Garls rare søken etter jødisk kjærlighet i Oslo

Jeg møter Garl Germann (42) på det tradisjonelle Grønland-utestedet Asylet. Flammene i peisen varmer gjestene ved de gamle trebordene rundt. Garl er rundt 170 cm høy, slank og atletisk, har snille øyne, et varmt smil og litt skjegg. Han har lært seg 1330 norske ord på språk-appen Duolingo.

Garl er fra den amerikanske delstaten Montana, ved grensen til Canada, for å besøke sine gode norske venner i jula. Underveis har reisen også blitt til en frierferd. Han er på jakt etter en norsk kjæreste, gjerne en som kunne tenke seg å bo med han på farmen hans i Montana.

– Helt siden jeg var 13, har jeg forestilt meg å møte en norsk dame, og ja, jeg vet det er et long shot.

Han ser for seg en kjæreste som kunne tenke seg å gå på ski om vinteren og ri med han ned i solnedgangen om sommeren. Han ser etter en dame med eventyrlyst og empati. Om hun er vakker, er det ikke noe minus.

Skulle ikke dømme tyskerne

Men Garl er også jødisk og har en mor som tidligere jobbet i Norge. Høsten 1969 kom Arlene Cheifer, en ung vakker kvinne, utdannet som sosialarbeider, fra Amerika. Hun skaffet seg jobb ved Rogneby skole på Toten.

Men før hun begynte i jobben, ville hun besøke Tyskland, hvor så mange jøder var blitt utryddet bare en generasjon tidligere. Hun følte hun måtte vite hva som var skjedd med folket hennes.

Før hun reiste til Tyskland, ga hun seg selv to bud å følge. Hun skulle ikke skulle oppsøke noen konsentrasjonsleir og heller ikke dømme folk hun møtte for hva deres foreldre hadde vært med på under krigen. Men slik ble det ikke.

– Vel fremme i Berlin, tok hun toget rett til en konsentrasjonsleir. Og hver gang hun traff på en tysker eldre enn 40, enten det var på gata eller på toget, så tittet hun inn i øynene på personen og spurte seg selv: hva gjorde du under andre verdenskrig? Hun klarte ikke å være la være, forteller Garl om moren sin.

Etter tre dager kom Arlene tilbake til skolen, dypt deprimert, både på grunn av det som var skjedd med folket sitt og fordi hun ikke klarte å stå imot sine egne fordommer mot tyskere.

Vennskap for livet

– På Toten ble Arlene tatt vel imot av både elever og ansatte. Hun var sosial, blid, kunnskapsrik, raus og ble et rikt tilskudd til skolen, forteller Siri Sørheim, fra Asker, som ble en av hennes beste venninner. Vennskapet skulle vare ut livet.

Etter ett år i jobb på Toten, reiste Arlene hjem til USA. For hun hadde lovet sin bestemor at samme hvor hun var i verden, skulle hun komme hjem til sine besteforeldres 50-års bryllupsfeiring. Besteforeldrene hadde selv komme til Amerika fra Ukraina for å søke seg et bedre liv på begynnelsen av 1900-tallet.

Vel hjemme i USA, glemte ikke Arlene sine norske venner.

– Det hadde seg slik at Arlene og jeg fikk barn omtrent samtidig, og det førte til at vi gjennom flere år utvekslet sønner.

Siris to gutter, Per og Dag, fikk sine aller beste ferier på ranchen i Montana. Arlenes sønner Garl og Shane ble deres amerikanske bestevenner.

På ranchen i Montana, ved foten av Rocky Mountains, gikk vennene på jakt i skogen for å skyte jordrotter, de fisket ørret i Madison River og red på hest. Det hele var som tatt ut av et eventyr.

– At Garl nå er tilbake i Norge er stort for meg. Arlenes barn og barnebarn vil alltid være velkommen i vårt hjem, forteller Siri.

Jøde og cowboy

Garl utviklet seg etter hvert til en vaskeekte cowboy. Men han var også oppfostret jødisk. Han gjorde seg kjent med toraen, fulgte sabbatsreglene fra fredag ettermiddag til lørdag kveld og tok sin bar mitzva (konfirmasjon) da han ble 13.

Garl følte på en sterk tilknytning til det jødiske folket og tradisjonene, og ønsket å finne seg en jødisk kone. – Jeg føler det som en plikt å opprettholde jødedommen, på grunn av forsøket på å utrenske folket vårt. Min søken etter en jødisk partner er også en søken etter å føle meg jødisk, forteller han i lysskjæret fra peisen på Grønland.

Samtidig kjente Garl også på en kjærlighet til Norge.

– Jeg har vært forelsket i Norge siden jeg var liten, og helt siden jeg var 13, ønsket jeg å møte en norsk kvinne. Norge føltes som mitt egentlige hjem. Det føltes som et eventyr å komme tilbake hit, selv om jeg bare har vært her en gang før. Derfor ble jeg også tiltrukket av norske damer.

Så da det første ekteskapet gikk i stykker, begynte tankene til Garl etter hvert å kretse rundt det å finne seg en norsk-jødisk dame. Kanskje kunne det skje på hans korte to ukers visitt til sin norske familie Sørheim i jula?

– Oslo virker så nært. Nå lærer jeg meg norsk på Duolingo.

Et frieri er ingen lek

Garl fikk hjelp fra sine norske venner. Den livslange vennen Dag sørget for at de sammen ble invitert hjem på sabbatsmiddag hos Ervin og Marianne Kohn på Bekkestua. Ekteparet Kohn lot seg ikke be to ganger da de ble spurt om de kjente noen gifteklare kvinner.

Marianne jobbet tilfeldigvis som lærer og spesialpedagog på samme skole som Dag, nemlig Karlsrud skole på Lambertseter. Mannen Ervin var inntil i sommer forstander i Mosaisk Trossamfunn. Hans sønn Michael tok i august over som rabbiner i den jødiske synagogen i Bergstien på St. Hanshaugen.

Ervin og Marianne tok giftekniv-jobben på største alvor. Garl ønsket seg altså en norsk-jødisk livspartner, og i forkant av sabbatsmiddagen den nest siste fredagen før jul hadde flere aktuelle kvinnelige kandidater opplevd å få en telefon fra Marianne.

Hun gikk rett på sak: Kunne det tenkes at den aktuelle kvinnen ville bli kjent med en jødisk mann fra USA, på besøk i Oslo for å finne seg en kjæreste? Stedet de kunne møte han var under gudstjenesten i synagogen kommende lørdag.

Kjærlighet under synagogekaffen

Synagogen på St. Hanshaugen er en svært vakker bygning. Etter å ha gått opp en etasje eller tatt den automatiske heisen, kommer du inn i et stort rom. Det er høyt under taket og fra de hvite murveggene lyser to runde vinduer utsmykket med en jødisk stjerne. På gulvet står det brune trebenker bak hverandre, ikke så ulike de i kirkene.

Men benkeplassene er faste og går i arv, og foran hver plass er det et lite skap med lås, hvor man for eksempel kan gjemme en sjokoladeplate. Det kan komme godt med under den lange lørdagsgudstjenesten.

Selve bønnerommet er delt inn i tre: Øverst, på galleriet, sitter kvinnene. Under, på grunnplanet, samles mennene. På en avsats, foran, står rabbineren og hjelperne med torarullene. I hvelvingen over avsatsen står det med stor skrift med hebraiske bokstaver: «Hvor vakre er teltene dine».

Teksten fra torarullene blir lest syngende. Denne jobben krever både utdanning og mange timers forberedelse. For skriftene, som går fra høyre til venstre, inneholder verken vokaler eller noter. Så det må rabbineren klare å lese inn i teksten underveis.

Den ene etter den andre blir hentet opp til rabbineren for å ta del i skriftlesingen, inkludert Garl, som føler seg litt rusten. Men etter bønnen er det tid for kaker og kaffe i forsamlingsrommet i første etasje. Kan det være han finner ei jente der, når alle samles? Garl får det travelt.

For opptil flere kvinner er nysgjerrige på beileren fra Statene. Og sjelden har synagogekaffen vært like spennende for han. Opptil flere damer er tilfeldigvis innom i hans retning og vil slå av en liten prat.

Vendepunktet

Etter gudstjenesten er det ut på den snøfylte gaten igjen. Men så kommer vendepunktet. Det har spredd seg et rykte om at Garl ikke er ekte jødisk.

– Følger du sabbaten, spør en dame? – Ja, bekrefter Garl. Men til en av de interesserte kvinnene har Garl åpenhjertig fortalt at han er en messiansk jøde, altså at han tror at Jesus var messias, og at Jesus vil gjenoppstå, slik kristne også tror.

– Der glapp sjansen din, fastslår Marianne. – Nå vil du ikke høre fra noen friere. I beste fall kan du håpe på en kvinne som vil forsøke å frelse deg, sier hun.

Ervin oppklarer: – Vi jøder tror ikke på døde messiaser. Siden Jesus er død, er han bare en av mange messiaser som har levd. Den ekte messias vil komme en gang i fremtiden og skape et paradis på jord. Tror man Jesus er messias, er man kristen, ikke jødisk.

Garl er forundret. Han betrakter seg selv som jødisk, om enn liberal, og hjemme i Montana blir han også sett på som det. Men altså ikke i den mer ortodokse menigheten i Oslo, hvor medlemmene under sabbaten ikke tenner lys, ikke bruker telefonen, ikke trykker på knapper, og derfor må ta en heis som går automatisk i pater noster-modus inne i synagogen.

Etter hvert blir Garl også skuffet over at folk skal putte han i en bås hvor han ikke føler seg hjemme. – Hjemme går jeg i toraklubben og i den jødiske synagogen, og Jesus var en jøde, sier han.

– Vi messianske jøder er ikke enige i at Jesus er død, men at han gjenoppsto fra de døde og ble messias, slik det står i Det nye testamentet.

Han skjønner likevel at sjansen til å finne seg en norsk-jødisk kvinne kan ha glippet. Vel hjemme i Montana bekrefter Garl skuffelsen. Ingen kvinner tok kontakt. Besøket i Norge er likevel langt fra noen skuffelse.

– Det var en fantastisk reise, og nå som jeg er tilbake, føles det som en drøm.