- Det er ikke gode støtteordninger vi ikke har råd til. Det er fattigdom!

Bostøtte har vist seg å være et treffsikkert virkemiddel mot fattigdom, sa Støre tidligere i år da Kirsti Bergstø utfordret ham i Stortinget på hva han ville gjøre for å hjelpe dem som nå sliter økonomisk.

Men da Støre sammen med finansminister Vedum, med festtale i blikket, presenterte årets justering av trygdene, så glemte de helt å informere kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik om hvor viktig denne bostøtten altså var for fattigdomsbekjempelse.

Gir og tar tilbake

Gjelsvik holdt nemlig sine absolutte satser for bostøtte på stedet hvil. Slik vil mange som tidligere i år fikk bostøtte, nå havne over inntektsgrensene og ergo miste dette å så effektive middelet til å bekjempe fattigdom med. 

I dyr-tid, i en fattigdomskrise vil altså flere av våre medborgere her i Oslo være mye fattigere, etter at de har fått en liten økning i trygden enn hva de var før.

Det lille staten gav tok de mangedobbelt tilbake. Og slik endrer vi ingenting for den stadig økende gruppen som står i matkø utenfor Fattighuset. Bostøtte kan også brukes som et treffsikkert middel for å holde folk i fattigdom. Om man lar det ene departementet ta tilbake det det andre har gitt.

Bostøttens absolutte inntektsgrenser gir også det utslaget at de som har minst får betydelig mer utbetalt hver måned enn de som har nest minst. Tjener du en krone eller ti mer enn den fastsatte inntektsgrensen for bostøtte blir du hardt straffet. Det er ingen trinn, ingen skjønn. Bare en strek som du er over eller under.

Og her kan faktisk en krone for mye bety mange tusen mindre å rutte med hver måned. Bostøtte betyr noe for de som får den. Den kan være forskjellen på å ha nok og på å være sulten. Oslo har også hatt høyere satser for bostøtte enn i resten av landet. Dette betyr derfor mer for mange av oss.

Vi har midler nok

At mennesker i byen vår i dag må gå sultne er en villet politikk. Det kan ikke være annet. Vi har midler nok til å sørge for at alle i Oslo og i Norge kan få leve verdige liv. 

Vi har også gode nok systemer til at vi, om vi ønsket det, kunne sørget for at ulike instanser samarbeidet og ikke slo hverandres tiltak ihjel som eksemplet med trygdesatser og bostøtte viser at de kan gjøre. 

At fattigdommen øker i et av verdens rikeste land er skamfullt! Og det er vårt ansvar å endre denne utviklingen.

Netto-fattig og brutto-fattig

I disse dager er det forresten middelklasse ungene som begynner å ikke lenger møte opp på treninger. Pengene rekker ikke lenger til fritidsaktiviteter. Til treningsavgifter, til nye fotballsko. Og det skjer samtidig som alle hjelpetiltak er stilt inn på bruttoinntekt.

Uten hensyn til hvor mye som faktisk er tilbake i familiens kasse når alle uunngåelige må-utgifter er betalt.

I bydel Grorud, hvor jeg bor, hadde vi tidligere en forsøksordning hvor alle barn og unge med bostedsadresse i bydelen fikk tilgang på et fritidskort. Alt de trengte å gjøre var å søke og så fikk de utdelt 1000 kr som kunne brukes til valgfrie aktiviteter. 

Hos oss gikk kortet uavkortet til treningsavgift hos den lokale fotballklubben som også tok seg av all administrasjonen rundt dette. Andre brukte sitt kort på helt andre typer aktiviteter. Og ingen spurte noen om inntektsdokumentasjon.

Og ja, kanskje brukte bydelen da noen tusenlapper på å sponse familier som hadde mer enn nok fra før, men de brukte også midlene til å fange opp de ungene som ikke lenger deltar fordi foreldrene på bruttopapiret tjener godt nok, selv om netto situasjonen er en helt annen. 

De som ikke får stå i køen når støtteordninger deles ut, men som heller ikke har råd til å delta.

Oslo rammes hardt

Oslo rammes hardt av at fattigdommen øker. Vi er en delt by. Særlig økonomisk. Og om vi ikke kommer opp med gode mottiltak så er det vår alles hverdag som rammes. Fattigdom har følger. Utenforskap har følger. 

At flere og flere barn og unge ikke har økonomisk mulighet til å delta på ulike aktiviteter har følger. For oss alle.

Fattigdom koster! Og det rammer oss alle. Fattigdom fører til dårligere helse, tidligere død. Og det er levekår og ikke som mange komentarfelthelter påstår etnisitet og kultur, som betyr noe for kriminalitetsstatistikken. Levekårsutfordringer. Fattigdom. Det koster oss alle dyrt. 

 Vi som samfunn har ikke råd til å la så mange av oss falle utenfor. Vi trenger å få alle med. Og vi trenger å slutte å snakke om barnefattigdom. Barn er ikke fattige. Foreldrene deres er det. Og om vi vil gjøre noe med den såkalla barnefattigdommen, så er det foreldrenes økonomi vi må løfte.

Må legge ned pekefingrene

Om vi vil ha slutt på fenomenent «utebarn» her i byen, så trenger vi at foreldrene har en bolig som er stor nok til at barn i ulike aldre kan være hjemme sammen. Og om vi vil gjøre noe med sult, så må vi gi menneskene her i byen nok penger til å kjøpe mat for. 

Vi kan for eksempel ikke la sosialhjelpssatsene i realiteten synke år for år ved å la være å justere dem i henhold til prisstigning og deretter late som vi ikke forstår hvorfor matkøene vokser.

Det er over en mannsalder siden Carl I. Hagen hevet sin pekefinger mot aleneforsørgere og uttalte at: 

" Alenemødre som ved uansvarlig livsførsel har seg selv å takke for at de har kommet i denne situasjonen, får i dag for mye hjelp fra det offentlige. En kvinne som for eksempel blir gravid i ung alder med flere menn og velger å bære fram barna, må selv ta konsekvensene". 

Og siden den gangen har stønadene blitt kuttet. Om igjen og om igjen. Jeg kjenner mange aleneforeldre her i Oslo. Jeg kjenner ingen som ikke har alvorlige økonomiske utfordringer. Fattigdom. Selv de som har tatt høyere utdanning og som er i full jobb sliter. 

Vi må slutte med vår strenge pekefinger-moralisme og misunnelige mistenksomhet mot våre naboer og faktisk løfte de som trenger å løftes. Og vi må gjøre det for vår alles skyld. Fordi fattigdom og store forskjeller vil gi oss et samfunn som er farligere og dyrere for oss alle.

Et samfunn vi ikke ønsker å sammenligne oss med

Om vi ikke tar grep, om vi lar forskjellene fortsette å øke, så vil vi bli et slikt land som vi ikke liker å sammenligne oss med. Et slikt land der kriminaliteten er skyhøy og de som har noe å beskytte må bruke en formue på sikkerhet… 

Vi er ikke der. Ikke engang i nærheten. Vi kan fremdeles velge innenforskap og samhold. Et åpent og fritt samfunn hvor alle får være med. Men vi må velge nå! 

Og det valget begynner med å snakke ærlig om fattigdom. Det begynner med å ikke la det ene departementet ta tilbake det det andre departementet gav, slik de nå gjør med bostøtten. En helhetstanke i systemet. Et system som tar hensyn til det reelle.

Fattigdom og dårlig gjeld

For eksempel så vil et stadig økende antall også i vår by få inkassosaker. Det er som regel dårlig betalingsevne og ikke dårlig betalingsvilje som dreper en personlig økonomi. Og om man har havnet i en alvorlig gjeldskrise, så tar det tid å få ordnet opp i. Og det er hverken moralisering eller skam som vil gjøre situasjonen bedre.

Og hvor mange av de unge som i dag ikke møter opp på treningssletta på Furuset, på Linderud eller på Ullern gjør ikke dette fordi foreldrene har havnet i en gjeldskrise og nå må leve på namsmannens minstesats…. I overkommelig fremtid?

De ungene kvalifiserer ikke til økonomisk bistand i et behovsprøvd system. De får ikke høyere stipend på vidergående, slik barn andre i lavinntektsfamilier får, eller ekstra støtte til aktiviteter og klær. Til det er bruttoinntekten for høy. 

Realiteten er dog likevel at aktiviteter må vike…. Om man vil ha mat. Satsene for hva man sitter igjen med ved gjeldsproblemer ble nedjustert under den forge regjeringen. Man var redd for at folk ikke ble straffet hardt nok, at de skulle leve for godt. Ungene også. 

Ikke råd til å la fattigdommen vokse

Om vi vil gjøre noe med fattigdom. Med unger som sulter og aktiviteter de ikke får, så må vi først og fremst gjøre noe med våre egne pekefingre og vår frykt for at noen skal få en liten krone for mye. Vi har nok midler og i bunn og grunn så har vi ikke råd til å la dette være.

Vi trenger ikke å skape et slikt samfunn som vi ikke engang vil like å sammenligne oss med. Vi kan snu. Vi kan være et land, en by, et nabolag… et vi!  Sammen!!! Om vi vil...