Gunnhildur (36) kjempet mot ebola i Vest-Afrika. Nå stopper hun spredningen av koronavirus i bydel St. Hanshaugen

Som sykepleier i kampen mot det livsfarlige ebolaviruset i Guinea, Sierra Leone og Liberia i 2014-15, lærte og erfarte hun mye som kommer til nytte i dag.

– Det er svært mange likhetstrekk mellom situasjonen i Norge og i Vest-Afrika. Vi iverksetter mange av de samme tiltakene og følger prinsippene i tilnærmingen til og håndteringen av korona og ebola. Begge er jo smittsomme virussykdommer som spres i tett befolkede område og ved nærkontakt, forteller Gunnhildur Arnadottir.

• Les også: (+) 3.621 helsearbeidere meldte seg til koronatjeneste i Oslo. Bare sju er i arbeid etter skjema-tabbe i kommunen

To av tre døde

Ebolaviruset hadde den gang en dødelighet på 67 prosent, mens koronaviruset her hjemme har en langt lavere dødelighet. Det er også andre, store og åpenbare forskjeller mellom krisehåndteringen under ebolautbruddet fem–seks år tilbake og korona-situasjonen her hjemme.

– Arbeidslivet i de vestafrikanske landene har svært mange er fattige dagarbeidere. Det er få fast ansatte og derfor vanskeligere å ha kontroll på folks bevegelser. De har ikke et velferdssystem som vårt, ikke i nærheten av det, og dermed får et virusutbrudd og en epidemi langt større konsekvenser. Helsesystemet settes på prøver som vi ikke ser maken til her. Det forstår vi når vi ser at heller ikke helsesektoren i rike land er rustet til å takle koronakrisen.

Afrikanske land stengte grensene

Afrikanere sliter også med mange andre sykdommer, som denguefeber, malaria og sykdom utløst av mageparasitter. Symptomene på disse sykdommene ligner på ebola, på samme måte som luftveissymptomer er veldig vanlige i Norge. Millioner lever i slum og fattigkvarterer, der de bor tett på hverandre, uten mulighet til å komme seg unna.

– Å dømme etter rapporter om koronavirusets spredning i afrikanske land, er det mye som likevel tyder på at det er iverksatt effektive tiltak for å begrense sykdomsomfanget. Blant annet stengte de og innførte streng kontroll på flyplasser og portforbud i mange land. Et nytt problem har dukket opp i kjølvannet: mangel på mat på grunn av stengte markeder og strenge restriksjoner.

Her hjemme er det hittil 5-6 prosent av alle som testes for korona som får påvist koronasmitte. Men det dør sannsynligvis flere årlig av influensa.

– Koronaviruset er farligere og mer smittsomt. Dødsfallene gir ikke et korrekt bilde av situasjonen. Det er mer relevant å forholde seg til antall smittede og antall i isolasjon/karantene og effekten dette har på samfunnet, sier Gunnhildur.

• Les også: (+) Sagenehjemmet får nye smittevernfrakker fra Ekornes i Sykkylven

Ekspert på global helse

VårtOslo møter sykepleieren utendørs. Hun tar alle forholdsregler for å unngå faren for smitte. Vi sitter på to meters avstand, på en benk ved Sagene kirke. Blå himmel og varmende vårsol står i kontrast til alvoret og virustrusselen som kaster lange skygger, selv med sola høyt på himmelen.

Gunnhildur fremstår rolig og avbalansert, og det må hun være i det arbeidet hun er satt til å utføre. Det er ikke en jobb egnet for dem som lett lar seg vippe av pinnen. Den krever sosial kompetanse.

Den sindige islendingen kom til Norge for ti år siden og er nå spesialsykepleier i bydel St. Hanshaugen. Det er en tittel som ikke full ut dekker hennes omfattende og kvalifiserte bakgrunn fra arbeidet hun nå som ekspert leder fra lokalene til smittelaget i bydelsadministrasjonen i Stensberggata 25 på Bislett.

Hun har en mastergrad i global folkehelse fra Karolinska–sykehuset i Stockholm, under ledelse av folkehelseguruen, legen Hans Rosling. Helst kaller hun seg migrasjonssykepleier. Når hun ikke driver intenst smittevernarbeid, som nå, jobber hun med nyankomne flyktninger og andre som kommer til bydelen.

• Les også: (+) Arbeidsløse småbarnsforeldre vant én million i pantelotteri hos Meny Ringnes Park

Hektiske uker

Smittevernlederen har ikke hatt mye fritid, bare noen få fridager, og lite tid til privatliv. Smitteteamet startet med tre medarbeidere, rekruttert i bydelens egen helsetjeneste. Nå er de 11 i smitteteamet. Helsesykepleierne går i turnus, og arbeider skift fra 8 om morgenen til 22 om kvelden.

– De siste seks ukene har vært hektiske, med få fridager og hardt arbeid, både for å lære opp og øke kompetansen til smittevernlaget i bydelen og fordi det har vært en strøm av henvendelser. Vi kontakter alle som er smittet daglig, de blir fulgt opp, leger rykker ut ved alvorlige tilfeller og vi henviser til sykehusinnleggelse. Vi kontakter også alle som de registrerte smittede har vært i kontakt med siste døgn.

Men når Gunnhildur først har fri, har hun behov for å samle seg, være alene hjemme og tenke på annet enn koronakampen.

– Jeg bor alene på 25 kvadratmeter på Sagene, steller plantene, strikker og holder kontakt med familie og venner på Skype. Jeg liker å trene, og nå er jeg henvist til å gjøre det hjemme i stua. Jeg må fremfor alt ikke utsette meg for risiko, men går turer. Arbeidsmengden og inntrykkene jeg får tærer på kreftene, innrømmer hun.

• Les også: (+) Stolpejakten er et supert turalternativ i bypåsken

Minst smitte i byen

Bydel St. Hanshaugen har under 50 registrerte tilfeller av koronasmittede, det laveste antallet av alle Oslos bydeler.

– De fleste vi tester forventer det svaret det viser seg at de får når laboratoriet på Ullevål sykehus kommer med resultatene. Mange i 50- og 60-årsalderen blir alvorlig syke, men få av dem dør. Det er fortsatt de over 80 som er mest utsatt, og som dør av viruset, minner Arnadottir om.

• Les også: (+) Bydel St. Hanshaugen: – Vi vet ikke hvorfor vi har færre smittede enn andre bydeler

– Følte meg trygg

Gunnhildur jobbet for Leger uten grenser i Vest-Afrika. Hun har erfaring med helsearbeid også i mange andre afrikanske land og har engasjert seg i internasjonalt helsearbeid siden hun var 25.

– Hvordan taklet du den frykten og redselen og uroen som må ha preget de afrikanske samfunnene?

– Med god kunnskap om og tilgang på smitteverntiltak- og utstyr, følte jeg meg alltid trygg. Men de lokalt ansatte var veldig preget av situasjonen, og vi måtte jevnlig ta diskusjoner med både ansette og deres familier for å forsikre oss om at arbeidet de gjorde var trygt å utføre og fulgte alle smittevernsstandarder.

• Les også: (+) Kebab Hot på Carl Berner tok to smarte grep under koronakrisen: - Vi har mer å gjøre nå

Kjærlighetsviruset ebola

– Hvordan vurderte du din egen situasjon og dine egne følelser?

– Jeg jobbet jo på sykehus, og det var trolig det tryggeste stedet vi kunne være, for der visste vi jo at det var smittefare. Det visste vi ikke når vi beveget oss rundt og ute blant folk, i landsbyer og lokalsamfunn der få kjente til den reelle og alvorlige situasjonen de var i. Mange gikk uten noen form for beskyttelse på markeder og i folkestimlinger.

Mange av rutinene og forholdsreglene helsearbeiderne følger, er de samme i Afrika og på St. Hanshaugen. Ebola har en inkubasjonstid på inntil 21 dager, Korona regner en med har 14 dagers inkubasjonstid.

– Ebola blir kalt kjærlighetsviruset. Det har sitt opphav i at smitten oftest og lettest ble overført i familien, mellom kjærester og nære venner, altså mellom dem som er glade i hverandre. Vi kan ikke redusere kravene til smitteverntiltak, men må fastholde gode isolasjons– og karanteneregler. Det er den største utfordringen vi har her i Oslo nå.

• Les også: (+) Suppekjøkkenet i Urtegata er stengt. Men Frelsesarmeen sørger likevel for at Omar får mat

I sin fars fotspor

– Hva inspirerte deg til å velge utdanning og bli sykepleier?

– Min pappa drev nødhjelps- og bistandsarbeid. Jeg hørte mye om hans arbeid i oppveksten. Jeg reiste til Malawi straks etter at jeg var ferdig utdannet sykepleier på Island, i 2008. Der ble jeg vitne til mange feil og svakheter i nødhjelpsarbeidet. Etter tre måneder kom den globale finanskrisen. Den tok knekken på både finansieringen av hjelpearbeidet vi utførte og privatøkonomien, grunnet situasjonen på Island. Jeg reiste hjem.

I 2010 kom Gunnhildur til Norge.

– Finanskrisen på Island gjorde arbeid på sykehus veldig krevende, med lav bemanning og lave lønner. Jeg ønsket å prøve noe nytt og flyttet derfor til Norge, til det som var ment å være et midlertidig opphold på tre måneder. Siden har jeg blitt her.

Tvilsomme kurer

– Hva tenker du om religiøsitet, overtro og påvirkningen fra lokale sjamaner og selverklærte medisinmenn eller heksedoktorer. Vi har dem jo i Norge også?

– Ja, sånt fins også her hjemme. Mange velger å ikke følge de anbefalingene og anmodningene de får, dessverre. De stritter imot, vil ikke ta imot vaksiner og tror at vitaminkurer, alkohol og andre uvirksomme løsninger eller blind gudstro kan hindre smitte.

– I Afrika var informasjonsarbeidet utfordrende på en annen måte enn her hjemme. Mange hadde ikke tilgang til radio og fjernsyn, og det skortet på leseferdigheter. Det kunne finnes utallige dialekter, og kunnskap om fremmedspråk var begrenset.

– Nøkkelen til å formidle smitteråd og informasjon om spredningen av virus i Afrika, var å etablere god og nær kontakt med landsbyens overhoder, imamer, prester og lærere, altså folk som nøt tillit og respekt på en måte som gjorde at folk fulgte deres råd, regler og instrukser.

• Les også: (+) Her er 14 sykkelruter du kan ta denne påsken for å unngå brakkesyke

Vil reise ut igjen

Migrasjonssykepleieren synes det er viktig å fremheve at feltarbeid innen helse, for eksempel med Leger uten grenser eller Røde kors, kan gi en uerstattelig erfaring for helsearbeidere.

– I fremtiden ønsker jeg å fortsette å dra på nødhjelpsoppdrag innimellom, vi ser jo nå at erfaringer med dette kan vise seg å være veldig nyttig i arbeidet her hjemme! Uten Ebola-erfaringen hadde jeg ikke vært like godt rustet for arbeidet med korona.

Feltarbeid gir et nytt syn på helse og prioriteringer, på hvordan helse og tanker om helse er kulturelt betinget.

Arnadottir har også en deltidsstilling som universitetslektor ved Universitetet i Sør-Øst Norge, som emneansvarlig for kurs i global helse og kulturelt kompetent sykepleie.

– Jeg er opptatt av at vi utdanner kulturelt kompetente sykepleiere og ansatte i helsevesenet generelt. Vi er et multikulturelt samfunn og må hele tiden sørge for at vi gir ansvarlig og kompetent helsehjelp til alle som oppholder seg i landet, poengterer islendingen, før hun går til kveldsvakten med smitteteamet – til fots.

Det er fotfolket i helsesektoren som nå er frontsoldatene i krigen mot det dødelige viruset.