det var vanskelig for hver og en å lure seg unna, slik Harry hadde klart. Kunne man ikke rett og slett ødelegge Arbeidstjenestens adresseregistre? Det ville kreve mot. Og at man trosset regjeringen i London, som ikke ville ta i bruk slike virkemidler.


Men så, på selveste Hitlers bursdag, 20. april 1943, gikk hovedarbeidskontoret i Oslo i lufta. Harry har fortalt om sine tanker da han gikk forbi det utbrente arbeidskontoret i Pilestredet 31. Endelig var det noen som gjorde noe! Dette ville han være med på. Men hvordan skulle han og de to kameratene komme i kontakt med denne sabotasjegruppen?

harry-sønsterød
Harry Sønsterød var 19 år da krigen brøt ut. Foto: Privat

Avisene har brakt en del feilaktige opplysninger om hvordan det skjedde. Det som er sant er at de kontaktet arbeidskameraten i den Milorg-gruppa som hadde arrangert treningen i Heggedal. De tre ba han om å få kontakt med den mystiske instruktøren de hadde hatt på kurset, som de ante var involvert. Han spurte sin områdesjef, Olav Østerud, som visste hvem instruktøren var. Slik fikk de tre kontakt med instruktøren, som altså viste seg å være seg å være Asbjørn Sunde, med dekknavnet «Knut». Han ledet «Osvald«-gruppene, som Gestapo beskyldte for å ha sprengt arbeidskontoret.

En sannsynlig og snarlig død

Sunde ønsket de tre velkommen med oppmuntrende ord om en sannsynlig og snarlig død. Det brydde de seg ikke om. «Greit», svarte Sunde. Til Harry ga han dekknavnet «Helge» hvor H-en stod for Heggedal. Senere ble det «Anna».


Den første aksjonen som Harry var med på, var jernbaneaksjonen 18. august 1943. Da ble jernbanenettet sprengt på seks forskjellige steder på Østlandet samtidig. De ble innkalt til Skjerva på Hadeland. Der fikk de utlevert spesialkonstruerte sprengladninger som var laget av en gruppe inne på Raufoss Ammunisjonsfabrikk. Harry og Olav Førland skulle sprenge linjen ved Fåberg i Gudbrandsdalen.

De syklet først den lange veien via Lillehammer til Fåberg, og plasserte sykler og bagasje opp mot fjellet. Ikke noe ble overlatt til tilfeldighetene. I flere dager lå de godt kamuflert og observerte togpasseringer, før de plasserte ladningene. Etter at linjen var sprengt, skulle tilbaketoget skje motsatt av det tyskerne ville tro. I stedet for å dra ned dalen, som kanskje var logisk, dro de rett opp i fjellet, dit veien sluttet. Derfra bar de syklene over vidda til dalene i vest. Så var det en lang sykkeltur tilbake til Lunner. Det var ikke for pyser.

Ranet Modum sparebank

En så stor og komplisert aksjon hadde aldri tidligere blitt utført i Norge. Men det ble mer; 12. oktober 1943 ble kraftforsyningen til Oslo sprengt på en rekke steder rundt byen. Harrys oppdrag var en høyspentmast på Liertoppen.


Sabotasjeorganisasjonen hadde da flyttet hovedkvarter til Einastranda og skjøt knopper. Harry fikk ordre om å bygge opp grupper i Vestfold og Telemark. I Larvik traff han Else Katrine Karlsen, som han rekrutterte som kurer med dekknavnet «Helga». Som distriktsleder instruerte han i bruk av sabotasjeutstyr og våpen for grupper i Tønsberg, Larvik og Skien.

Men før det kom til aksjoner, ledet han 17. april 1944 en aksjon mot Modum Sparebank på Vikersund, for å skaffe penger til virksomheten og til organisasjonens etterlatte. De fikk jo ingenting fra London. Så 16. mai, ledet han den første sabotasjen i Vestfold, sprengningen av arbeidskontoret i Tønsberg, der store arkiver for arbeidsinnsatsen ble ødelagt.

Harry Sønsterød. Foto: Wikimedia Commons

«Det hadde blitt litt av et slag»

Det ble aldri ro for sabotørene. Natten til 1. mai 1944 var det stor dramatikk ved Einasjøens vestside. De hadde fått varsel om at Statspolitiet var på sporet. I en fart ble alt av organisasjonens utstyr lastet opp i en kolonne av biler, som med slukkede lykter kjørte milene opp til Sollia, der det nye hovedkvarteret skulle ligge. 50-60 sabotører deltok, en veritabel hær, struttende av våpen. Det er lett å se Harry for seg oppe på et biltak, med fingeren på avtrekkeren på et maskingevær: «Det hadde blitt litt av et slag», sa han tørt, «hvis Gestapo hadde dukket opp.» Men det gjorde de ikke. Sabotasjekrigen kunne fortsette.

Harry fortsatte forberedelsene i Larvik og i Skien, der grupper av alvorlige, unge menn ble forklart bruken av sprengstoff og tennladninger. Det var ikke ufarlig. Harry ble nesten tatt flere ganger.

Tyske soldater svermet i tusentalls

Gestapo hvilte ikke. Den videre sabotasjen i Vestfold og Telemark ble brått utsatt. Denne gang på grunn av tysk angrep mot det nye hovedkvarteret på Sollia. Soldater svermet plutselig i tusentalls rundt i Oppland og Buskerud på søk etter sabotørene som hadde kommet seg unna.

Da han fikk melding om det som hadde skjedd, reiste Harry til Oslo. Der fikk han igjen kontakt. Han fikk vite at Sunde og flyktningene fra Sollia hadde opprettet et nytt hovedkvarter i skogene på vestsiden av Randsfjorden. Harry dro dit. Der fikk han oppdrag om å organisere et nytt hovedkvarter i Heggedal. I august 1944 ble hovedkvarteret flyttet til Underlandsåsen.

Der fikk Harry vite at de hadde fått ordre om å avvikle organisasjonen. Harry og «Helga» dro til Sverige. De var allerede «gift» på Sollia. Sunde ville nemlig ha orden i rekkene. I Sverige giftet de seg på ordentlig. Under oppholdet der gikk Harry inn i polititroppene.

Etter at krigen var slutt, la Harry alt dette bak seg. Han så framover. Han ville bokstavelig talt bygge landet opp igjen. Slik tenkte de fleste som hadde vært aktive i motstandskampen.

En unik innsats

Sønsterød-familiens krigsinnsats var unik. Mens Harry gjorde sitt i Norge, klarte brødrene Oddvar og Hans å komme seg til England. Oddvar meldte seg til det norske fallskjermkompaniet som under britisk ledelse ble satt inn på Walcheren i Nederland. Hans kom til bergkompaniet, som var med på frigjøringen av Finnmark med Den røde hær høsten 1944.

Både under og etter krigen var det strid om motstandskampen. Noen mente, som Harry, at det var nødvendig med sabotasje og militær motstand. Andre mente at innsatsen bare skulle bestå av sivil ulydighet og være moralsk. Noen mente, som Harry, at all motstand var riktig, mens andre mente at bare den som var kontrollert av regjeringen i London var riktig.

Men legg merke til at når Harry har blitt intervjuet om dette, har han alltid rost alle som deltok, uansett hvilke grupper de hørte til og hvilke linjer de stod for.

Skammelig fra det offisielle Norge

Hans siste strid handlet om at de gjenlevende sabotørene og partisanene skulle få sin rettmessige heder fra det offisielle Norge, noe de ikke fikk i 1945. Denne prosessen ble startet av forsvarsminister Anne Grete Strøm-Erichsen i oktober 2013. Men prosessen ble stoppet av regjeringen Solberg i 2017.

Forsvarsminister Ine M. Eriksen Søreide og hennes historiske rådgivere ville ikke en gang innrømme de falne fra Osvald-gruppa, Pelle-gruppa og partisanene i Finnmark Krigsmedaljen post mortem, en medalje som etter statuttene skulle gis til alle som ga sine liv i motstandskampen. Det synes Harry var skammelig. Han kunne ikke forstå at det kunne skapes ny urett. Eller at det var vanskelig å skaffe dokumentasjon om det. Men ingen fra Forsvaret kom for å intervjue ham.

Harry kjempet for at det offisielle Norge måtte slutte å skille mellom verdige og uverdige fra motstandskampen, de som vekslende makthavere har likt eller ikke likt under den kalde krigen. Harry mente at styrken i motstandskampen nettopp var at den omfattet mennesker fra politisk vidt forskjellige leire. «Det kan bli viktig igjen», sa Harry i et TV-intervju. Harry vant ikke fram, men hans tanker om dette kommer ikke til å forsvinne, så lenge gammel urett ikke rettes opp.

Lars Borgersrud
Historiker Lars Borgersrud holdt tale i begravelsen til Harry Sønsterød. 4. januar i Asker kirke. Foto: Privat

Ord fra to gjenlevende veteraner

Med disse ordene skal jeg til slutt hilse fra to gjenlevende veteraner fra Osvald-gruppa «Saborg» i Bergen som ikke kunne være tilstede her i dag.

Den første er fra Anne Marie Michelsen Malmo:

Kjære kamerat. Vi kjente ikke hverandre under krigen. Men vi sto med mange andre sammen i kampen for frihet og menneskeverd. Du deltok uten å være redd for å sette livet inn. Vi som så nazismen på nært hold er forpliktet til å føre kampen videre. For nazismen er ikke død. Til våre etterkommere må vi forklare den menneskefiendtlige ideologien som nazismen representerer. Vær i visshet om at du har gjort ditt.

Nå er enda en av våre store motstandshelter stedt til hvile. Jeg vil slutte med de to siste linjene i fedrelandssangen:

Og som fedres kamp har hevet,

det av nød til seir,

også vi, når det blir krevet,

for dets fred slår leir.

Takk for din innsats. Hilsen «Petrine»

— Du var en viktig leder

Den andre hilsen er fra August Rathke:

Gode kamerat. Vi møttes høsten 2013 da forsvarsminister Anne Grete Strøm-Eriksen delte ut et sølvfat til medlemmer av Asbjørn Sundes sabotasjeorganisasjon med takk for innsatsen i kampen for Norges frihet. Det viktigste var ikke at noen få gjenlevende fikk heder, men at regjeringen stadfestet at Osvald-gruppen var meget viktig i kampen mot de tyske okkupantene og forsøket på å skape en nasjonalsosialistisk stat i Norge.

Asbjørn Sunde var noen få ganger i Bergen, og Norman Iversen fra Osvald-gruppen fikk i 1943 i oppdrag å bygge opp en sabotasjeorganisasjon i Bergen. Han sendte også instruktører som ledet an i aksjon. Du var en meget viktig leder og i direkte kamp for frigjøring av Norge og mot nazifiseringen av samfunnet.

Gode kamerat

Din kamp var hard i krigens år

med sejr og heder nå du står

i minner fra den store strid

da frihet, fred i all vår tid

var mål for folkehæren

og mere verd enn bare æren.

Takk for din innsats. Hilsen «Paulus».

Flere hilsener

Jeg skal også hilse fra Karsten Hansen fra Osvald-gruppa på Vågård ved Hønefoss, Lars Bottolvs fra gruppa på Modum og Signe Raassum fra gruppa på Hadeland. Alle tre er til stede her i dag.

Endelig skal jeg hilse fra Osvald-veteranenes barn. Flere av dem er til stede her i dag.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer