– Ingen barn burde komme inn under slike straffeforhold

I seks og et halvt år hadde jeg gått på Hersleb skole og det var der jeg hadde mine venner. Mine foreldre hadde den siste tiden snakket om skilsmisse, noe jeg fryktet. Far hadde vært på Leiegårdskontoret i Oslo og lagt fram vår sak. Ettersom vi bodde i en gammel gård som kanskje snart skulle rives, var sjansene store for å få flytte til en av de nye drabantbyene som vokste opp i utkanten av Oslo.

Jeg ble veldig lei meg da vi fikk tildelt leilighet i niende etasje i en av de første høyblokkene på Bøler. Leiligheten var kjempefin, med bad og WC. Vi hadde bare hatt utedo i bakgården og kaldt vann i springen, og jeg som hadde måttet sove på et rom sammen med mor, fikk eget pikerom. Mine foreldre var overlykkelige, men skåret i gleden for meg var å måtte forlate alle de gode vennene mine.

Det siste halve året skulle jeg gå på Østensjø skole, som var et ganske godt stykke fra Bøler. Det var langt å gå, og jeg måtte ta trikken for å komme dit. Siden jeg likevel måtte ta trikken til skolen, kunne jeg like gjerne ha gått på Hersleb, som bare var noen holdeplasser lenger unna, tenkte jeg.

Jeg tror ikke foreldrene mine vektla det noe videre; de bare frydet seg over sin nye bolig, og forholdet deres var bedre enn før – og det ble ikke skilsmisse, slik jeg hadde fryktet.

I opposisjon

Jeg greide ikke å tilpasse meg på den nye skolen, de hadde kommet lenger i pensum enn jeg hadde, og alt var bare trist. For å komme nærmere skolen skulle jeg bo hos en søster av mor og hennes familie, som bodde bare noen meter i fra den nye skolen, og jeg måtte sove på felles soverom med dem.

Denne nye tilværelsen bød meg imot, og jeg kom i opposisjon til nesten alt og alle. Jeg fikk noen bekjente på det nye stedet, og de hadde motorsykler, så jeg ble eksosrype. Det var gøy, men ikke ufarlig.

Vi hadde fast tilhold på Kontraskjæret i Oslo sammen med mange andre. Vi kjørte samlet til «Hjulet» og «Tyrigrava» ute på Mosseveien. Vi vanket også på Karl Johan, «Stripa» som vi kalte det, og her var det litt mer blanding av småkriminelle og uteliggere.

Frelsesarmeen tok ofte turer dit for å prøve å samle ungdommene til møtene sine. Mange begynte fra tid til annen å gå der, og de ble frelst, som vi sa, og visste ikke helt betydningen av det.

Nå i ettertid har jeg jo forstått at Jesus har kalt på meg og andre til et bedre liv. Det fantes et møtelokale som het «Gilead», som det var mange som gikk til. Vi var fire ungdommer som gikk dit en kveld, nærmest for å ha det gøy – vi var nysgjerrige på disse møtene.

Jeg kan huske den fine sangen og musikken og at vi alle fire lå på kne og noen ba for oss. Noen i menigheten snakket med oss og inviterte oss hjem til seg; de bodde på Oppsal, som ikke var så langt fra der jeg bodde.

Jeg fortalte min tante at vi skulle dit en kveld, og da kom min mor og sa at det måtte vi ikke finne på, det var slike som lokket til seg ungdommer med helt andre hensikter, det var rett og slett farlig. Jeg må innrømme at jeg hadde gledet meg, men lot meg overtale til å ikke gå. Den gangen kjente jeg på noe godt i hjertet mitt, men det ble tatt fra meg, og jeg kjente meg nærmest død.

Ungdomsopprør

Høsten 1957 begynte jeg på Oslo Framhaldskole, som lå i Møllergata. Læreren brukte å be meg om å lese høyt i slutten av timene når ingen andre ville. Bokføringstimene mislikte jeg, disse lange arkene med kontoføringer og debet og kredit.

Senere fikk jeg jobb i Samvirkelaget på Bøler, først i kiosken og senere i matvareutsalget. Jeg jobbet også i avdelingen på Godlia og Lambertseter, siden jeg måtte tjene penger til den nye klesmoten.

Det var viktig å ikke skille seg ut blant ungdommen, selv om det ikke falt i smak hos alle foreldre, i hvert fall ikke hos mine. Dette året var da rock og swing herjet landet. Ungdommene ville frigjøres, noe vi ble i møtet med musikken.

James Dean og Elvis Presley gjorde sitt inntog, klesmoten forandret seg, og det var traktorsko, åletrange jeans og kelly coat som gjaldt. Det ble ungdomsopptøyer utenfor Sentrum kino da filmen «Rock around the clock» ble vist.

Allerede som femtenåring reiste jeg til København og ble sendt hjem igjen av politiet i Danmark. Far sto på brygga i Oslo og ventet på meg og tok meg med hjem igjen.

Med unntak av et par måneders arbeid på Samvirkelagets avdeling på Godlia, ble pliktene mer og mer forsømt og jeg fikk etter hvert hyppigere tilhold på Karl Johans gate, med de andre vennene mine i det som ble kalt for Blackergjengen. På denne tiden var jeg kommet under barnevernet, som skulle følge meg opp, men jeg opplevde dem som ganske fraværende.

En tirsdagskveld da jeg sto med vennene mine, bare seksten år gammel, kom to politibetjenter bort til oss, stoppet og så på meg og sa: «Du får bli med oss». Jeg ble motvillig med og opplevde fort at jeg ikke hadde noen fri vilje lenger. Jeg ble kjørt til et hjem for umulige piker, Bærum offentlige skole, eller Bjerketun som det kaltes, på lukket avdeling sammen med ni andre jenter som kom fra hele landet.

Bjerketun

Tirsdag kveld den 8. september 1959 ble jeg kjørt til Bjerketun av to politibetjenter. Jeg ble kjørt til avdeling Granum, som var en lukket avdeling. Der ble jeg tildelt et eget rom med et lite luftevindu helt oppunder taket. Vinduet kunne ikke åpnes og man kunne ikke se ut fra det, slik man kunne i fengslene.

Granum lå for seg selv på den andre siden av veien med egen park og hage, men var godt både hørlig og synlig fra hovedavdelingen. Vi fikk ikke ta imot besøk. Vi fikk utdelt en rutete bomullskjole, personlig tøy var kun tillatt i helgene. Tilværelsen der var alt annet enn hyggelig.

Vekkingen var klokken 07:30, personlig hygiene og vask av rom sto på dagsorden. Det ble servert felles frokost og så var det sysselsetting i form av strikking, sying, veving, kjøkkentjeneste eller vaskekjeller.

I vaskekjelleren måtte man vaske de mest intime bruksting for oss jenter, den mest ufyselige oppgaven av alle. Arbeidstiden var over i 20-tiden. Dagen fulgte de faste rutinene. 11:30-12.45 var det middag. 18:45-20:30 var det kveldsmat. Klokken 20:30 var det nattstell, og klærne måtte henges på en kleshenger på utsiden av rommet.

Før døra ble låst, fikk jeg bøtte på rommet for natten. Det var tillatt å lese, skrive brev og sitte med håndarbeid i sengen, før lyset ble slukket klokken 22:00.

Sa vi noe galt eller var obsternasige mot betjeningen, ble vi låst inn på rommet vårt eller lagt på isolat. Det var et isolat utenfor hovedbygningen, kalt Hønsehuset, et isolat i andre etasje på hovedhuset og et kondemnert isolat i kjelleren på Granum.

Julaften ble annerledes enn vanlig, og vi jentene ventet på pakker hjemmefra. Min far kom uanmeldt for å besøke meg med julegaver, men fikk ikke komme inn. Vi måtte stå og rope til hverandre gjennom det lille luftevinduet på rommet mitt til han ble jaget bort. Jeg husker han gråt og var fortvilet, noe jeg også var.

Felles skjebne

Jeg ble god venn med alle på Granum; vi delte jo felles skjebne. En tirsdags kveld i januar 1960 skulle noen av oss jentene få høre på ønskekonserten på radio i dagligstuen fordi en av jentene, Lajla Wenche, fylte 18 år. Det hørte med til sjeldenheten at vi fikk høre på radio.

Ønskekonserten ble litt kjedelig, så vi søkte oss fram til Radio Luxembourg og kjente raskt kribling i beina og fikk lyst til å danse, noe vi gjorde etter å ha lukket døra. Plutselig hørte vi ilter banking på døra. Vi barrikaderte den og nektet å lukke opp, men politiet hadde vi respekt for.

Det hele endte med at politiet fra Sandvika sprengte døra inn til dagligstua, og vi ble strippet og lagt på isolat i Hønsehuset alle tre.

I løpet av natten greide jeg på en forunderlig måte å få opp min dør på isolatet og prøvde intenst å få opp dørene til de andre to jentenes celledører også, men uten hell. Vi hadde blitt strippet, så hvor kunne jeg ta veien uten klær en kald januarnatt?

Jeg ble sittende i gangen og vente på morgenen. Rømningsforsøket førte til at jeg ble flyttet over i det kondemnerte kjellerisolatet på Granum som ikke hadde vært i bruk på over et år, så det var ikke akkurat sommervarmt der nede.

Jeg fikk beholde klærne på, siden det var så kaldt. De ga meg en gummipotte og en madrass, men ikke noe teppe. Jeg lagde et veldig bråk nede i kjelleren, gummipotta kastet jeg opp i taket for jeg visste systua lå rett over. Jeg var nærmest desperat og følte meg isolert fra hele omverdenen, jeg frøs, det var en forferdelig natt, kan jeg huske.

Kvelden etter ble jeg flyttet opp i isolatet i andre etasje på hovedhuset; jeg hadde fått feber og vondt i halsen av den kalde kjelleren. Etter fjorten dagers isolat fikk jeg komme ut. Overlege Willey Olsson, Stortingets sosialkomité, Sosialdepartementet, uke- og dagspressen hadde kommet for å se på forholdene ved hjemmet.

Sosialkomiteen uttalte at forholdene ved Bjerketun offentlige skole ikke var tilfredsstillende. De ba Sosialdepartementet om snarest mulig å ta de skritt som var nødvendige for å rette på forholdene.

Bjerketunsaken

I januar 1960 begynte avisene å skrive om Bjerketun, om de dårlige forholdene der og spesielt om den tvungne isolasjonen. Jeg husker godt psykologen på stedet, Gori Gunvald. Hun kjempet en kamp for oss jentene. Hun mente isolasjonene var skadelige og i mange tilfeller unødvendige, og at uansett måtte de gjennomføres på en mer human måte.

For en ung jente var disse isolasjonene skremmende og nedbrytende. Senere har jeg lest at saken om Bjerketun var en av de mest omfattende debattene i norsk presse på denne tiden. Den 7. april 1960 ble Bjerketunsaken tatt opp til debatt i Stortinget. Det endte med at styreren på stedet ble permittert, og en konsulent fra Sosialdepartementet skulle fungere som styrer.

Det hører også med til historien at jeg klarte å rømme to ganger. Første gang var påsken i 1960, under en gudstjeneste i Tanum kirke i Bærum. Vi var glade for å komme utenfor gjerdet, så alle anledninger som bød seg, var kjærkomne.

Jeg og en av jentene, Ruth, avtalte på forhånd at vi skulle stikke av etter gudstjenesten i kirken. Da alle var klare til å gå tilbake til Bjerketun, la vi på sprang over kirkegården og forbi alle gravsteinene og ned i skogholtet, hvor vi gjemte oss i et par timer.

Senere klarte vi å komme oss ned til Oslo. Etter et par dager ble vi tatt, og det ble isolat som straff.

Etter å ha vært på Bjerketun en stund bød sjansen til å rømme seg på nytt, denne gangen var det jeg og Lajla Wenche som skulle bli med vaktmesteren til tannlegen i Sandvika. Idet vi var ferdige hos tannlegen og skulle inn i bilen, løp vi i hver vår retning.

Vaktmesteren visste ikke hvem han skulle løpe etter og sto bare forfjamset tilbake. Vi haiket til Oslo, og jeg reiste hjem til mor og far på Bøler og skiftet klær. Jeg turte ikke være hjemme særlig lenge, siden det nok var det første stedet de ville begynne å lete etter meg.

I sentrum oppsøkte vi igjen det gamle miljøet vi brukte å vanke i, og vi havnet i en leilighet hvor Ludvig, min framtidige ektemann, og hans fetter holdt til. Etter kort tid ble vi hentet opp av politiet og ført tilbake til Bjerketun.

Månedene på Bjerketun gikk, og alle detaljer fra oppholdet der står ikke helt klart for meg. En del er nok fortrengt på grunn av vonde minner. En dag spurte overlegen om å få snakke med meg. Han virket veldig veik da vi snakket sammen og lurte på om jeg hadde mulighet til å skaffe meg en jobb, på den måten skulle jeg få lov til å reise derfra.

Jeg reiste inn til Oslo, og ved første forsøk fikk jeg jobb i en frisørsalong i Lille Grensen. Senere på dagen kunne jeg reise fornøyd tilbake til Bjerketun og fortelle at jeg hadde skaffet meg jobb.

Mandag den 1. august 1960 pakket jeg sakene mine, etter nesten ett år på Bjerketun, og jeg kunne flytte hjem til mine foreldre.

Sosialdepartementet ba om at det skulle settes i gang rettslig etterforskning rundt forholdene på Bjerketun. Undersøkelsene skulle foregå ved sorenskriveren i Vestre Bærum herredsrett, og retten ble satt i Sandvika i slutten av januar 1961.

Personer med tilknytning til stedet ble innkalt for å forklare seg, men ingen av oss jentene som hadde vært på Bjerketun ble innkalt til å vitne i saken.

Bjerketun ble omsider stengt i 1962. De fikk ikke drive mer, noe vi kan takke Stortinget og psykolog Gori Gunvald for. Det er spilt inn en dokumentar, hvor jeg er med, sammen med noen av de andre jentene, der vi forteller om forholdene.

Erstatning fra Oslo kommune

I 2012 åpnet Oslo kommune opp for å søke om erstatning for barnehjemsbarn igjen, og barnebarnet mitt, Kai-Samuel, sa jeg burde søke.

«Jeg skal hjelpe deg mormor», sa han. Cirka et halvt år etter søknaden var blitt sendt, fikk jeg bekreftelse på at de hadde mottatt søknaden min, og cirka et halvt år etter det igjen fikk jeg innvilget søknaden med høyeste erstatningssum.

Erstatningen gjorde at jeg kunne kjøpe meg ny bil og ta med familien på reiser til USA, hvor vi har truffet mange fra slekten min. Noe godt kom det ut av Bjerketun-oppholdet, selv om jeg skulle ha vært det foruten. Ingen barn burde komme inn under slike straffeforhold.

PS: Denne teksten har tidligere vært trykket i Byarkivets tidsskrift Tobias.