Helene Gallis. Foto: Monica Løvdahl

— De beste løsningene for urban matproduksjon har sannsynligvis ikke sett dagens lys ennå

Publisert

Øystein Heggedal kritiserer visjonene til gründerne i BySpire, og jeg kan ikke annet enn å si meg tildels enig, selv om jeg er langt over gjennomsnittet engasjert i urban matproduksjon.

Det er spesielt trist når representanter for urbant landbruk snakker ned de bøndene som hver dag leverer kortreiste kvalitetsråvarer til norske forbrukere. Allikevel er jeg ikke enig i konklusjonen om at Oslofolk ikke skal produsere mat så det monner, innenfor bygrensene.

BySpire er symptomatiske på at mange byfolk uten erfaring fra tradisjonelt landbruk sjarmeres av teknodrømmen om å kunne trykke på en knapp og at det trylles fram en plante i andre enden, miljøvennlig, smakfull og kortreist.

Hydroponikk, en dyrkingsteknikk uten jord, presenteres som en innovasjon i Norge, uten å anerkjenne at norske gartnerier har produsert både tomater, agurk og salat ‘helt uten jord’ i flere årtier, og at en stor del av importgrønnsakene vi kjøper i butikken aldri har vært i nærheten av et jorde.

— Det globale matsystemet er på langt nær bærekraftig

Innlegget til Heggedal kommer i den måneden i året der kortreiste norske grønnsaker er på sitt kanskje mest fantastiske, - det vil være tilnærmet umulig å utkonkurrere en vestfoldsk hjertesalat i juni på både smak og klimafotavtrykk.

Det første vi bør anerkjenne, er at norsk kvalitetsmat, produsert på norske, vel ivaretatte ressurser, er et mål vi er enige om. Norge har et ansvar, i et globalt ressursperspektiv, for å gjøre det beste ut av sine naturressurser, og samtidig forsyne seg minst mulig av resten av verdens matfat. Byene skal ikke konkurrere med distriktene - vi er på samme lag for økt selvforsyning. Det kan ikke understrekes mange nok ganger.

Vi kan nok også enes om at det globale matsystemet på langt nær kan sies å være bærekraftig, om vi har en målsetting om å ikke skade mer enn vi kan reparere, og ikke ta ut mer enn vi kan regenerere. Klimakrisen kryper stadig nærmere, vi mister matjord i en fart vi aldri har sett før, vi fisker havet tomt for fisk og så videre.

Ønsker urbane løsninger velkommen

Dette leder oss til at vi i dag har et globalt matsystem i krise, som krever innovasjon på mange fronter. Vi har ti, kanskje tjue, år på oss til å snu hver stein og tørre å tenke udogmatisk rundt forbedring av nåværende modeller, og ikke minst innovativt rundt nye.

Derfor ønsker jeg urbane løsninger som innendørs og underjordisk matproduksjon velkommen - selv om jeg er ydmyk nok til å si at det er stort rom for effektivisering, at spesialisert kunnskap for norske kontekster er begrenset, og at de beste løsningene sannsynligvis ikke har sett dagens lys ennå.

Den norske gartnerbransjen har allerede gjort solide steg mot fornybarsamfunnet. Sistegenerasjons tomatproduksjon på Mære Landbruksskole i Nord-Trøndelag produserer 50% mer tomater, det brukes 80% mindre energi, og CO2-utslippene har blitt redusert med 99%.

Med tilgang til nesten ubegrensede mengder rent vann, en økende tilgang på cutting-edge teknologi og en nærhet til egne markeder, har vi gode forutsetninger for lokal verdiskaping her til lands.

— Urban matproduksjon spiller en stadig større rolle ellers i verden

Kronikkforfatter Heggdal hevder at urban matproduksjon verken er bærekraftig eller kan bidra til å fø byene. Ellers i verden spiller urban matproduksjon likevel en stadig større rolle og mange, dog på langt nær alle, erfaringer kan overføres til Norge.

Et godt eksempel er verdens første storskala, urbane takdrivhus som ble bygd av Lufa Farms i Canada i 2011. Lufa har regnet ut at ved å etablere drivhus på takene av 20 shoppingsenter i byen, ville Montreal bli selvforsynt med ureiste drivhusgrønnsaker, 12 måneder i året.

I bynære strøk kan drivhus varmes med spillvarme fra gråvann, nærliggende industri eller fra installasjoner med kjølebehov, som for eksempel datalagringssentraler.  De kan ligge på takflatene over dagligvarebutikker slik Refarmed planlegger å gjøre det på kjøpesenteret Fields i København, eller som De Schilde Urban Farm gjør på taket av et kontorbygg i Den Haag.

Dyrkingen i slike takdrivhus baserer seg på hydroponikk, detaljstyrt og automatisert for å sørge for maksimalt utbytte og minimalt ressursbruk. Varene leveres til butikken samme dag de høstes. I slike avanserte foretak kombineres dyrkingen med landbasert fiskeoppdrett som gir matfisk, fri for lus og sykdom, samt mengder med vekstnæring til grønnsakene.

Mye søppel kunne blitt til mat

Snur man på saken, har vi en utfordring med hvordan vi bruker ressursene våre; det er mange ressurser som blir til søppel i byene - som heller kunne blitt til mat. Midt i København har områdeløftet for Fuglekvarteret satt i gang et spennende kretsløp hvor brukt kaffegrut blir til næring for sopproduksjon, restene fra denne produksjonen blir til næring for proteinrike insekter, og restene av dette iblandet insektsavføring blir til gjødsel for grønnsaksplanter.

Det er mange småskala arbeidsplasser som kan skapes av dette. I Oslo går virksomheten Gruten i front, med innsamling av kaffegrut som blir næring for andre produkter, blant annet drives det forsøksdyrking av østerssopp.  Dette er kanskje småskala og nisjepreget, men det er uten tvil ressurssmart.

Vi har mye å lære av å kaste blikket mot hva som skjer i våre naboland. I Sverige jobber det nye nettverket Refarm2030 for å samle kommuner, bybønder, forskere, politikere og næringsaktører til en nasjonal dugnad for å sette selvforsyning og urban matproduksjon på agendaen.

— En bioøkonomi oljelandet Norge bør se til

200 000 nye arbeidsplasser innen mat og dyrking skal skapes i Sverige innen år 2030, har de beregnet. Dette er 200 000 personer som skal leve av og med fotosyntesen, slik blant annet Ola Hedstein i Norsk Landbrukssamvirke har misjonert for, og inkluderer veivalg for gjenoppbygging av store deler av den svenske landsbygda, en konvertering av de mest bynære kornåkrene til gartneri- og grønnsaksproduksjon, samt aktivisering av byens mellomrom og tomrom til ureist matproduksjon.

Strategien er ambisiøs - og forankret i EU-parlamentet og den svenske regjeringens langsiktige strategiarbeid. Vi snakker en levende bioøkonomi oljelandet Norge bør få øynene opp for.

En global dugnad for framtidens matproduksjon

Vi bør alle være ydmyke i forhold til alvoret i de samlede bærekraftutfordringene jeg nevnte innledningsvis. Fra et innovasjonssynspunkt er det sunt at helt nye grupper melder seg på den globale løsningsdugnaden.

Framtidens matprodusenter vil komme fra alle samfunnsområder og vi må ønske kokker, arkitekter, elektrikere, ingeniører, regnskapsførere, sosionomer og app-utviklere velkomne når de ser det som relevant og spennende å bruke byen som arena og matproduksjon som sitt fulltids virke.

Vi bybønder må anerkjenne det tradisjonelle landbrukets rolle, kunnskap og erfaringer, om vi selv skal forvente å bli tatt på alvor. Men det er også viktig at det tradisjonelle landbruket anerkjenner at byene er en del av framtidens matproduksjonslandskap, og at det trengs dialog, takhøyde, og ikke minst innovasjonsvilje for å skape en høyere grad av selvforsyning som vi alle er tjent med.

Powered by Labrador CMS