— Så var det Pride igjen. Men hva er egentlig Pride i 2023, etter pandemi og terror?

Flere år uten nytt rekordsstort oppmøte og kjærlighet i gatene på grunn av to reduserte markeringer og en som ble voldelig ødelagt.

Høyere puls og klamme hender preger mange. 

Som bølger skyller det over oss med nye utspring i hver eneste sak om regnbueflagg som har blitt stjålet, revet ned eller brent. 

Trusler mot skeive arrangementer for voksne og barn, negative kronikker, økt fokus på at det må være politi til stede på skeive arrangementer, og hva som gikk galt i fjor. Ispedd varierende grader av rett fokus fra ansvarlige maktpersoner.

— Kan ikke vaske av seg regnbuen

Da det smalt i fjor gikk det ut mange meldinger med “Kast flaggene og vask av regnbuesminken”. Mange skeive kan ikke vaske av regnbuen, da den ligger som et filter utenpå oss permanent.

Man kan ikke endre kropp, hår, fakter, stemme eller andre aspekter av en selv som signaliserer skeivhet. Transkvinner som ikke blir lest som kvinner av de rundt er dessverre et enkelt eksempel på dette. "Alle ser at du egentlig er mann!" får man høre.

Hva skulle de vasket av seg eller kastet for å gjøre dem tryggere? For meg synliggjør dette bare viktigheten av et samfunn som aksepterer, ikke bare tolererer, et mangfold av kropper, uttrykk og kjærlighetsformer mellom samtykkende parter. 

Om vi ikke har så klart definerte bokser å dytte folk inn i, så er det vanskeligere for noen å gå etter de som ramler utenfor disse boksene. 

— Må kjempe for å skrive "jeg" 

Jeg merker også mens jeg skriver dette, at jeg forsøker å snakke om skeive som gruppe, andres erfaringer, følelser og liv. Jeg distanserer meg. På den måten slipper jeg å snakke om, og føle på, hva jeg selv føler og frykter. Jeg slipper å vise sprekkene i maska. 

Et slags rart forsøk på å putte meg selv som en del av “de”, ikke oss, for å beskytte meg selv. Jeg må nesten kjempe for å skrive om setninger til at det skal stå “jeg”.

For jeg er flink til å dytte vekk de negative tankene, fokusere på kampen og stå på. Jeg blir av andre omtalt som tøff, sterk, modig og slike lovord. Jeg er ei synlig og åpen tjukk, lesbisk transkjønnet kvinne, som ofte dukker opp i media, og møter hat og slikt uten å vise frykt, tårer eller sinne. 

Men jeg har kjent på frykten, nervøsiteten og angst. Jeg har kjent på sinne og fortvilelse. Jeg har tidligere kjent på tanken på å gi opp kampen, og å gi opp min identitet. Det ville vært lettere, men det ville ikke vært godt. Kanskje ville det vært fatalt. 

Før ville jeg unngått helt å kjenne på disse følelsene, men takket være god hjelp har jeg lært meg å slippe de ut så fort jeg er trygg og har mulighet, så de ikke skal lage dype sår senere.

— I år er det viktigste året

Det har ikke vært en eneste parade i mitt liv hvor jeg ikke har kjent på nervøsitet på vei til den. Skjer det noe på bussen? På gata? Ropte han til meg? Hvorfor stirrer han? Det har vært stygge hendelser tidligere i mitt skeive liv som også bidrar til denne frykten.

Som oftest har pulsen roet seg så fort jeg har vært på plass i byen, blant tusenvis av andre regnbuefargede mennesker. Da var jeg liksom trygg, med mitt folk og våre allierte. 

I år vet jeg ikke om jeg kommer til å kjenne på den tryggheten, på grunn av fjorårets hendelser, men jeg skal allikevel gå. Jeg har deltatt i parader i rundt ti år, i forskjellige byer og tettsteder. Men i år er kanskje det viktigste året for meg å gå!

— Slå ring rundt skeive

Pride var først og fremst de skeives protest mot en stat og politi som trakasserte og ikke aksepterte dem, og selv om mye av Pride også er en fest i disse dager, så er det mye protest igjen før vi er i mål. 

I år tror jeg det viktigste man kan gjøre er å gjøre og delta på de ting som oppleves godt for en selv. Om dette er året du trenger å feste for å føle deg vel igjen, så gjør du det. Om du trenger at mamma går med deg, så spør henne. 

Jeg tror det også er viktig at allierte slår ring rundt oss skeive, så det kan oppleves trygt å være i protest mot de delene av samfunnet som ikke er aksepterende ovenfor skeive. Vi kan stå alene, men det er alltid bedre å stå med venner.

Poenget med terror er å skape frykt, men det er hvordan vi håndterer frykten som avgjør om vi reiser oss igjen. Vi kan vise dette med å debattere, danse og dele av oss selv og mangfoldet.

For det er ikke bare hatefulle mennesker vi må vise mangfoldet til, men også de av oss skeive som lever med en dyp frykt for at Norge kanskje ikke har plass til oss.