Bostøtte har vist seg å være et treffsikkert virkemiddel mot
fattigdom, sa Støre tidligere i år da Kirsti Bergstø utfordret ham i Stortinget
på hva han ville gjøre for å hjelpe dem som nå sliter økonomisk.
Men da Støre sammen med finansminister Vedum, med festtale i
blikket, presenterte årets justering av trygdene, så glemte de helt å informere
kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik om hvor viktig denne bostøtten altså var for
fattigdomsbekjempelse.
Gir og tar tilbake
Gjelsvik holdt nemlig sine absolutte satser for bostøtte på
stedet hvil. Slik vil mange som tidligere i år fikk bostøtte, nå havne over
inntektsgrensene og ergo miste dette å så effektive middelet til å bekjempe
fattigdom med.
I dyr-tid, i en fattigdomskrise vil altså flere av våre medborgere her
i Oslo være mye fattigere, etter at de har fått en liten økning i trygden enn
hva de var før.
Det lille staten gav tok de mangedobbelt tilbake. Og slik
endrer vi ingenting for den stadig økende gruppen som står i matkø utenfor Fattighuset.
Bostøtte kan også brukes som et treffsikkert middel for å holde folk i
fattigdom. Om man lar det ene departementet ta tilbake det det andre har gitt.
Bostøttens absolutte inntektsgrenser gir også det utslaget
at de som har minst får betydelig mer utbetalt hver måned enn de som har nest
minst. Tjener du en krone eller ti mer enn den fastsatte inntektsgrensen for
bostøtte blir du hardt straffet. Det er ingen trinn, ingen skjønn. Bare en strek som du er over eller under.
Og her kan faktisk en krone for mye bety mange tusen mindre å
rutte med hver måned. Bostøtte betyr noe for de som får den. Den kan være forskjellen
på å ha nok og på å være sulten. Oslo har også hatt høyere satser for bostøtte
enn i resten av landet. Dette betyr derfor mer for mange av oss.
Vi har midler nok
At mennesker i byen vår i dag må gå sultne er en villet
politikk. Det kan ikke være annet. Vi har midler nok til å sørge for at alle i Oslo
og i Norge kan få leve verdige liv.
Vi har også gode nok systemer til at vi, om vi ønsket det, kunne sørget for at ulike instanser samarbeidet og ikke slo hverandres tiltak ihjel som eksemplet med trygdesatser og bostøtte viser at de kan gjøre.
At fattigdommen øker i et av verdens
rikeste land er skamfullt! Og det er vårt ansvar å endre denne utviklingen.
Netto-fattig og brutto-fattig
I disse dager er det forresten middelklasse ungene som begynner å ikke
lenger møte opp på treninger. Pengene rekker ikke lenger til fritidsaktiviteter.
Til treningsavgifter, til nye fotballsko. Og det skjer samtidig som alle
hjelpetiltak er stilt inn på bruttoinntekt.
Uten hensyn til hvor mye som
faktisk er tilbake i familiens kasse når alle uunngåelige må-utgifter er
betalt.
I bydel Grorud, hvor jeg bor, hadde vi tidligere en forsøksordning hvor
alle barn og unge med bostedsadresse i bydelen fikk tilgang på et fritidskort.
Alt de trengte å gjøre var å søke og så fikk de utdelt 1000 kr som kunne brukes
til valgfrie aktiviteter.
Hos oss gikk kortet uavkortet til treningsavgift hos
den lokale fotballklubben som også tok seg av all administrasjonen rundt dette.
Andre brukte sitt kort på helt andre typer aktiviteter. Og ingen spurte noen om
inntektsdokumentasjon.
Og ja, kanskje brukte bydelen da noen tusenlapper på å
sponse familier som hadde mer enn nok fra før, men de brukte også midlene til å
fange opp de ungene som ikke lenger deltar fordi foreldrene på bruttopapiret
tjener godt nok, selv om netto situasjonen er en helt annen.
De som ikke får stå i køen når støtteordninger deles ut, men som heller ikke har råd til å delta.
Oslo rammes hardt
Oslo rammes hardt av at fattigdommen øker. Vi er en delt by.
Særlig økonomisk. Og om vi ikke kommer opp med gode mottiltak så er det vår
alles hverdag som rammes. Fattigdom har følger. Utenforskap har følger.
At
flere og flere barn og unge ikke har økonomisk mulighet til å delta på ulike
aktiviteter har følger. For oss alle.
Fattigdom koster! Og det rammer oss alle. Fattigdom fører til dårligere helse, tidligere død. Og det er levekår og ikke som mange komentarfelthelter påstår etnisitet og kultur, som betyr noe for kriminalitetsstatistikken. Levekårsutfordringer. Fattigdom. Det koster oss alle dyrt.
Vi som samfunn har
ikke råd til å la så mange av oss falle utenfor. Vi trenger å få alle med. Og
vi trenger å slutte å snakke om barnefattigdom. Barn er ikke fattige.
Foreldrene deres er det. Og om vi vil gjøre noe med den såkalla
barnefattigdommen, så er det foreldrenes økonomi vi må løfte.
Må legge ned pekefingrene
Om vi vil ha slutt på fenomenent «utebarn» her i byen, så
trenger vi at foreldrene har en bolig som er stor nok til at barn i ulike aldre
kan være hjemme sammen. Og om vi vil gjøre noe med sult, så må vi gi menneskene
her i byen nok penger til å kjøpe mat for.
Vi kan for eksempel ikke la
sosialhjelpssatsene i realiteten synke år for år ved å la være å justere dem i henhold til
prisstigning og deretter late som vi ikke forstår hvorfor matkøene vokser.
Det er over en mannsalder siden Carl I. Hagen hevet sin pekefinger mot aleneforsørgere og uttalte at:
" Alenemødre som ved uansvarlig livsførsel har seg selv å takke for at de har kommet i denne situasjonen, får i dag for mye hjelp fra det offentlige. En kvinne som for eksempel blir gravid i ung alder med flere menn og velger å bære fram barna, må selv ta konsekvensene".
Og siden den gangen har stønadene blitt kuttet. Om igjen og om igjen. Jeg kjenner mange aleneforeldre her i Oslo. Jeg kjenner ingen som ikke har alvorlige økonomiske utfordringer. Fattigdom. Selv de som har tatt høyere utdanning og som er i full jobb sliter.
Vi må slutte med vår strenge pekefinger-moralisme og misunnelige mistenksomhet mot våre naboer og faktisk løfte de som trenger å løftes. Og vi
må gjøre det for vår alles skyld. Fordi fattigdom og store forskjeller vil gi
oss et samfunn som er farligere og dyrere for oss alle.
Et samfunn vi ikke ønsker å sammenligne oss med
Om vi ikke tar grep, om vi lar forskjellene fortsette å øke, så vil vi bli et slikt land som vi ikke liker å sammenligne oss med. Et slikt
land der kriminaliteten er skyhøy og de som har noe å beskytte må bruke en
formue på sikkerhet…
Vi er ikke der. Ikke engang i nærheten. Vi kan fremdeles
velge innenforskap og samhold. Et åpent og fritt samfunn hvor alle får være
med. Men vi må velge nå!
Og det valget begynner med å snakke ærlig om fattigdom. Det begynner med å ikke
la det ene departementet ta tilbake det det andre departementet gav, slik de nå
gjør med bostøtten. En helhetstanke i systemet. Et system som tar hensyn
til det reelle.
Fattigdom og dårlig gjeld
For eksempel så vil et stadig økende antall også i vår by få
inkassosaker. Det er som regel dårlig betalingsevne og ikke dårlig betalingsvilje som dreper en personlig økonomi. Og om man har havnet i en alvorlig gjeldskrise,
så tar det tid å få ordnet opp i. Og det er hverken moralisering eller skam som vil gjøre situasjonen bedre.
Og hvor mange av de unge som i dag ikke møter opp på
treningssletta på Furuset, på Linderud eller på Ullern gjør ikke dette fordi
foreldrene har havnet i en gjeldskrise og nå må leve på namsmannens minstesats…. I
overkommelig fremtid?
De ungene kvalifiserer ikke til økonomisk bistand i et behovsprøvd
system. De får ikke høyere stipend på vidergående, slik barn andre i lavinntektsfamilier
får, eller ekstra støtte til aktiviteter og klær. Til det er bruttoinntekten
for høy.
Realiteten er dog likevel at aktiviteter må vike…. Om man vil ha mat. Satsene for hva man sitter igjen med ved gjeldsproblemer ble nedjustert under den forge regjeringen. Man var redd for at folk ikke ble straffet
hardt nok, at de skulle leve for godt. Ungene også.
Ikke råd til å la fattigdommen vokse
Om vi vil gjøre noe med fattigdom. Med unger som sulter og aktiviteter
de ikke får, så må vi først og fremst gjøre noe med våre egne pekefingre og vår
frykt for at noen skal få en liten krone for mye. Vi har nok midler og i bunn
og grunn så har vi ikke råd til å la dette være.
Vi trenger ikke å skape et slikt samfunn som vi ikke engang
vil like å sammenligne oss med. Vi kan snu. Vi kan være et land, en by, et
nabolag… et vi! Sammen!!! Om vi vil...