– Oslo trenger mer av det Møllergata skole representerer, ikke mindre

Ironisk nok er det landets eldste byfolkeskole som fremstår som et av de mest moderne pedagogiske miljøene jeg har erfart eller kjenner til. I de to årene jeg jobbet der hadde jeg tittelen overgangslærer – en fleksibel faglærerstilling med stor frihet til å bidra der det trengtes.

Jeg besøkte blant annet barnehagene i nærområdet, fulgte barna inn i skolen og ble tidlig kjent med neste års kull. Oppdraget var i stor grad å bidra til en trygg overgang fra barnehage til skole. En svært meningsfull, men også virkningsfull, stilling.

Møllergata skole legges trolig ned: – I dag gråt jeg en skvett på kontoret

Skolen forsto utfordringene

De omfattende faglige og atferdsmessige utfordringene mange skoler sliter med oppover på trinnene er som regel identifiserbare allerede fra første trinn, eller før det. Men det eneste som utløser eksterne midler i skolen er et ørlite knippe diagnoser som Downs syndrom og autisme. 

Derfor er det som regel kun én lærer og kanskje en ufaglært assistent som må skjøtte en klasses ve og vel, uavhengig av utfordringenes omfang og kompleksitet.

Det finnes en rekke tiltak og ordninger, men disse innebærer kartlegging, utredning, rapportering, møter, samtykke fra foreldre, og alltid veldig mye tid. I den grad noe blir iverksatt, er det som regel for lite og for sent.

Den eneste måten å fri seg fra denne onde sirkelen er å prioritere de minste, og spesielt 1. trinn. Med opprettelsen av stillingen overgangslærer viste Møllergata skoles ledelse at de skjønte hvor utfordringen lå. «Mølla» har for øvrig flere andre kvaliteter som gjør den ekstra godt egnet til en god start på skolelivet.

Elevene presses sammen

Jeg har om lag 15 års fartstid i Osloskolen, fem av dem som kontaktlærer, og på svært ulike skoler. Noe av det mest påfallende jeg har merket meg er avstanden mellom forventet pedagogisk praksis og rammene skolene har for å realisere denne.

Elevmassen har fått betydelig større og mer sammensatte behov. Samtidig druknes kontaktlærere i oppgaver og rapportering, og forventes å levere tilpasset opplæring i rom som knapt tillater bevegelse.

Skatten i hvelvet til Deichman: – At den i det hele tatt finnes i dag, er et lite mirakel

Dette misforholdet mellom politiske føringer og faktiske rammer er direkte uansvarlig. Elever med store og varierte behov presses sammen i små klasserom uten fleksibilitet. Grupperom finnes riktignok, men etter at de fleste spesialskoler ble nedlagt på 90-tallet blir disse rommene forbeholdt elever med åpenbare behov for tilpasset opplæring.

Resten av elevene må stort sett klare seg med klasserommet. Disse mer enn 90 prosent av elevene, hvis behov kan være vel så store som elever med krav på øremerkede midler og grupperom, er derfor prisgitt lærerens evne til klasseledelse, omsorgsevne, appell og en rekke andre egenskaper en lærer bør ha for å kunne kompensere for mangelen på forsvarlige rammer.

En skole med pusterom

På Mølla finnes noe av det som er blitt borte i resten av Osloskolen: rom. Faktisk fysisk plass hvor man virkelig kan dyrke det som på fagspråket gjerne kalles den tredje pedagog.

Da jeg jobbet der, omgjorde jeg et av de store klasserommene til et lekerom med spill, byggeutstyr og annet læringsmateriell – et rom der barn kunne lære på egne premisser. Dette var ment for 1. trinn primært, men ble fort etterspurt av hele småtrinnet.

Et annet lignende og godt alternativ til klasserommet er skolens læringslab. Slike rom og tilbud gjør differensiering mulig. De gir pusterom. De gjør det mulig å la for eksempel halvparten av klassen jobbe med fagoppgaver (og få hjelpen de trenger) mens resten leker, utforsker, bygger og lærer med kroppen.

Det var i aller høyeste grad sammensatte og krevende barnegrupper på Møllergata da jeg jobbet der, men nettopp denne fleksibiliteten og fokuset på de minste gjorde det til en særdeles positiv opplevelse. Jeg kunne stå for det skolen tilbød. Det er første og eneste gang jeg har opplevd dette.

Barna har boltringsplass

Skolens nærmiljø er hovedårsaken til det synkende elevtallet. Men realiteten er ikke som mange tror – og som jeg selv trodde. Den tidligere lugubre Kristparken i umiddelbar nærhet er nå rustet opp til det ugjenkjennelige og utvider barnas boltringsplass betydelig.

Skolen har også en nyopprettet parsell i skolehagen på Bjølsen; for en 1. klasse ligger det en knapp halvtime unna skolens porter hvis man tar buss – en oase for både barn og voksne, noe skolen ikke har vært gode nok til å kommunisere. Det er altså mye nytt som vil kunne påvirke foreldres oppfatning, men dette tar naturligvis noe tid.

Når det er sagt, er nettopp skolens lave elevtall noe av det som gjør den godt egnet – spesielt for de yngste. Riktig nok kan den romme flere enn i dag, men den burde ikke fylles opp. Lavt elevtall er først og fremst et driftsproblem – ikke et pedagogisk problem. Snarere tvert imot.

Forebygging er noe som i Oslopolitikken snakkes varmt om, men i liten grad praktiseres. Vi står midt i en tid med økende ungdomsvold, økende utenforskap, og en frykt for «svenske tilstander». Den mest effektive forebyggingen skjer tidlig, i skolesammenheng: første klasse.

Det skjer i miljøer hvor barn får utforske, mestre, utvikle språk, relasjoner og selvfølelse. Det skjer ikke i et overfylt klasserom, der de alt for få pedagogene må velge mellom hvem de skal hjelpe. En skole bør legge til rette for en dynamisk undervisning. Det altfor høye taket for antall elever i et klasserom fører til det stikk motsatte.

En unik elevsammensetning

Under valgkampen tok Fremskrittspartiet til orde for mer nivådelt undervisning. Dette kan definitivt ha en slagside, men fordelen er at undervisningen blir betydelig mer tilpasset. Så langt unna reell tilpasset opplæring osloskolen er i dag, har partiet dessverre et altfor godt poeng. Nettopp Møllergata er den skolen, meg bekjent, som er soleklart nærmest tilpasset opplæring. Et sterkt fagmiljø bidrar til dette. Selv vaktmesteren er pedagog(!)

Skolen har dessuten en unik elevsammensetning. Mangfoldet der speiler byen på en måte få skoler gjør. Mølla har flere egne sanger, og en rekke felles og samlende arrangementer, som internasjonal uke, avsluttet med en kveld hvor elevene går catwalk med klesstiler fra elevenes eller foreldrenes opprinnelsesland, alt fra bunader til sarier.

Ble reddet fra konkurs. Nå varsler han ny krise: – Ikke bare arbeidsplasser som trues, sier teatersjefen ved Oslo Nye

Foreldrene bidrar med mat, som må representere Norges mest mangfoldige kjøkken denne kvelden. Her går fellesskap og mangfold hånd i hånd. Det gjenspeiler med andre ord samfunnet vi etterstreber å være. Samtidig er skolen sin historie uhyre bevisst og holder den i hevd på mange måter. På Møllergata trekkes linjer gjennom mer enn 150 år – fra barn av industrien til barn av verden.

Det er et sykdomstegn

Å legge ned en slik skole er ikke bare kortsiktig. Det er et sykdomstegn. Det viser at byens politikere fortsatt ikke forstår hvor skoen trykker.

Møllergata er både et stykke Oslo- og Norges-historie, i tillegg til å være et bilde av hva skolen i 2025 burde være: Romslig. Fleksibel. Lekende. Stolt. Forankret i nærmiljø og kultur. Og ikke minst forskning. Det er et utstillingsvindu. Nevnte jeg forresten at skolen også har Norges eldste skolekorps, egen svømmehall - og selve skolemuseet?

Oslo er hovedstaden i et av verdens rikeste land. Et land som ligger i verdenstoppen når det gjelder pedagogisk forskning og faglig kunnskap om barn. Å legge ned Møllergata skole vitner om det motsatte; det illustrerer nettopp det grunnleggende misforholdet mellom teori og praksis som preger osloskolen. Det er kontraproduktivt og historieløst. Oslo trenger mer av det Møllergata representerer, ikke mindre.

Mens byrådet vil selge sier rapporten kommunen selv bestilte: – Tøyen trengte virkelig en kulturarena som Gamle Munch