Abonner på nyhetsbrev fra lokalavisen VårtOslo
DEBATT
— Foreslåtte kutt betyr en slakt av tilbudet til spiseforstyrrede i Oslo-psykiatrien
— Nå varsles det irreversible kutt i psykisk helsetilbudene. Miljøet vil fragmenteres, fagfolk vil slutte, kompetansen vil for en stor del gå tapt. Det er faktisk snakk om slakting av tilbud, for å bruke et direkte uttrykk, skriver Karl Eldar Evang.
Onsdag sprakk nyheten om at Klinikk for psykisk helse ved Oslo Universitetssykehus foreslår en rekke kutt i psykisk helse- tilbudet. De skal være pålagt av departementet å kutte opp mot 245 millioner kroner bare på budsjettet for 2023.
Forslagene som foreligger er drastiske og vil få store konsekvenser for tilbudet til utsatte pasientgrupper og deres pårørende.
Forslagene som foreligger er drastiske og vil få store konsekvenser for tilbudet til utsatte pasientgrupper og deres pårørende, om de skulle bli gjennomført. Dette kommer etter flere år med nedbemanninger og med økende pågang i psykiatrien.
Planlegger å kutte 12 stillinger
Blant forslagene er å splitte opp en rekke kompetansemiljøer og fordele dem på ulike DPSer og andre enheter, det gjelder Spesialpoliklinikk for spiseforstyrrelser , Personlighetspoliklinikken og Tidlig psykosebehandling på Gaustad sykehus.
Ved å dele opp og flytte medarbeidere ved spesialpoliklinikkene til to DPS-er, skal man også kutte 12 stillinger, heter det i et dokument som NRK har fått oversendt.
Regional avdeling for spiseforstyrrelser ( Rasp) skal alene spare inn flere millioner, og må antakelig kutte i stillinger.
Pasienter vil miste tilbud
Klinikkleder ved Avdeling for psykisk helse Petter Andreas Ringen uttaler følgende til NRK.no :
«Eg har forståing for at tilsette er bekymra», seier han. «Samtidig er dette ei moglegheit til å organisera oss betre slik at me kan levera betre pasienttenester vidare. Me skal ta vare på både medarbeidarar og pasientar i dette arbeidet.»
Pasienter og deres pårørende vil miste tilbud som de har, og at vi står i fare for å miste kompetanse som vi sårt trenger i behandlingskjeden.
Disse fromme ønskene og ulne formuleringene fra klinikklederen tildekker det faktum at dette i realiteten dreier seg om en nedleggelse av en rekke unike kompetansemiljøer.
At pasienter og deres pårørende vil miste tilbud som de har, og at vi står i fare for å miste kompetanse som vi sårt trenger i behandlingskjeden i Oslo.
Også behov for de spesialsydde tilbudene
Personlig kjenner jeg spiseforstyrrelsesfeltet best, og særlig Spesialpoliklinikk for spiseforstyrrelser hvor jeg tidligere har arbeidet i mange år som psykolog.
Dette er en poliklinikk som i over 20 år har bygget opp et tverrfaglig behandlingstilbud for de pasienter med spiseforstyrrelser som har vært vanskelig å hjelpe i førstelinje og DPS.
Mange kan få hjelp på dette nivået, men mange er vanskelig å hjelpe ordentlig uten mer spesialsydde tilbud.
På spesialpoliklinikken har det møysommelig blitt bygget opp en unik behandlingskultur med kunstpsykoterapi i grupper, psykoterapi, samtalegrupper, ernæringsfysiolog, yoga, bevegelsesgruppe, frokostgruppe, kontakt med lege omkring det somatiske, informasjon til pårørende.
Tverrfagligheten er ikke et honnørord, men er helt nødvendig for å kunne ivareta helheten rundt pasienten.
Den enkelte mann eller kvinne kan slik få et skreddersydd tilbud akkurat til seg. Tverrfagligheten er ikke et honnørord, men er helt nødvendig for å kunne ivareta helheten rundt pasienten.
I disse dager foreligger en ny lærebok på Cappelen Damm, ” Relasjon, kropp og kunst i psykoterapi- alltid en annen dør” som springer ut fra dette fagmiljøet.
Fagmiljøet vil fragmenteres
Det er faktisk snakk om slakting av tilbud, for å bruke et direkte uttrykk.
Når det foreslås å kutte i personalet på denne enheten, dele opp resten av personalgruppen i to og ansette dem på to DPSer på Mortensrud og i Nydalen, så vil det ikke medføre en videreføring av kvalitetene og kompetansen slik det antakeligvis vil hevdes fra enkelte.
Miljøet vil fragmenteres, fagfolk vil slutte, kompetansen vil for en stor del gå tapt. Det er faktisk snakk om slakting av tilbud, for å bruke et direkte uttrykk.
Erfaring viser til overmål at visse typer komplekst pasientarbeid krever tverrfaglige spesialiserte kompetansemiljøer. Det er derfor spesialpoliklinikkene og Tidlig psykosebehandling i sin tid har vært nødvendig å etablere og utvikle.
Det er en skjebnesvanger feil å tro at alt kan legges til DPS-nivået og ivaretas fullgodt der. DPSene må styrkes, men ikke på bekostning av tilbud befolkningen i Oslo ikke har råd til å miste!