— Ordet gal er ganske skremmende for folk i Norge, forteller Elin Sverdrup-Thygeson (88). Her står hun med sine utgitte diktbøker.

Elin (88) på Torshov ble tvangsinnlagt som 30-åring. Siden den gang har hun kjempet for å fjerne stigma og fordommer rundt psykisk helse

— Mennesker blir ofte svakeliggjort gjennom behandling på institusjoner, forteller 88-åringen.

Publisert

— Å bli stemplet som gal er så skummelt for Ola Nordmann. Så når noen spør meg om jeg er gal svarer jeg bare ja, sier Elin Sverdrup-Thygeson (88).

Den lille leiligheten på Torshov er fylt med skilter fra “Galelejr 1985” og plakater med ordene “Mad Pride er konge!”. Elin Sverdrup-Thygeson har alltid engasjert seg for mennesker, og spesielt mennesker med dårlig råd og psykiske problemer.

— Det er skremmende å stå frem som gal

Da Elin Sverdrup-Thygeson var 30 år ble hun selv tvangsinnlagt på Dikemark sykehus. Dette ga en avsmak for psykiatrien, som hun forteller at bidrar med å isolere og passivisere mennesker. 

— De som blir stemplet som gale blir ofte innesperret på institusjoner og medisinert. Man skal liksom ikke føle eller reagere på noe, sier hun. 

— Mennesker blir ofte svakeliggjort gjennom behandling på institusjoner, legger hun til.

Etter dette introduserte hun i 1989 Oslo for Galebevegelsen

Elin Sverdrup-Thygeson tok med seg Galebevegelsen fra Danmark til Oslo i 1989. Bevegelsen har deltatt på 1. mai-tog siden den gang.

Dette var allerede en etablert bevegelse i Danmark, hvor Elin selv ofte var i denne perioden. Galebevegelsen har siden 1989 deltatt i 1. mai-tog hvert år, hvor de kritiserer psykiatrien. 

— Ordet gal er ganske skremmende for folk i Norge, og ikke minst det å identifisere seg som gal. Målet med bevegelsen er nettopp å fjerne tabuen med å ikke være “frisk” eller “normal”.

Gjennom egne opplevelser har Elin blitt kjent med flere som har følt på en skam over det å bli stemplet som “gal”. En hun ble kjent med fra psykiatrisk sykehus på Dikemark forteller hun at ikke turte å ta del i Galebevegelsen, i frykt for å bli kjent igjen i paraden. 

— Fordi det er så skremmende å stå frem og vise at man identifiserer seg med de gale, så tør selv ikke de gale det. 

Startet Mad Pride på sinn sønns bursdag

88-åringen påpeker at ordet høres mye mindre “farlig” ut for folk med den engelske oversettelsen, “Mad”. For tre år siden startet hun derfor Mad Pride.

Mad Pride er allerede en internasjonal bevegelse som jobber for at mennesker med psykiske problemer og lidelser skal være stolte over sin “gale” identitet. 

Datoen for Mad Pride Day i Oslo er 2. april, bursdagen til Elins avdøde sønn, som også hadde en historie med psykiatrien. Elin ønsker at Mad Pride i Oslo skal være et samlingssted for mennesker som identifiserer seg som gale, og de som ellers måtte ønske å være med. 

I juni 1994 var Elin Sverdrup-Thygeson også med på å starte opp Fattighuset. Da var huset bare et verksted på Kampen, men har senere flyttet seg til Grønlandsleiret.

— Her handler det også om å ta tilbake ord som gal, mad og crazy, og rette et mer positivt lys til disse ordene. 

— Mad Pride skal være en plass hvor man kan føle seg trygg, og hvor man kan være seg selv.

Skulle bo i skogen før han ble kjent med Elin

I 2007 fikk Elin Sverdrup-Thygeson tabuprisen av Rådet for psykisk helse, for hennes arbeid for å bygge ned fordommer om psykisk helse, og fremme inkludering og åpenhet rundt psykisk helse.

I dag bor hun i sin lille leilighet på Torshov, med en nyinnflyttet gjest. Johannes (26) ble tilfeldig kjent med Elin i et møte på Samehuset. De fant fort ut av at de hadde mye til felles. 

— Jeg hadde egentlig planer om å bo i skogen, men etter at jeg ble kjent med Elin følte jeg at hun så meg på en måte som ingen andre hadde sett meg tidligere, forteller Johannes.

— Elin så meg. Hun er min støttekontakt, forteller Johannes, som nå bor med Elin.

Ettersom han selv har erfaringer og opplevelser fra psykiatrien, kunne han kjenne seg igjen i mye av kunnskapen og ideene til Elin. 

— Elin så meg, nok til å slippe alt hun drev med og bruke tid på å prøve å få meg på beina. Elin er min støttekontakt, og kanskje jeg kan være hennes støttekontakt. Før ville jeg flykte fra andre og bo alene, men nå ser jeg virkelig verdien i å prøve å hjelpe andre mennesker. 

— Nå har jeg slått meg til ro med å bo her, og jeg har ikke noe ønske om å være et annet sted, sier Johannes.

— Jeg fikk diktets gave

I dag kjenner Johannes historien til Elin like godt som henne selv. Året etter at Elin ble personlig kristen for omtrent 60 år siden, begynte hun med også med dikt. 

— Jeg fikk diktets gave, som lyn fra klar himmel, forteller hun.

Helt siden 1970-tallet prøvde hun å få diktene sine publisert, uten hell. I 2012 fikk hun likevel endelig publisert sin egen diktbok. 

Her kan du se Elin Sverdrup-Thygeson framføre diktet sitt, “En bønn om lykke”.

Video: Petter Terning

Powered by Labrador CMS