– Hadde det ikke vært for Vålerengas gatelag, hadde jeg nok ikke vært her i dag

Når Vålerengas gatelag kommer inn før eller etter trening, står maten klar. Bak dekket bord, brødskiver, saft, kaffe og et smil, står Jane Holter (59). Hun kaller seg «matmor». Andre kaller henne også limet i miljøet.

– Jeg dekker på mandag, onsdag og fredag. Frokost før trening og lunsj etterpå. Det betyr mye for spillerne, og for meg, sier hun.

– Jeg hadde ikke noe å leve for

For fem år siden gikk Jane inn i en dyp depresjon. Ektemannen hennes gjennom 27 år døde, og det hun senere fikk vite var følge av legefeil. Tapet kom som et sjokk som rev fotfestet under henne. Hverdagen ble uutholdelig, og sorgen gjorde alt annet meningsløst.

Joachim (29) gikk fra å være barneraner og rusmisbruker til kaptein på Vålerengas gatelag: – En sommer gjorde vi 69 ran

– Jeg ble helt nede. Jeg hadde ikke noe å leve for. Hver dag var tung, og jeg satt alene hjemme og følte at jeg ikke ville være her mer, forteller hun.

Smerten var så intens at hun flere ganger sto på kanten av å gi opp helt. To ganger var hun nær ved å ta sitt eget liv. I disse mørkeste øyeblikkene var det de nære relasjonene som ble hennes redning.

– Hadde det ikke vært for broren min, som var bekymret for meg, for vennene mine som stilte opp, og ikke minst for Vålerenga, så hadde jeg nok ikke vært her i dag.

– På Vålerengas gatelag er du aldri alene

Selv om hun ikke er interessert i fotball, har hun satt stor pris på fellesskapet.

– Her er du aldri alene. Du kan ringe hele døgnet. Det er alltid noen som svarer.

Sakte kjente hun livet komme tilbake. Depresjonene kommer fortsatt innimellom, men nå vet hun hva hun trenger.

– Det var livsviktig å finne et sted der sorgen min ikke definerte meg alene. Jeg fikk noe å gjøre, folk å snakke med, og en grunn til å stå opp om morgenen igjen, forklarer hun.

– Løkka er ikke det samme lenger

Jane vokste opp på Grünerløkka, i samme leilighet familien hadde bodd i i generasjoner, og har sett hvordan området har forandret seg.

På Løkka har selverklærte fotballidioter åpnet butikk med vintage fotballdrakter

– Løkka er ikke det samme lenger. Før var det fattigere kår og alle kjente hverandre. Barna løp i gatene og mellom hjemmene. Sånn er det ikke nå, sier hun.

Selv ble hun mor tidlig, og forteller at sønnen har alltid vært førsteprioritet, også i perioder der hun og ektemannen eksperimenterte med rus hjemme.

– Han har aldri opplevd noe utrygt hjemme hos oss, og jeg har alltid sørget for at han kommer først. Selv om vi fortsatt har et nært forhold, har han sitt eget liv nå – og det må han få lov til, sier hun.

– Dette er den beste familien i hele verden

– Det er mange her som vet hvordan ting virkelig er. Samholdet er viktig. Her kan du si ifra uten at noen blir fornærma, forteller hun om fellesskapet i gatelaget.

For Jane har det vært livsviktig.

– Jeg havnet her på grunn av mannen min som døde, og jeg er utrolig glad for at jeg gjorde det. Uten dette fellesskapet hadde jeg nok ikke vært her i dag. Her har jeg funnet den beste familien i hele verden.

Når Jane snakker om livet sitt, gjør hun det uten filter. Det er et prinsipp hun har levd etter hele livet.

– Jeg er en åpen bok. Den du ser er den du får. Åpenhet gjør livet lettere. Det er bedre enn å sitte og gruble, sier hun.

Brutal vold under Vålerengas sponsormiddag: 41-åring slått så hardt at han brakk nese og tann