Garance Marillier, med sitt superfransk utseende, spiller med utstråling og dybde. Her under ritualet hvor hun nærmest blir tvunget til å spise rå harelever. Foto: Skjermdump/Filmweb.no

Film: «Raw» kombinerer det elegante og smakfulle med det morbide og absurde

FILMOMTALE: Du har kanskje hørt om “Raw”? Du vet den filmen som fikk folk til å kaste opp og forlate kinosalen under premieren på Cannes? Nei?

For de fleste vil Raw kanskje bli litt mye. Den er rett og slett ikke for alle. Men for oss andre, kanskje spesielt vi som har vokst opp med så godt som fri tilgang til volds- og skrekkfilmer, er Raw en fryd. I hvert fall en rå (bokstavelig talt) filmopplevelse.

Fra vegetarianer til kjøttelsker

Justine, en stille jente fra en fanatisk vegetariansk familie, kommer inn på veterinærstudiet der også søsteren studerer. Det tar ikke lang tid før hun blir tatt med på en av mange tradisjoner som sannsynligvis blir opprettholdt for å vende elevene til den brutale hverdagen rundt død.


Et av ritualene er å spise rå harelever, dynket i dyreblod. Søsteren overbeviser henne om å gjøre det, mest fordi hun vet hvor lett man blir et utskudd på skolen, og en dør åpner seg i Justines liv: Hun elsker kjøtt.

Plakat for “Raw”. Foto:

Indre metamorfose

Fra det kjølige åpningsskuddet, til grasiøse bilder av bekymringsløse student-raves, fører regissør Julia Ducournau og fotograf Ruben Impens oss behersket og stilfullt inn i Justines uforutsette, indre metamorfose.


En bundet hest på tredemølle traver endeløst gjennom Justines forstyrrede drømmer mens hun forvandles. Med hypnotiserende regi, drivende manus, fagkyndige, kunstneriske utsnitt og nydelige farger, tar filmcrewet oss med på en reise inn i en verden av ulovlig kjærlighet, ungdomsopprør og herlig lek med det farlige.

Litt “Lolita” her, altså. Filmatisk kan man si at “La den rette komme inn” møter “Spring Breakers”, møter “A Girl Walks Home Alone at Night”.

Søsterdrama

Etter hvert som Justines kjøttbegjær tar dystre vendinger, og omsider tar over hennes ellers så rasjonelle tanke- og handlingsmønster, blir vi servert alarmerende tendenser også hos søsteren.


Filmen utvikler seg heretter til et drama dem i mellom. Spoiler alert; deres apetitt for kjøtt innbefatter ikke bare det fra dyr, for å si det sånn. I fare for å røpe mer, vil jeg bare avslutte oppsummeringen med å si at de begge for øynene opp for samme mann, og at Justine er jomfru. Sånn. Resten får du finne ut sjæl.

Kombinerer det morbide med det elegante

Uansett. Man blir nødt til å stille seg spørsmålet; er det en parameter for suksess når publikum under filmfestivalen i Toronto svimer av under visning? Og svaret er selvsagt ja. Som jeg nevnte over er ikke filmen for hvem som helst, og for de fleste, de som havner midt mellom meg og de som svimte av, kastet opp eller gikk i protest, vil filmen kanskje fremstå noe morbid, kanskje absurd.

Samtidig har kunst, og dermed film, som rolle å sjokkere, bryte grenser, få en til å tenke. At seeren en gang i blant må presses ut av komfortsonen for å få til dette, er det ingen tvil om.

Ella Rumpf spiller søsteren til Justine, og har en stor rolle i filmen. Foto:

Hvor mye Raw faktisk får deg til å tenke på dypere spørsmål, er en annen sak. Jeg vil tørre å påstå at den ikke gjør det i nevneverdig grad. Llikevel: den gjorde inntrykk på meg. Jeg tenkte på den hele dagen derpå, og ville se den igjen allerede kvelden etter.

Og jeg ser aldri filmer to ganger rett etter hverandre. Noe av det som gjør Raw så kul, er hvordan de kombinerer det elegante og smakfulle, med det helt forjævlige.

Tre tomler opp

Det er så mye positivt i denne filmen at jeg ikke gidder å ramse opp alt. Jeg tror leseren har fått et inntrykk. Dog må jeg slenge inn en hyllest til de to hovedrollene, som trollbinder meg fra første til siste skudd.

Hva gjelder det negative… Vel. Jeg klarer faktisk ikke komme på noe som er verdt å hakke på. Det ville blitt pirk. Som for eksempel at den kanskje er urealistisk? Nei. Ingen har sagt at den skal være realistisk.

Okei, så er den kanskje på grensen til pervers. Men den er vittig, og full av svart humor i tillegg. Og ja, kanskje målgruppen er folk mellom 18 og 35, men du skal være ganske vegansk (og kanskje de til og med ser humor i at en vegetarianer begynner å spise mennesker?), eller rett og slett litt lett påvirkelig, for å ikke vri deg i stolen av glede og vemmelse av denne filmen.

Og la oss bare innrømme det; kannibalisme er litt spennende! Tre tomler opp!

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer