Vetle Lid Larssen
Vetle Lid Larssen på Majorstuen Seniorsenter. Foto: Kristijan Velkovski

Da skuespiller Lars Andreas Larssen fikk demens, endret forholdet mellom han og sønnen Vetle Lid Larssen seg totalt

Da faren til Vetle Lid Larssen, skuespilleren Lars Andreas Larssen, fikk Alzheimer, kom de to nærmere hverandre.

Forrige onsdag fikk Majorstuen seniorsenter besøk av Vetle Lid Larsen, journalist, forfatter, og sønn til den nå avdøde skuespilleren Lars Andreas Larssen. Vetle er her for å levere en åpenhjertig fortelling om hans erfaringer med en far med demens.

Han har også skrevet boken «Hvordan elske sin far – og overleve», hvor det var fokus på farsperspektivet og hvordan man plutselig overtar rollen som far til sin far når far blir syk.

— Min far var alt i mitt liv. Vi må allikevel kunne akseptere og fortsette videre. Det er viktig å bearbeide følelser, å sette dem ned på papiret. Da kan man ta alt på avstand, poengterer Vetle til de omtrent 50 oppmøtte på senteret. — Det er en privat historie, men jeg fikk en god mottakelse. Jeg mener dette er alles historie.

Foto: Kristijan Velkovski

— Det sorte hullet

— Jeg har tenkt en del, naturlig nok. Tenkt nøye at det er en felles erfaring for alle å få den telefonen, den vi frykter aller mest, fortrenger, hvor en far eller mor er syk. Det kan kanskje høres ut som en klisje, men for hele kloden er det skremmende og meget realistisk.

— Det øyeblikket hvor du bærer kisten til faren din til bisettelsen, det øyeblikket. Det er nådeløst å stå der og levere faren din til det sorte «hullet». Det er vanskelig og komplisert. Det er tydelig og er også en banal avslutning. Livet slutter på sett og vis. Du vet at faren din ligger i kisten, kjenner at han er der. Det er det tristeste øyeblikket i livet ditt.

— Og akkurat der klinger stemmen til faren din, hvor han leser favorittdiktet sitt.

Nordnorske grisevitser og filosofi

Lars Andreas Larssen var også en far med mye underlivshumor, ifølge sønnen. Det var lov å si hva man ville, så lenge det var på nordnorsk.

FAKTA

Fakta om demens

Demens er en fellesbetegnelse på flere sykdommer i hjernen som blant annet påvirker hukommelsen og evnen til å utføre daglige gjøremål.

Demens kan også endre vår sosiale atferd.

Alle former for demens kan ramme både yngre og eldre personer.

Hos mange utvikler sykdommen seg over flere år, men for enkelte kan det gå raskere.

Les mer om demens her:

— Det hendte jeg rødmet når han bannet i vei på nordnorsk. Når han sto på scenen og løftet opp det mannlige kjønnet på en ekte måte. Men min far var også en alvorlig mann, en meget filosofisk mann.

Post-it-lapp-mannen

Minnene er viktige for Vetle.

— De små øyeblikkene man har hatt sammen, husker man selv om man glemmer det store og det hele. De øyeblikkene. Det er et glassklart bilde hvor jeg og min far padlet, han så i mine øyne og fortalte at vi var venner. Han fortalte at vi var på samme nivå. Jeg blir rørt når jeg husker dette øyeblikket.

Men det var også mange konfrontasjoner og oppgjør i en far- og sønnrelasjon. Lars var en mann som likte rutiner. Han hengte opp små gule post-it-lapper. De lappene ble syrlig skrevet og hengt opp overalt.

Historien deres lignet på andres, det å være foreldre og barn. Men sammenlignet med andre fedre var Lars en fantastisk far i Vetles øyne. De var venner til evig tid, og fantastisk var det. Da Vetle var liten så han opp til far, en far som var guddommelig. Han var Vetles verden. Han var hans store helt.

— Var vi for nære hverandre kunne det likevel gå galt. Men forskjelligheten har alltid vært der, det hendte at vi ikke forsto hverandre. Det er slik for alle oss i relasjoner, det blir aldri perfekt. Og det å være foreldre handler om mer. Det er konkurranse, oppgitthet, også uvitenhet.

Vetle Lid Larssen på Majorstuen seniorsenter
Foto: Kristijan Velkovski

Selvopptatte menn med flosshatt

— Det var mor som tok seg av hjemmet, mens min far reiste rundt og dyrket seg selv. I dag har verden forandret seg mye, nå er fedre hjemme og passer på barna og mor er på selvutviklingskurs. Da jeg var barn hadde ikke far det store ansvaret. Han slapp å gjøre så mye. Min far vokste opp i en tid hvor fedre gikk med flosshatt og var selvopptatte.

Vetles far vokste opp i en tid hvor menn ikke snakket så mye om følelser. Far og sønn kunne ikke snakke så mye sammen.

— Men han har alltid elsket oss. Ja, han elsket oss. Disse ordene kunne han bruke, det klarte han. Han ga oss følelsen av å bli sett.

— Og hvor viktig er det ikke å se sine fedre i jobbsammenheng. Første gangen jeg dro for å se min far var på Nasjonalteatret, han hadde en birolle. Replikken husker jeg meget godt: «Nei, general har de skutt dem selv i låret». Det var uvurderlig. Den setningen sa han med stor kjærlighet og vellystighet.

— Robinson Crusoe trosset sin far

Vetle tror at han og hans far var like hverandre, og at det oppstod problemer på grunn av det. Det førte til at Vetle gikk fra faren og opponerte. Han fjernet seg fra faren.

— Man må tørre å ta det skrittet. Oppgjør er sentralt, ulydighet, vekk fra hans råd.

— Tenk på Robinson Crusoe, han trosset sin far. Eller så hadde ikke historien vært interessant, da hadde ikke vi giddet å lest den med samme interesse. Det trengs derfor avstand for å kunne overleve forholdet. Jeg gikk ikke i fars fotspor på et tidlig tidspunkt. Jeg reiste vekk til Italia, og lurt var det. Det beholdt dynamikken mellom oss.

Men Vetle er ingen følelsesmann, heller. Kanskje han ikke har følelser, lurer han. Det å vise følelser; man trenger ikke å sette ord på følelser. Men det er viktig for en med demens å vise følelser.

— Jeg er en mann og var feig – jeg klarte ikke å vise følelser. Jeg angrer på det i dag, at jeg ikke har vist følelser.

Når pappa blir syk

— Så kom problemet. Min far ble syk. Det å få telefonen. At demens kunne ramme han. En vital og sterk mann. Mann med voldsom energi. Han var sprek og sunn, han padlet kajakk, han kunne velge riktig fransk rødvin som ingen andre kunne. Han kunne kjøre bil som en president. Han elsket livet.

Når Lars var 75 så han ut som en 30-åring. Når Vetle analyserte farens bevegelser. Vetle kunne ikke se tegnene, trodde det var stress. Kan det være mulig, tenkte sønnen.

Demens
Foto: Kristijan Velkovski

— Ville ikke være Alzheimer-mannen

Det kompliserte forholdet mellom far og sønn ble bedre da Vetle skjønte at faren var syk. Lars selv tok det fint, ifølge Vetle, selv om de ikke sa et ord til hverandre om sykdommen.

Lars var en stolt mann, og ønsket ikke stå frem med dette. Han hadde ikke lyst til å være Alzheimer-mannen. Han ville leve, og det forstår Vetle.

— Vi hadde også humoristiske stunder. Det var absurde minner. Han ble mer og mer glad i kvinner og barn. For meg virket det som om han ble mer seg selv. Man blir det man er fylt av, ikke sant? Hva han tenkte når han ble syk vet jeg ikke, for det er vanskelig å snakke om sånt. Men sånn er livet.

— Jeg forstår også angsten man har når det skjer noe med den man elsker høyt. Ja, det er jævlig, men det er også en del av livet.

— Han ble mer seg selv

Den siste livsfasen til Lars skjedde på Madserudhjemmet, Uranienborghjemmet og Frognerhjemmet. Helsepersonellet gjorde en fabelaktig jobb og tok seg godt av min han, i følge sønnen.

— For hvem besøker deg når du blir syk? Sjefen din kommer ikke. Det er barna dine som kommer, din familie. Det er kanskje en av grunnene til at man lager barn, den fantastiske oppfinnelsen. Min far var gift tre ganger. Alle meldte seg for å kunne passe på han.

— Spesielt kone nummer to var der hele tiden og tok vare på han til siste liten. Ingen av vennene hans kom i de 10 årene og besøkte han. Ja, det var 800 mennesker i begravelsen hans.

Når du blir far til din far

Når din far er syk bytter du roller, du blir far til din far, påpeker Vetle. Det er overraskende å plutselig være i den rollen.

— Den siste fasen er det merkelig å komme nærme hverandre. Det er ikke språk, men det å holde i hånda, klappe på kinnet, holde rundt, er den reneste medisinen. Han visste at vi var tilstede.

— Han spiste makrell i tomat til siste liten. Han var glad i musikk. Musikken hjalp han mye, der språket ikke nådde fram. Mennesker er ingen kjøttkake. Mennesker er kjærlighet. Vi skal alle møte den avslutningen. Alle faser i livet har en verdi.

— Den siste fasen mellom meg og far, er en ren kjærlighetshistorie.

Kommentarer
Vårt Oslo er gratis, men koster penger å lage.
For å støtte oss følg oss på sosiale medier og gjerne vipps noen kroner til #123676
Tusen takk for bidraget.