På overflaten ser saken min ut som en klassisk lokalavisnotis:
En bilist parkerer på en åpen asfaltflate foran Rema 1000 på Bergkrystallen, får et parkeringsgebyr på 900 kroner for å ha stått på et «fortau», klager, og vinner fullt ut i Oslo tingrett.
– Systemsvikt
I stedet for å ta tingrettens avgjørelse til etterretning, velger bymiljøetaten å koble inn kommuneadvokaten for å anke saken videre til Borgarting lagmannsrett.
Politikere i bystyret har allerede kalt det maktmisbruk i en fillesak, og historien har nådd Sløseriombudsmannen.
Og ja, det er i seg selv en systemsvikt at en innbygger må helt til tingretten for å få en reell, uavhengig prøving av et parkeringsgebyr.
Når man attpåtil vinner frem, men likevel må forberede seg på en ny runde i lagmannsretten fordi kommunen anker, blir det ikke akkurat bedre.
VårtOslo har omtalt saken som David mot Goliat. Det er kanskje litt dramatisk for et parkeringsgebyr på 900 kroner, men det er en god illustrasjon av en reell skjevhet.
De færreste har verken interesse eller juridisk overskudd til å utfordre et helt kommunalt embetsverk over et parkeringsgebyr på 900 kroner. Det er fullt forståelig.
Ett sted: 83 p-bøter
I anken til lagmannsretten opplyser Oslo kommune om noe som burde få enhver politiker til å våkne: Siden november 2024 har bymiljøetaten delt ut hele 83 parkeringsgebyrer på akkurat denne ene plassen foran nærbutikken i Mellombølgen.
Tenk litt over det tallet. Når 83 bilister uavhengig av hverandre kjører inn på samme flate og vurderer at her er det lov å stille fra seg bilen mens man handler, hvem er det egentlig som har feilet?
Er det alle disse bilistene, og en tingrettsdommer som etter en rettslig prøving av kommunens praksis ga meg fullt medhold, som har mistet evnen til å lese trafikkbildet?
Eller er det bymiljøetaten som har sviktet i å sørge for at byrommet er utformet og skiltet slik at en alminnelig trafikant faktisk forstår hva som er lov og ikke lov?
Høyesterett har talt
I stedet for å gjøre jobben sin og skape forutsigbarhet for trafikantene, tviholder etaten på en skrivebordspraksis der enhver kantstein gjør alt innenfor til et usynlig fortau, helt løsrevet fra hvordan plassen faktisk ser ut i virkeligheten.
Høyesterett slo fast allerede i 1974 at slik fungerer ikke loven. Det skal gjøres en konkret helhetsvurdering av hvordan området ytre sett fremstår for en alminnelig trafikant.
Når kommunen heller velger å høste 83 gebyrer på samme sted uten å endre så mye som et skilt, fremstår ikke kontrollvirksomheten som trafikksikkerhet, men som en ren inntektsfelle.
For meg handler ikke denne kampen om 900 kroner. Hvis lagmannsretten kommer til at jeg har parkert ulovlig, betaler jeg det gebyret med glede.
Byråkratisk overformynderi
Jeg tar denne kampen fordi jeg har en dyp aversjon mot byråkratisk overformynderi, og fordi jeg tenker på alle dem der ute hvor 900 kroner faktisk ikke er en fillesak.
For alle med stramt månedsbudsjett betyr et urettmessig gebyr at penger må flyttes fra matbudsjettet eller fritidsaktiviteter for å fylle kommunens kasse.
Da jeg startet denne prosessen, tenkte jeg at kommunens ressursbruk var ren galskap.
Men etter å ha tilbrakt både kvelder og netter langt nede i det juridiske kaninhullet, har saken blitt en reise som har endret synet mitt. Før dette begrenset min juridiske formalkompetanse seg til 7,5 magre studiepoeng i «Rettslære for økonomer».
Etter titalls timer med lesing av forskrifter og gamle dommer føler jeg at jeg har opptjent et par ekstra studiepoeng, og har for sikkerhets skyld ført på prefikset «samfunns-» foran økonom på vitnemålet mitt.
Brenner skattekroner
Med samfunnsøkonomen på plass, riktignok med kulepenn, begynte jeg også å se kommunens ressursbruk i et annet lys.
I et brev fra bymiljøetaten 4. november får jeg bekreftet at det er etatens egen ledelse som har besluttet å anke.
Jeg er faktisk for godtroende til å tro at bymiljøetaten og kommuneadvokaten brenner av titusener av skattekroner i arbeidstimer kun for å drive inn mine 900 kroner, pluss de 1 250 kronene de krever av meg i sakskostnader for tingretten.
Stemmer det så er det grunn til å stille spørsmål ved dømmekraften til dem som står ved roret.
Når beslutningen er tatt på ledelsesnivå, og kommunen prosederer på rettsavgjørelser fra både Skien, Bergen og Mo i Rana, er det nærliggende å tro at saken handler om noe langt mer prinsipielt enn mitt parkeringsgebyr.
Sprengt rettssystem
Hvis over 80 bøter er skrevet ut på tvilsomt grunnlag på én eneste flate på Bergkrystallen, hvor mange tusen feilaktige skrivebordsbøter er da delt ut i hele Oslo og resten av landet?
Likevel har denne ressursbruken en alvorlig bakside. Jeg har selv sittet som meddommer i Borgarting lagmannsrett, der vanlige innbyggere deltar i straffesaker på lik linje med juridiske dommere.
Der har jeg vært med på å gi strafferabatt til tungt kriminelle fordi sakene deres har ligget i kø som følge av sprengt kapasitet i rettsvesenet.
Vi har ikke et overskudd av juridisk kompetanse i forvaltningen og domstolene våre.
Med dette som bakteppe er det ganske absurd at lagmannsrettens knappe tid nå må brukes på å rydde opp i hva som er et fortau utenfor Rema 1000.
Beleilig nødutgang
Nå øker det politiske presset, og det kreves at kommunen tar til fornuft og trekker anken. Og ærlig talt: Jeg er ambivalent.
Hvis byrådet og bymiljøetaten trekker anken fordi de genuint erkjenner at praksisen deres er for rigid, og rydder opp slik at bilister får en mer forutsigbar hverdag, er ingenting bedre enn det.
Men frykten min er det motsatte: at det politiske bråket gir byråkratiet en beleilig nødutgang.
En dom i tingretten har begrenset betydning utover den konkrete saken, mens en prinsipiell avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett vil kunne få langt større betydning for hvordan tilsvarende saker skal vurderes i fremtiden. Ikke bare i Oslo, men i hele landet.
Mitt svar er levert
Dersom bymiljøetaten nå velger en strategisk retrett og trekker anken kun for å unngå et sviende og prinsipielt nederlag i lagmannsretten, står vi overfor et alvorlig samfunnsproblem.
For hva slags kommune har vi fått dersom byråkratisk prestisje og beskyttelse av egne bøteinntekter er viktigere enn rettssikkerhet, forutsigbarhet og tillit mellom innbygger og forvaltning?
Mitt tilsvar er levert til domstolen. Jeg møter gjerne kommunen i lagmannsretten for å få en prinsipiell avklaring på vegne av alle landets bilister.
Spørsmålet nå er om bymiljøetaten tør å stå løpet ut, eller om de bruker støyen til å rygge unna i stillhet.
